Arvesynd og maktesløshet

Torsdag denne uken forlot Zarina Saidova Norge mot sin vilje. Samtidig forsøker flere partier å få saken satt på vent. Zarina har bodd i Norge siden hun var 13 år gammel, og hele livet hun kjenner er her. Hun bærer ikke bare stolt en norsk identitet, men utmerker seg som en talentfull illustratør og tegneserieskaper. Hun har sitt eget forlag og er en aktiv og verdifull bidragsyter til samfunnet. Likevel blir Zarina utvist til Kasakhstan, på grunn av en feil moren hennes gjorde da hun var barn. Etter nesten 20 år i Norge, tvinges hun til å forlate alt hun har kjent som hjemlandet sitt, og det nærmest over natten.

Zarina føler seg maktesløs og dårlig behandlet. Og det med god grunn. I vedtaket skrev utlendingsnemnda at Zarina ikke skal klandres for morens uriktige opplysninger. Imidlertid mener de at hun hadde en selvstendig plikt til å opplyse myndighetene om riktig identitet etter at hun fylte atten år. Kan vi virkelig forvente at en ungdom på 18 år skal vende ryggen til sin egen mor? I straffeprosessloven finner vi unntak fra plikten til å forklare seg for blant annet barn, også etter myndighetsalder, og skal beskytte nære pårørende mot belastningen det vil være å bidra til en domfellelse av nære slektninger. Prinsippet er også utledet av den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Er det forenlig med norske verdier å ha en domstolslignende prosess der mennesker ikke gis anledning til å forklare seg?

Selvinnkrimineringsvernet burde også kunne gjelde for personer som kommer til Norge som barn og senere risikerer å bli årsaken til foreldrenes utvisning og utsendelse.

Da Zarina på eget initiativ oppsøkte politiet for å rydde opp i en uriktig forklaring moren hadde gitt 18 år tidligere, skulle man forvente at det ville gi positiv uttelling. Det gjorde det ikke. Et av de sentrale prinsippene i strafferetten i Norge er at en uforbeholden tilståelse er en formildende omstendighet som normalt gir lavere straff. De samme prinsippene burde gjelde i saker om tilbakekalling. Ellers risikerer vi å få et system der barn av asylsøkere, som har fått opphold på feilaktig grunnlag, ikke har insentiv til å rydde opp i egen sak.

Utlendingsnemnda mente at det ikke var nødvendig at Zarina deltok da saken ble behandlet, fordi de faktiske forholdene var klarlagt. Men i behandlingen var nemndmedlemmene uenige om nettopp de faktiske forholdene, inkludert Zarinas tilknytning til Kasakhstan. Hadde hun vært der da saken ble behandlet, hadde Zarina kunnet oppklare helt avgjørende forhold. Utlendingsnemnda ble opprettet nettopp for å sikre rettssikkerheten til den enkelte i utlendingssaker. Likevel opererer de ikke etter de samme grunnleggende rettsprinsippene som tas for gitt i domstolene. De færreste får legge fram saken sin muntlig og direkte, som svekker muligheten til å motsi Utlendingsdirektoratet. Er det forenlig med norske verdier å ha en domstolslignende prosess der mennesker ikke gis anledning til å forklare seg?

Les også: Zarina (31) ble utvist fra Norge: – Sjukt skuffa over Arbeiderpartiet

Foreldelsesfrister er vanlig på de fleste områder i norsk rett. Tanken er at man ikke for all fremtid skal bli hjemsøkt av tidligere feilsteg. Samme hensyn burde også gjelde tilbakekallssaker. På et tidspunkt må det settes strek, slik at vi kan sikre at lang botid og sterk tilknytning til Norge får tilstrekkelig betydning, særlig for de som ankommer Norge som barn. Det vil tette et rettssikkerhetshull som i dag gir urimelige utslag for mennesker som Zarina.

Zarinas sak er et tydelig eksempel på systematiske svakheter i norsk innvandringspolitikk.

De siste årene har vi sett flere lignende saker der barn og barnebarn må lide for feil gjort av sine foreldre og besteforeldre. Godt integrerte samfunnsborgere som er en ressurs i sine nærmiljøer kastes ut av landet fordi deres oppholdstillatelse eller statsborgerskap blir tilbakekalt. Det skal ikke lønne seg å lyve, men er det riktig å straffe syndernes barn, i et håp om å avskrekke fremtidige syndere? Neppe.

Nå blir jeg kanskje arrestert for å blande kortene, juristene skiller nemlig mellom strafferett og forvaltningsrett. Tilbakekall og utvisning tilhører forvaltningsretten. Men vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig. For i mange tilfeller kan utvisning oppleves som enda strengere enn en fengselsstraff da det innebærer å bli revet bort fra hjemlandet sitt og begynne på nytt et annet sted.

Tiden er overmoden for å diskutere viktige prinsipielle spørsmål i norsk innvandringspolitikk.

Dagsavisen mener: Miljøpartiet som forsvant

Hva regnes som straff? Når blir man ugjenkallelig norsk? Konseptet arvesynd vitner om en tilbakeskuende og utdatert tilnærming til norsk innvandringspolitikk. Det strider mot prinsippene om individuell ansvarlighet og fremstår urettferdig og vilkårlig. Fra et samfunnsøkonomisk perspektiv er det også vanskelig å forstå hvorfor man vil utvise mennesker som gjennom flere år i det norske utdanningssystemet har opparbeidet seg ferdighetene og forutsetningene for å bidra til fellesskapet. Som Zarina er et eksempel på, har mange dette gjelder gode forutsetninger, både språklig, kulturelt og ferdighetsmessig, til å opprettholde og finansiere velferdsstaten som mange av oss er avhengige av.

Det er også et politisk ansvar å sørge for at vi har et lovverk som er i tråd med internasjonale forpliktelser, og som er etisk godt forankret i en rettsstat. Stortinget behandlet denne uken et forslag om å lovfeste en forholdsmessighetsvurdering i saker om tilbakekall av oppholdstillatelse. Det gikk ikke gjennom.

Forslaget var viktig, ikke bare for Zarina, men også for veldig mange andre. Det handler om at folk som har bodd store deler av livet sitt i Norge må bøte for at foreldrene deres ikke fortalte hele sannheten da de kom hit. Rettsstaten fungerer ikke som dette på noen andre områder i samfunnet. Zarinas sak er ikke bare en individuell tragedie, men etter mitt syn et tydelig eksempel på systematiske svakheter i norsk innvandringspolitikk. Ved å belyse spørsmål om individuell ansvarlighet, rettferdighet og rettssikkerhet, avdekker vi dype sår i rettssystemet som krever umiddelbar oppmerksomhet.

Vi må sørge for at botid i Norge blir tillagt større vekt, og at reaksjonen på feilaktige opplysninger som ble gitt av foreldre, ikke fører til tilbakekall og utvisning av barna. I tillegg trenger vi en reform av utlendingsnemnda. Det er på høy tid at våre politikere erkjenner at dagens praksis ikke harmonerer med de fundamentale prinsippene vi verdsetter i vår rettsstat. For muntlig forklaring, selvinkriminering, strafferabatt, foreldelsesfrist og avskaffelse av arvesynd er helt vanlig i norsk rett. Bortsett fra på utlendingsfeltet.

Les også: Feil medisin for sosiale medier (+)

Dagsavisen mener: Nei til hijab i politiet

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen