Siri Sjøgren Selmer skriver i en kronikk i Dagsavisen (20. april), at døden er «noe vi ikke tåler. Noe vi later som ikke er der. Det må vi slutte med», skriver hun.
Jeg er så enig, fordi det er nettopp døden, livets endelighet, som gir vår tilværelse mening. Det er døden som evner å gjøre oss takknemlige for den tida vi har til rådighet. Hvis vi tar det for gitt at vi skal leve lenge, behøver vi ikke å ta vare på dagene.
Da kan vi fortsette med å stresse på jobben og fylle opp all fritid, sånn at dagene styrter av gårde som ville hester over alle hauger. Og dersom dagene likevel ikke vil fly av gårde, så kan vi slå tida i hjel med en eller annen endeløs TV-serie.
Den kanadiske forfatteren, fortelleren, musikeren og kulturaktivisten Stephen Jenkinson har arbeidet med døende mennesker i flere årtier. I boka «Die Wise» – Dø klok (2015), sier han at vi som lever i vår kulturkrets velger å pantsette øyeblikket for å kjøpe oss et hus i ei gate som heter «ikke nå», i en by som heter «ikke her». Og det er uendelig trist, fordi øyeblikket er det eneste vi virkelig eier.
Vår tid er ikke bare dødsfobisk, den er også fylt av en utbredt forakt for aldring. Folk fjerner rynkene og løfter på ansiktet, de løper og trener og går på dietter, i håp om å skyve døden enda lenger unna det stedet der vi befinner oss.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WEID6Y4PC5EXLLILH4LZVTIWRA.jpg)
Min far ble 90 år gammel, men han mistet sin far da han var 10, sin mor da han var 13 og sin eneste bror da han var 15. Alle sammen i tuberkulose. På toppen av det hele mistet han sin kone, min mamma, brått og uforklarlig, da hun bare var 53 år gammel. Det skjedde to dager etter min 17-årsdag.
Vår tid er ikke bare dødsfobisk, den er også fylt av en utbredt forakt for aldring.
Den dagen oppdaget jeg at døden faktisk finnes. Før det hadde jeg hørt mye snakk om den, ikke minst på bedehuset hvor jeg vokste opp, men jeg maktet ikke å forstå at den var virkelighet før den rammet den viktigste personen i mitt liv.
Les også: Slik dør barna av sult
Alt som har skjedd siden den grusomme dagen i 1974, har skjedd på grunn av sorgens enorme drivkraft. Ja, det var denne 50 år gamle sorgen som drev meg til å skrive boka «Ny dag, ny nåde» (2024). Tittelen har jeg hentet fra ei tekstmelding som min pappa sendte til meg og mine fire søsken for tjue år siden. Han skrev: «Ny dag, ny nåde. I dag er det overskyet og elleve grader.»
Med andre ord: Det var en helt alminnelig gråværsdag i rekken av alle gråværsdager i hans hjemby, Namsos. Men for pappa var det en ny dag og en ny nåde, fordi han visste av egen erfaring at denne nye dagen ikke var en selvfølge. Han ville ikke lukke øynene for det faktum at vi alle er «forgjengelighet underlagt», som han formulerte det.
Derfor var han oppriktig glad og takknemlig for den nye dagen, helt uavhengig av om det var en gråværsdag. Nå forsøker jeg å møte hver ny dag med den samme takknemligheten som min pappa gjorde.
De fleste på min alder tenker at de kan forvente å få leve i minst 20 år til. I det øyeblikk du tenker det, begynner tida å gå.
Jeg er snart 67 år gammel – og jeg insisterer på at jeg er gammel. De fleste på min alder tenker at de kan forvente å få leve i minst 20 år til. I det øyeblikk du tenker det, begynner tida å gå. Til neste år har du 19 år igjen, så 18, og dette skjer i et stadig raskere tempo.
Les også: Tulletjenestene koster helsevesenet dyrt
Men hvis du tenker realistisk – at vi ikke har noen garanti for at vi våkner til en ny dag i morgen, så slutter tida å styrte av gårde. Da får du i stedet erfare at tida begynner å komme til deg.
Derfor har jeg begynt å skrive i min daglige logg, hver eneste morgen: «Ny dag, ny nåde». Og det er rart, men hver gang jeg skriver disse ordene, så fylles jeg av en takknemlighet som sprer seg fysisk utover kroppen min. Det er blitt et ritual, og ritualer virker.
Hanne Mauno: Roboten min forstår meg ikke
Stephen Jenkinson forteller i boka si at han ble sendt til ei dame som var rammet av uhelbredelig kreft. Hun var troende katolikk og fortalte ham at hun ber mye til Gud. «Hva ber du om?», spurte han. «Jeg ber om mer tid», svarte hun. «Hva om du allerede er blitt bønnhørt?», sa han. «Hva mener du?», spurte hun. «Hva om dette er din mer tid?»
Filmanmeldelse: Vakker, vond og hjertevarm
Så lenge vi ber om mer tid, vil vi aldri makte å være til stede i dette øyeblikket hvor vi faktisk lever.
Hver morgen når jeg våkner har jeg begynt å tenke at «dette er min mer tid». Denne morgenen, dette øyeblikket, er en ny dag og en ny nåde.
Og det er jeg uendelig takknemlig for.