Vi pleier å si at kunst og kultur er grunnsteiner i demokratiet vårt. For at det skal være sant, trenger vi at hele befolkninga er en del av kulturlivet. Nå melder NRK at 44 % bruker kulturlivet mindre enn før, fordi det er for dyrt.
Tall som NRK har hentet fra SSB viser en prisstigning på over 12 prosent for billetter. Det er dobbelt så høyt som prisstigningen ellers.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/GEOGMDIW5ZFAPORVYU4TBUFFGU.jpg)
Alle trenger kultur. Og kulturen trenger alle. Vi kan ikke leve med at det finnes folk i byen som ikke har råd, eller opplever at de ikke er velkommen, ikke representert, eller at kulturlivet ikke er relevant for dem. I år legger jeg fram en politisk plan for å utjevne forskjellene i deltakelse i kulturlivet i Oslo.
Byen vår har heldigvis et rikt kulturliv. Det er fantastisk for oss som bor her. Men det er store forskjeller mellom folk. Noen bruker et bredt utvalg av kulturtilbud, og er med å skape kunst enten profesjonelt eller på fritida. Samtidig har vi grupper som står utafor.
I en storby har vi plass både til kunsten som når bredt, og til nisjer som settes pris på av noen få. Det er verken realistisk eller ønskelig at alle skal like alt. Men det er ikke mulig å like noe man ikke har blitt introdusert for. Jeg tror ikke på myten om at det vi liker av kultur kun defineres av vår bakgrunn.
Mye av kulturen er finansiert av det offentlige. Altså av skattepengene våre. Når fellesskapet er med å betale, bør vi forvente at alle har mulighet – om de ønsker det – til å bruke tilbudet som finnes. Slik er det ikke i dag. Tallenes tale er klar.
Alle skal finne noe der ute der de får utvida horisonten, får inspirasjon og viktige opplevelser sammen med andre.
I 2016 var det 64 prosent av befolkningen som ikke hadde besøkt en kunstutstilling, og i koronaåret 2021 økte dette til 82 prosent. For opera er tallene enda mer ekstreme – kun 3 prosent av oss var på operaforestilling i 2021, og 8 prosent i 2016. Kino er et godt besøkt kulturtilbud, 72 % i 2016 og 40 % i 2021. De nyeste tallene er preget av korona – noen ting har vært lettere å få folk tilbake til, andre ting har vært vanskeligere. Nå stiger prisene og enda flere faller fra. Det gjør meg dypt bekymra.
Så hvordan snur vi dette? Hvordan skaper vi et kulturliv for alle?
Bibliotekene er gratis å besøke, og de har mange arrangementer for både voksne og barn. Mange av museene er gratis for barn. Munchmuseet er gratis for alle på onsdager etter klokka 18:00. Vi har mye utendørs kunst i Oslo, og store gratisarrangementer som Musikkfest og Oslo kulturnatt.
Pris er viktig. I kommunen sine kulturtilbud prioriterer vi å holde prisene nede, eller helst gratis. Men vi vet også at pris ikke er alt. Hvordan skal vi sørge for at flere føler seg velkommen i kulturlivet? Bør vi fortelle nye eller andre historier i Oslos museer? Bør vi sette opp andre typer teaterstykker? Kan vi utfordre kulturlivet på å bli mer relevant for flere?
[ «La gamle Munch gjenoppstå som seremonirom» ]
Vi har noen kulturtilbud i byen som brukes av nesten alle. Bibliotekene våre er det beste eksempelet. De har lenge hatt den mest mangfoldige brukergruppa, og føles for mange som en utvida del av stua. Men bibliotekene er ikke alene. Vi har et mylder av kulturaktører i Oslo som går inn i sitt nærmiljø, når ut til folk der de er, og sørger for at alle har reell mulighet til å delta.
Jeg tror trikset er å lære av de som får det til. De som har brukt årevis på å utvikle metodikk som får med hele nabolaget.
Alle behøver ikke like det samme eller gå på de samme tingene. Men det er viktig at alle kan kjenne seg igjen i kulturen, at de ser seg selv representert på scenen og at ulike stemmer kommer til orde.
Alle skal finne noe der ute der de får utvida horisonten, får inspirasjon og viktige opplevelser sammen med andre. Men hvordan?
Vi trenger en bred debatt om hvordan vi utjevner de store forskjellene i kulturlivet. Men nå står vi i fare for å gå i feil retning. Nå får folk dårligere råd samtidig som prisen på kulturtilbud øker. Da må alle alarmklokker ringe.
For alle trenger kultur i livet sitt. Og kulturen trenger alle.
[ Birgit Helene Jevnaker: Nasjonalgalleriet – forsømt, men fortsatt potent ]
[ Teatervåren 2023 – disse forestillingene gleder vi oss til ]