Debatt

Skammen over vaskebøtta

Ingen hever et øyenbryn om du bestiller flyttevask. Men hverdagsvasken bør du fikse selv.

Endelig hjemme. Til lukta av rene gulv og nybakt brød. Stadig flere kjøper hjelp for å få nettopp det – og mer tid til å gjøre andre ting. FOTO: NTB SCANPIX
Publisert Sist oppdatert
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Sosiale medier koker om dagen. Det dreier seg først og fremst om asylsøkere og politikernes stram-strammere-strammest-kappløp. Ved hjelp av avisa Klassekampen kunne vi lørdag plusse på med en feide over vaskebøtta. I en reportasje møtte vi Kristin Clemet, Marte Gerhardsen og Cathrine Sandnes som «Tenker mens andre vasker». Lederne for landets tre største tenketanker har nemlig vaskehjelp hjemme. En del av kommentarene i etterkant er like oppløftende som lyden av ei sur vaskefille mot gulvet en vinterlørdag. Eller, filla lukter sikkert godt. Det er vel den som svinger moppen som surner.

Bortsett fra mennene. Enkelte sier at de tenker bedre når de vasker. Fint for dem! Men hvis det å vaske oppleves som like kontemplativt som en tur i skogen eller på fjellet, tror jeg de vasker relativt sjelden. Kall meg gjerne fordomsfull.

Det er mye å si om denne debatten. Noe er sagt også om vår oppfølger tirsdag, der vi intervjuet de mest sentrale aktørene i arbeidslivet om samme sak. Arbeidsministeren og NHO-sjefen kjøper renhold av hjemmet, LO-lederen og Unio-lederen gjør det ikke. De fire er som kjent, etter Erna Solbergs ommøblering i regjeringen, kvinner. Dagsavisen går dermed i samme felle som Klassekampen, ifølge kritikerne: Vi overser kjønnsperspektivet.

Klassekampen får svare for seg selv, det gjorde da også redaktør Mari Skurdal godt på NRKs Dagsnytt 18 mandag. Men nei, heller ikke Dagsavisen overser kjønnsperspektivet. Fortsatt er det slik at kvinnelige toppledere oftere enn menn blir spurt hvordan de klarer kombinasjonen jobb og hjem. Det må vi gjøre noe med. Men det i seg selv kan vel ikke medføre at vi ikke kan stille kvinner samme spørsmål? Tanketenkere og arbeidslivets parter er opplagt relevante kilder – både med hensyn til regulering og bruk av tjenester – i bransjer som har vært dominert av useriøse aktører, svart arbeid og annen kriminalitet.

Renholdsbransjen har vært gjennom en revolusjon i Norge. Dette var en kriminalisert bransje, med en stor svart økonomi. Deler av bransjen er fortsatt skitten. Mens etterspørselen etter og bruk av tjenester eksploderer, gjør ikke vår vilje til å betale det samme. Av 2,15 millioner husstander kjøper cirka 11 prosent, 235.000, renhold, ifølge tall fra SIFO. Hvis alle handlet hvitt, ville omsetningen ha vært om lag 6,6 milliarder kroner. Men vi gjør ikke det.

Vi handler svart. Et sted mellom 50 og 98 (!) prosent av det private markedet er svart. Penger i hånda, ingen betaling av skatt, arbeidsgiveravgift eller merverdiavgift. Den som vasker har ikke sykepenger, rett til å være hjemme med syke barn, feriepenger eller slike ting. Opp mot 11.000 årsverk jobber i privat renhold. Midt i flyktningkrisen er det verdt å merke seg at bransjen «fungerer som integreringsmotor i det norske arbeidslivet og sysselsetter mennesker fra hele verden», som NHO Service skriver i sin årsrapport for 2015. Sammen med arbeidstakerorganisasjonene og myndighetene har de jobbet iherdig for å rydde opp.

Godkjenningsordningen for renholdsbedrifter, allmenngjøring av minstelønn, økt politisk trykk og mer kontroll fra skattemyndigheter og Arbeidstilsynet har vært viktig. Det finnes ingen unnskyldning lenger for å handle svart. Du kan hyre et firma eller ansette en renholder direkte. På renholdsportalen.no får du en pekepinn om hvor mye du minimum må betale for å sikre deg at du ikke bidrar til sosial dumping. Mer info finner du på handlehvitt.no. Skatt Øst har anslått at fellesskapet taper omtrent 150 milliarder skattekroner årlig på svart arbeid. Skatt Øst har fortjenestefullt fulgt opp med noen enkle råd om hvor mye du minimum må betale for frisør eller bilvask for å sikre deg at du ikke bidrar til en svart økonomi. Har du ikke råd til å kjøpe tjenesten da, må du vaske selv. Hvis noe virker for godt til å være sant, er det gjerne akkurat det.

«Det private er politisk» var en sentral feministisk parole på 1970-tallet. Poenget var å tydeliggjøre at personlige valg har en betydning både for strukturer vi har og strukturer vi får. Selv om enkeltmennesket opplever det som et rent privat valg, skjer det ikke i et vakuum – det inngår i et kjønns- og maktperspektiv. Slik fordeling av foreldrepermisjonen har konsekvenser langt utover hver enkelt familie. Derfor mener jeg det er bra at medier spør maktpersoner hvordan de ordner privatlivet sitt, selv om Kristin Clemet ga uttrykk for at hun «ikke syntes det var så interessant» at Klassekampen gjorde dette. Det er underligere at også leder i tankesmien Manifest Analyse, Cathrine Sandnes, mener det samme. I Dagsnytt 18 mandag sa Sandnes «Hvordan jeg velger å disponere mine penger, det har ikke du noe med!» til Mari Skurdal i Klassekampen.

Jo, vi har det. Særlig Manifest og Agenda, som jobber for mindre ulikhet, må ha ledere som bidrar til det samme. Det er dette med liv og lære. Så får vi heller prøve å kvitte oss med skammen.

Powered by Labrador CMS