Fortsatt sultne

10.00
Yess! Frokost droppet, vi skal jo på verdens største matfest. Årets tema for verdensutstillingen er «Feeding the planet, energy for life!». Trygg, god, bærekraftig mat for hele verden. Er det ikke herlig. Nå skal gasse oss. Mmmm! 
10.15
Oi, dette var stort! 145 land, 54 paviljonger, én million kvadratmeter. Og sikkert én million mennesker også. 28 grader allerede. Phu! Så eh, hvor begynner vi? 
10.30 
FN-paviljongen! Huff, kø allerede. Oi! Et tre etasjer høyt, gammeldags bibliotek. Fancy! På baksiden er det enormt lerret med en nostalgisk video av en fiskerfamilie som sorterer sild. Og så er det flere flotte kunstinstallasjoner som må har kostet det samme som det nasjonale matbudsjettet i Malawi. En av dem messer «New rules are needed for global agriculture governance». Kanskje også for FNs budsjetter?

LES OGSÅ KOMMENTAR: Vanity fair
11.00
Vi er kommet oss ut i den 100 meter brede «hovedgata». Men hvilke paviljonger skal vi velge? Utenfor Tsjekkias er det en statue av en fugl som er halvt fly. «Natur og teknologi som smelter sammen». Angola har en diger kloss med lokale mønstre, men køen går allerede rundt halve kvartalet. Det gjør den hos Brasil også, men den skal visstnok være en av de beste. Tar den! 
11.30 
Hm. En halvtimes køståing i sola. 30 turister pumpes ut av gangen for å gå som en vaggende ku i to minutter over et vaiende sikkerhetsnett inne i noe som ser ut som de rustne restene av en container i Rio. Under er det noen stakkars gresstuster og planter. Dette gir flere tolkningsmuligheter: Opptakt til turistsamba? Eller er Brasils matproduksjon på gyngende grunn? Inne i den kritthvite paviljongen får vi vite at Brasil er verdens største eksportør av kjøtt, med 38 prosent av markedet, og hvordan mat på mirakuløst blir til drivstoff (men ikke så mye om hvor mange expoområder med regnskog som må hogges for å fôre hormonbeistene, eller hvor mange som går sultne når soya og mais puttes på tanken i stedet for i munnen). Kunne kjøpe «typiske», brasilianske osteboller i potetgullposer. Frister ikke.

Følg oss på Twitter og Facebook!
11.45 
Et politihelikopter surrer rundt og lager øredøvende larm over hodene våre. 30.000 protesterte i gatene i Milano på åpningsdagen 1. mai, mot uansvarlig sløsing, skandaler, kostnadsoverskridelser og politikerkorrupsjon i forbindelse med utstillingen (flere er arrestert). 
Vi er tørste allerede. Ser oss rundt. Overalt er det små, mobile kiosker – som selger Coca-Colas merkevarer. De har tydeligvis fått enerettighet på å selge mineralvann på hele Expo, for det er det eneste som er å få, om du ikke vil ha øl fra nasjonale sluggere. 
12.00
Går gjennom ymse paviljonger fra turistland i Asia, som er litt pene utenpå, men inni er vi på en litt fjongere utgave av reiselivsmessa, med oppstæsja suvenirbutikker med triple priser. Andre paviljonger er som en ørkenslott-hildring fra Disneyland, plastslott med plastopplevelser. 
Ungarns paviljong ser ut som en stilig øltønne utenpå (selv om den visstnok er inspirert av Noas Ark) og en arbeiderkirke inni, og det eneste som er utstilt er et flygel med form som et romskip. En student spiller vakkert, mens taket er fullt av tusen tørkede paprika. I Malaysias vakre, frøinspirerte paviljong blir vi interaktivt belært om den økovennlige palmeoljens mangfoldige og fortreffelige egenskaper. Installasjonen avgir for øvrig også kraftige elektriske støt. 
13.30
Etter en ny halvtime i kø, suges vi inn i installasjonen til De forente arabiske emirater. Den minner mistenkelig om noen gigantiske kjønnslepper (fnis!). Inne i det magiske, svarte hulrommet i midten, den høyteknologiske kinosalen som rister, blåser og ryster, kommer det susende et helt daddeltre som reddes fra de skruppelløse utbyggerne (lokalbefolkningen selv) som truer med å sage den ned (i ørkensandnasjonen som forbruker mest vann per innbygger på kloden). Så får vi et glimt av framtida, med et barn som vandrer fascinerende tredimensjonalt rundt i løse luften og satser på at en mirakuløs ørkenalge skal redde oss alle. 
På vei ut blir vi nesten tråkket ned av et dansende eple.

LES OGSÅ: Byene du bør besøke neste år
14.00 
Vi er sultne! Hviterussland har i alle fall fått med seg at dette her handler om mat. Paviljongen er laget som en halv løk delt i to av et neonflimrende vannhjul – dekket med voilá: Gressløk! Grønt og fint, altså. Og så dufter det gressløk. Sinnssykt mye gressløk! Det river i nesen, og vi får totalt nyser´n! Du får selvsagt også kjøpt gressløkshots. Men hvor i all verden får vi egentlig lunsj (uten gressløk, takk)? 
14.15
Thailand må da ha god mat! Under skiltet «Food for Future» sitter to velkledde karer på en murkant og gafler i seg en rød masse fra små plastpakninger, som selges på et slags supermarked. Frister ikke.  
Uruguay har faktisk en fin restaurant, men de tar den blodprisen kjøttet deres egentlig bør koste. Og masse gratis solsteik. Phu! 
14.30 
Vi svaier svimle over til kineserne, som er stormakten også på denne utstillingen. Ny kø, for å komme inn i til den storslagne attraksjonen «Håpets hveteåker». Det kunne like gjerne vært navnet på restauranten i bakkant også, og vi bruker en ny halvtime på å bestille surhet suppe, og siden de bare snakker kinesisk, ender vi opp med glassmanetnudler (de føles og ser i alle fall sånn ut). Vi spekulerer på om glassmanetlikheten er et subtilt hint til at det er dette vi, ifølge matpessimistene, må leve av i framtida, siden det kun er manetene som vil bli igjen og trives i de varme, forurensede havene våre. Imens har vi utsikt til den gigantiske kindereggfiguren i plast på kiosken utenfor.  
16.30 
Nederland har skjønt det! Her står food truckene med deilige oster og vegansk burger og sjøalger (eat weed!) linet opp mellom de ruvende arkitekturpaviljongene (som skal rives ned og transporteres til hjemlandet eller selges eller noe), og er en deilig chill out-zone. 
Men fortsatt ikke en biodynamisk ert å spore. Og bare musikken som har en snev av noe organisk. 
16.15
Vi er knapt halvveis ned den 1,5 kilometer lange hovedgaten. Folk har for lengst begynt å dåne, bokstavelig talt, av utmattelse og varme. 
Vi har nådd verstkapslandets område, der gourmetmatkjede Eataly dominerer, og det visstnok skal finnes mye god mat og matprodukter fra alle landets kriker og kroker. Men det er altfor mange mulige inngangsdører. 
EU-paviljongen er det eneste stedet som ikke har noe kø, bare innkastere som oppfører seg som krillpilleselgere på Karl Johan. 
I det samme lyder triste operaarier, og den 37 meter høye kunstinstallasjonen «livets tre» begynner å utfolde seg i knall rosa og oransje fargetoner, mens det spyr ut grønn, hvit og rød røyk. Plutselig bryter det også ut en traktorstor plastblomst i det italienske flaggets farger. 
– Guuuud, så tacky! 
Spanske og italienske Pablo Perez og Giulia Torrelli lener seg bakover i de trådsnelleaktige plaststolene (som er sponset av Coca-Cola) ved det åpne teateret, holder seg for munnen og ler hysterisk. 
– Vi forventet gode og spennende matopplevelser. Men det er jo nesten ikke noe mat her, og den er veldig dyr eller dårlig – og alt annet ennn økologisk. Men den japanske paviljongen var nydelig, påpeker de lakonisk. 
17.00 
For for de visuelle smaksløkene har utstillingen heldigvis mer å by på, med bidrag fra arkitektkontorer som Foster + Partners, Herzog & de Meuron, SPEECH og Daniel Libeskind. Også den italienske paviljongen er et koldtbord for øyet. Den er laget som en «urban skog» av et edderkoppspinn i hvit spesialbetong som kan spise luftforurensing. Den er fylt av spennende teknologi og kunstinstallasjoner – blant annet «Power of beauty», et speilgalleri som viser landskap, bygninger og mosaikker, som har fantastiske og morsomme effekter. Og ikke minst skikkelig luftkondisjonering. Herlig!
18.00
Hey! Østerrike og Storbritannia gir et glimt av håp for framtida likevel, med en regndusjende skog, «Breathe» (det du virkelig trenger nå!), og en gresseng for insekter (som er beviselig særdeles effekfull i skumringstimen, ikke for de flagreskvetne). Den britiske installasjonen har også en gigantisk virtuell bikube der du kan «høre» vibrasjonene med skjelettet, akkurat som biene (som er døve), som er så viktige for økosystemet vårt. 
USA og Israel byr fotballbanestore, vertikale vegg-åkre, Mens Sveits får oss til å bli flaue fordi vi grådig forsyner oss av de sultnes andel av verdens mat i en gigantisk supermarkedsinstallasjon som stadig krymper, når publikum tar produkter fra den, mens en dramatisk damestemmer forkynner «When the food runs out, it runs out». 
Tyskland er visjonær med en lav- og høyteknologisk «idéåker» med alt fra hjemmelagde plastflaske-potteplanter til planer for «sirkulærøkonomi i urbane områder». Visjonene slutter imidlertid her. Vi har nå skjønt at det ofte er oppe på takene det skjer. Magen rumler – men det eneste de har der oppe er sandwicher – og currywurst! 
De hvitkledde gubbene i Qatar (som faktisk har en presentasjon av et bord hvor du kan se på matrettene de spiser, i tillegg til å studere oljetankhavnene) sørger for partystemningen. 
19.00
Hvis jeg ser flere flimrende og halvinteraktive videopresentasjoner med passende muzak og neonblinkende slagord som bærekraftig pynt nå, spyr jeg. 
19.30
Aller nederst, ved siden av McDonaldsrestauranten (som er en av utstillingens hovedsponsorer) er det slow food-bevegelsen som holder til. Det er også den sloweste paviljongen av alle, trebenker i en trehytte med en oppbyggelig film, selv om du faktisk kan prøve gode oster og litt vin. 
Norge er ikke med på utstillingen i i år, for første gang. Det var visstnok ikke noen interesse blant sponsorene i norsk næringsliv (ikke dansk, svensk eller islandsk heller, men derimot tydeligvis stormende interesse fra oljerike ikke-demokratier og ulike stan-land). 
20.00 
Slapper av i øynene og hodet med crazy kunst hos Slovakia, siden den japanske paviljongen allerede har stengt. 
Vi er igjen skikkelig sultne. Sør-Korea skal ha god mat, ifølge ryktene. I den andre enden. 
21.00
Ankommer Sør-Korea akkurat idet en sliten vakt lukker døra. Akkurat som de andre restaurantene rundt. Men utstillingen er jo åpent til 23? 
21.30
Juhuuu! Reddet! Den belgiske french fries-kiosken er fortsatt åpen! Vi strener bort og klarer akkurat å nappe til oss det tredje siste kremmerhuset, som sannsynligvis er fullt av kreftfremkallende akrylamid. Hah! Sorry mac, dere bak oss, men VI ble i alle fall mette. 
22.00 
Konklusjon: Framtidas mat og fordeling ligner skummelt mye på fortidas: Dyr, dårlig og tilgjengelig kun for dem som har kunnskap og penger, men til tider i en forlokkende innpakning.

LES OGSÅ: Historien bak filmen startet med et tilfeldig møte på en kafé ved togstasjonen i Milano