Daniel Libeskind står bak denne lekre bygningen, som promoterer et kinesisk eiendomsutviklerfirma. Bak ruver paviljongen til en av ­hovedsponsorene, Coca-Cola. FOTO: CHRISTINE BAGLO

Vanity fair

Det finnes tre megaeventer i verden: OL, verdenscup – og verdensutstilling. Årets Expo i Milano tråkker friskt i salaten.

Under Expo, som det nå heter, er det image det konkurreres om. Deltakernasjonen er her for å vise fram sitt mest lekre, innovative, kulturelle – og ikke minst potensielt mest innbringende – ansikt. Årets tema er mat for alle, produsert på en bærekraftig måte. Noe som kommer i svært ulik innpakning. Trist nok altfor ofte i form av plastpakket og ferdigtygd industrimat, eller forkledd som en dårlig kamuflert turistbrosjyre (uten smaksprøver). Dyrt, lite og dårlig, er den kulinariske gjennomgangstonen, selv om det finnes unntak. Og de fleste alvorlige temaene som serveres er vi allerede smertelig klar over.

Utstillingssuppa Expo 2015 serveres derfor med en bitter bismak av at bærekraftstemaet mest fungerer som pen pynt på en cupkakebuffet av nasjonalisme, reklame og tunge sponsorer, der økt handel, konsum og forbruk er det egentlige hovedfokuset, selv om det også heldigvis finnes noen mer inspirerende og oppløftende framtidsbidrag.

For det kunne vært annerledes. De egentlige hovedplanleggerne, som inkluderte det anerkjente sveitsiske arkitektkontoret Jacques Herzog og Pierre de Meuron, kastet inn håndkleet allerede i 2011, etter at organisatorene forkastet deres radikale visjon om en ny type Expo, basert på globalt innhold og med fokus på felles utfordringer, framfor å promotere et smørbrødfat av nasjonale egotripper. Jacques Herzog kritiserer utstillingene for å framstå som en foreldet «vanity fair», et innholdsløshetens og forfengelighetens marked, og at primærfunksjonen nå er å trekke til seg millioner at turister som er villige til å kaste bort tid og penger på et hult show som i stadig større grad «består av ikke-demokratiske nasjoner som bruker messen som en arena for politisk propaganda».

Arrangørene regner med å få 20 millioner besøkende, noe som vil gi over ti milliarder euro i inntekter. Men det snakkes lite om kostnadene. Miljøregnskapet fra de tilreisende er knallrødt, selv om organisatorene har satt i gang noen tiltak for å pynte på sifrene. Norge er for første gang ikke med i år, heller ikke de andre nordiske landene. Det var bare tørrfiskeksportørene som meldte om noen særlig interesse.

Expoen framstår på mange måter som et kompakt speilbilde av verden, der motsetningene fortsatt gaper som sultne spurveunger, og som en bisarr power cat walk der de nye, olje- og industririke økonomiene har de mest glitrende kjolene. Expoen er dessuten fortsatt et slags arkitektkontorenes svar på Melodi Grand Prix, med noen elleville, andre putepatetiske, men heldigvis også en håndfull svært kompetente deltakere.

Der alle i utgangspunktet skulle synge sangen om hvordan vi skulle skaffe mat og energi til alle på denne fordømte planeten, på hver sin kreative måte. Men temaet drukner i muzak, tvilsomme eksportagendaer og flagrende neonvisjoner. Utstillingen minner dessverre altfor ofte om den perfekte ikke-økologiske frukten: Den kan se vidunderlig ut utenpå, men er ofte ganske smakløs og tom for innhold under det glansede skallet.

Utstillingshymnen om sunnere livsstil, mindre søppel og bedre mat til alle sprekker også som en overkokt wienerpølse, når messens hovedsponsorer inkluderer Coca-Cola, Mac Donalds, Nestle og kinderegg- og nutellagiganten Ferreo Rocher, som ønsker en enda større jafs av det globale matbudsjettet. Men tross alt er det jo de som faktisk forer verden. Og ser ut til å fortsette med det.

christine.baglo@dagsavisen.no

En stor, internasjonal utstilling som holdes rundt i verden. De store universalutstillingene foregår hvert femte år.

Den første utstillingen ble holdt i nybygde Crystal Palace i London i 1851, og var en hyllest til Storbritannias industrielle revolusjon og økt handel.

Fra verdensutstillingen i 1939 startet fokuset på framtidsrettede og utopiske tendenser, men de siste tiårene har fokuset i stor grad handlet om nasjonal merkevarebygging.

Både telefonen, røntgenmaskinen og touchscreen skal ha blitt presentert for verden for første gang på en Expo.