Heineken sier at de «brygger en bedre framtid» for afrikanske land. Men de er mer enn brems enn en motor for utviklingen i afrikanske land, sier gravejournalist Olivier van Beemen.

– Øl var belønning for folkemord

Grave-journalist Olivier van Beemen avslører hvordan vestlige ølselskaper som Heineken utnytter Afrikas eksploderende ølmarked.

 

– Det som gjorde sterkest inntrykk var at Heineken spilte en viktig rolle i folkemordet i Rawanda i 1994, sier Olivier van Beemen.

Den nederlandske gravejournalisten, som besøkte Norge denne uka, har de siste årene gransket ølindustrien i 11 afrikanske land som Heinken har datterselskaper i.

Belønning

– Ølet deres ble brukt som belønning og motivasjon for soldater som utførte folkemordet. Heineken, som hadde monopol i Rwanda da, kjente til dette. De fortsatte å produsere det lokale Heineken-eide Primus-ølet. De byttet sjåfører fra de etniske gruppene som var involvert i folkemordet, for å distribuere ølet, fra tutsi-gruppen til hutu. En talsmann fra Heineken ble sitert i media på at dette var et spørsmål om tilgang og etterspørsel. En tidligere Heineken-direktør sa til meg: «Heineken er ikke Røde Kors», sier Olivier van Beemen til Dagsavisen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Fyll bidro til drap

Ifølge journalisten var årene 1990–1994 med borgerkrig i Rwanda, som ledet opp til folkemordet, noen av de beste selskapet har hatt i landet. Det var så mye fortvilelse at folk ikke visste hva de skulle gjøre med pengene sine og brukte dem i stedet på øl.

– I Rwanda drepte sivile naboen sin med en machete. Alkohol spilte en viktig rolle for at de skulle bli i stand til å utføre slike grusomheter, sier van Beemen.

Journalistens avsløringer er publisert i boka «Heineken in Africa», som nå kommer på engelsk og fransk. Det er en undersøkelse av hvordan verdens største vestlige alkoholaktører skyr få midler for å tjene penger. Ølmarkedet i Afrika er ventet å vokse raskere enn i noen annen region de neste fem årene, skrev bransjemagasinet Beverage Daily i 2016.

– Øl gir status

Heineken hevder at de skaper 1.6 millioner «indirekte» jobber i Afrika, og at investeringene byr på utfordringer, som dårlig infrastruktur. Men det er heller snakk om fordeler, sier van Beemen:

* Ølet selges dyrt, og prisene er høyere enn i vestlige land. Heineken tjener 50 prosent mer på drikkevarer her enn i resten av verden. Flaskene er større og inneholder mer sukker, for å øke forbruket.

* Eksplosjon i befolkningsveksten gir nye ølkunder. Øl gir status.

* Bedriftene driver mer aggressiv markedsføring enn i Vesten. Ølreklamer males på barneskoler.

Ofte har de vestlige selskapene afrikanske datterselskaper, som tilbyr lave lønninger i et marked med få konkurrenter. Landene har lange bryggetradisjoner, men ølforbruket er lavt.

– Mens vi i Nederland drikker rundt 70 liter øl per person i året, kan tallet her være under 10 liter, sier van Beemen.

– Dommer ble bestukket

Heineken spiller også en kontroversiell rolle i Burundi, som er på randen av borgerkrig, hevder van Beemen, som sier skattepenger fra Heineken lønnet soldater og politi som begår menneskerettighetsbrudd mot egen befolkning.

Da president Pierre Nkurunziza nektet å gå av etter de to lovlige mandatene, spurte han det konstitusjonelle rådet om han kunne delta i et nytt valg. Det er i strid med grunnloven. Kort tid før avgjørelsen skulle falle, fikk den fremste dommeren i rådet plass i styret til det lokale Heineken-merket. Kort tid etter at rådet ga presidenten lov til å stille til valg, ble den samme dommeren forfremmet til styreleder i Heinekens lokale råd, med lønnsøkningen som følger med.

– Ifølge eksperter er det sannsynlig at Heineken ble brukt for å bestikke en av dommerne i landet slik at en autoritær og voldelig president skulle bli sittende, sier van Beemen.

Gravingen i alkoholindustriens mørke side begynte da van Beemen dekket diktatoren Ben Alis fall i Tunisia i 2011.

– Jeg oppdaget at det lokale Heineken-selskapet hadde forbindelser til en forretningsmann i Ben Alis klan. Jeg konfronterte dem med det, og de sa at tilknytningen var ukjent for dem da de investerte i markedet. Men det viste seg at denne koblingen var den viktigste årsaken til at de drev forretningsvirksomhet i Tunisia, sier van Beemen.

Heineken har ikke kommentert Van Beemens bok. Direktøren for Heineken, og selskapets Afrika-direktør vil la seg intervjue av Van Beemen til oversettelsene.

– Først prøvde de å ignorere boka. Jeg spurte om de ikke kunne la seg intervjue eller korrigere mulige faktafeil. Etter en måned sa de på hjemmesiden sin at boka var uttrykk for en «interessant mening», men at de hadde en «annen mening». Men det jeg har skrevet, er ikke meninger, men fakta, sier van Beemen.

 

– Oljefondet må ut av alkoholindustrien

– Store norske investeringer i en slik industri er uetiske og ikke i tråd med norske ambisjoner om å ha en helhetlig og samstemt politikk for utvikling det satsing på god helse, voldsforebygging, og kvinners rettigheter er sentralt, sier Morten Lønstad i organisasjonen FORUT.

Penger i Heineken

Oljefondet hadde i 2016 investert 62 milliarder i sju multinasjonale selskaper som opererer i alkoholmarkedet. Det viser tall fra den norske organisasjonen FORUT.

Blant disse var 5 milliarder investert i Heineken, som den nederlandske journalisten Oliver van Beemen avslører bedriver kritikkverdige virksomhet i afrikanske land.

Tre av selskapene Oljefondet har investert i, SABMiller, Heineken og Diageo, utgjør 90 % av det afrikanske bryggevaremarkedet, ifølge nettstedet Mgafrica, sammen med selskapet Castel.

For et av disse selskapene, SABMiller, kom 33 prosent av nettoinntektene fra Afrika i 2015, skriver Forbes. For Heineken utgjorde Afrika og Midtøsten 17 prosent av den totale fortjenesten i 2015, ifølge Heinekens hjemmesider.

Den største norske investeringen var på 30 milliarder i selskapet Anheuser-Busch InBev, som nå har fusjonert med SABMiller, og dermed tar et enda strammere grep om det afrikanske markedet.

Oljefondet har solgt seg helt av tobakksindustrien.   

Forventer respekt

Thomas Sevang, kommunikasjonsleder i Norwegian Bank Investment (NBIM), som forvalter oljeformuen, sier at de ikke kan kommentere enkeltselskaper.

– Vi forventer at selskaper respekterer menneskerettighetene og tar hensyn til menneskerettigheter i sin virksomhet. Selskapers virksomhet virker inn både på egne ansatte, innleid arbeidskraft, arbeidstakere i leverandørkjedene, kunder, lokalsamfunn og omgivelser for øvrig, sier Sevang.

– Våre forventninger retter seg først og fremst mot selskapenes styrer og er et utgangspunkt for vår dialog med selskapene om menneskerettigheter, sier han.