Kontrastenes smil

KOMMENTAR: Reidar Sollie

Det var mange grunner til å dvele ved øyeblikket da Therese Johaug hoppet opp i Astrid Uhrenholdt Jacobsens fang i målområdet etter lørdagens flotte renn. Og ble sittende der. Det var et øyeblikk publikum på Lugnet og tv-seerne vil huske. Og de vil huske det selv resten av livet, disse to jentene som er ivrige samlere. Av minner med positive og negative fortegn.  Det kom etter en festlig og dramaturgisk fascinerende 15 kilometer. Så koblet man på hele følelsesregisteret som var knyttet til Astrids personlige tragedie under OL i Sotsji i fjor. Og videre til hvordan disse jentene har hjulpet hverandre gjennom vår, sommer og høst, og der Astrid har møtt motgangen igjen.

Vi kan ikke huske å ha sett Astrid Uhrenholdt Jacobsen utstråle mer ekte idrettsglede enn hun gjorde lørdag. Jada, hun ble overraskende sprintverdensmester allerede i 2007, men da var hun ung og uerfaren. Nå er hun mer efaren enn de fleste. Og vet alt om motgang, både i og utenfor skisporet. Dagen før satt hun litt ubekvem på den norske pressekonferansen og snakket nettopp om gleden bare ved å være her i stedet for å fokusere på gullsjansene. Lørdag kveld sto hun sammen med Therese Johaug og Charlotte Kalla på den overfylte medaljeplassen i Falun sentrum og fikk sin aller første individuelle mesterskapsmedalje i et distanserenn.

Under selve rennet var hun en sensasjon. Hvem skulle trodd at Marit Bjørgen ikke ville klare å følge Astrid opp Mördarbacken? At Therese ville stikke, lå i sakens natur. Men Astrid UJ traff planken og dagsformen så godt at hun var i stand til å følge kvinnelangrenns beste klatreekspert. Og da Charlotte Kalla tilsynelatende gikk fra henne i kampen om sølv, klarte hun å samle seg til den duellen også. Derfor var det ikke bare norske sosiale medier som flommet over av Astrid-hyllest i går. Det gikk hjem også i Sverige. Og for Charlotte Kalla var hennes første VM-medalje viktigere enn at hun tapte sølvkampen. Også hun har delvis vært en del av det norske laget. Det er der hun har lært hvilke treningsprinsipper som må til for å utfordre sine norske konkurrenter.

Det var ikke bare fjorårssesongen som ble umulig for Astrid. Da hun var i ferd med å reise seg, krasjet hun i et tre i Holmenkollen. I høst har hun vært uten enegi. Hun måtte droppe Tour de Ski. Hun har trent mye for seg selv, utenfor landslaget. Men som hun fortalte etter rennet lørdag: Da hun var tilbake i landslaget, var det som å komme tilbake til familien. Og hun fant tilbake gleden ved å gå skirenn. Det var den gleden hun klarte å kjenne på denne lørdagen også. Og da kom kreftene som en konsekvens. Hun kunne bare nyte hele reisen. Fortsettelsen blir spennende for alle de norske jentene. For dette VM-rennet satte utropstegn ved alle sammen. Men hvem skal kunne utfordre Therese Johaug i Mördarbacken i fortsettelsen?

Slik ble denne lørdagen en fulltreffer i Falun selv om vertsnasjonen ikke lyktes. Det var en fullsatt arena og vi fikk servert to langrenn som ble helt uforutsigbare. Monsterfavorittene Marit Bjørgen og Petter Northug fikk fortalt at de krevende sprintløypene i Falun hadde sugd mer krefter ut av dem enn de var forberedt på. Marit Bjørgen står derfor over søndagens sprintstafett. Men Petter går. Og tremila ga oss en russisk vinner som vet alt om hvordan det er å bli nummer to. Som regel bak Petter Northug.

Da dagen ble toppet med Rune Veltas gull i hoppbakken, fikk vi en vri på et VM som startet med favorittseire og fortsatte med overraskelser. Det er ikke så helt sjelden, men moro hver gang når en utøver som aldri har vunnet et stort internasjonalt renn, lykkes i mesterskap. På en uke har norsk hoppsport fått verdensrekorden og en verdensmester. Det kalles uttelling.  Det ble gull til Lommedalen og sølv til Ris. Gullet gikk til Dalsbygda, men Therese bor i Holmenkollen, i verdens beste treningsterreng når det er snø der.

Det er fortsatt snø i Falun. I hvert fall i en uke til. Det er blitt fire norske seire, men heldigvis er bildet mer nyansert enn bare rødt, hvitt og blått. Slik det som regel blir i mesterskap.