Så skjedde det som måtte skje. Uslåelige Vålerenga tapte hjemme på eget kunstgress. Har du fulgt Vålerenga i mer enn et kvarter, forstår du fort at tapet var forutbestemt. Ikke bare var Vålerenga på vei mot ny rekord i antall hjemmekamper på rad uten tap. Vi møtte også et Kristiansund som verken hadde scoret i sesongens to første kamper, eller i treningskampene før sesongstart. Kristiansund er dømt nord og ned, mens Vålerenga er en av sesongens store favoritter. Det er klart Kristiansund får med seg tre poeng hjem til forblåstbygda si.
Jeg hadde dessverre ikke fått med meg at vi sto på terskelen av ny hjemmerekord eller Kristiansunds scoringsvegring, så jeg gikk faktisk inn i kampen med en optimistisk holdning. Det er gjerne tyngre å tape når du ikke har rukket å ta sorgene på forskudd, men blir servert grunnene til å forvente sorg i det kampen starter.
[ Jenteduoen som har utviklet samarbeidet ]
Det blir altså ingen ny rekord med det første, dessverre. Tap for et av de lagene som bare er tabellfyll i Eliteserien. Likevel skal det sies at gjestene la ned en helvetes innsats. Med fare for å gi oppskriften til andre lag: Det å presse vår ballfører med to mann kontinuerlig gjennom hele kampen og samtidig pakke igjen åpningene foran eget mål, i tillegg til å ha den utrolig irriterende evnen å få beinet i veien akkurat i det øyeblikket vi skal skyte. Legg til at en samlet benk roper på hver eneste hendelse på banen for å påvirke dommeren, og selvfølgelig ha en keeper som virkelig har dagen. Med denne typen innsats i bunn har du et legitimt håp om å ta med deg alle poengene hjem. Det ikke er pent å se på, men det er effektivt. Det fortjener de honnør for.
Ifølge Kristiansunds, og en av Eliteseriens aller beste keepere, Sean McDermott, var det likevel ikke hard innsats som avgjorde kampen. Det var Jesus. Nyfrelste McDermott mener tydeligvis at det er guds vilje at Kristiansund vinner over Vålerenga, og hvis jeg har forstått det riktig handler det til dels om hvor dedikert kristen McDermott er. Da lurer jeg på hva personlige kristne spillere som Aron Dønnum og Sam Adekugbe, eller Norges mest kjente supporterprest, Einar Gelius, har gjort for noe galt som gjør at Jesus ikke avgjorde kampen til vår fordel?
Men for å skrive om et gammelt jungelord: Når Jesus redder, bør Vålerenga være klare til å score på returen. Det var vi ikke. VIF hadde nærmere 80 prosent ballinnehav og banespill, men det var noe med presisjonen og viljen i de avgjørende øyeblikkene som manglet. Sånn sett oppsummerer straffebommen mye av kampen for oss. Alt lå til rette for at Vålerenga skulle putte enkelt, men vi ødela for oss selv i situasjonene der vi skulle skinne. Da spiller det liten rolle at McDermott juksa på streken og at dommer, Svein Oddvar Moen, ikke fikk det med seg. Vi skal og er gode nok til å avgjøre denne type kamper på egen dyktighet.
[ Da VIF-spillerne jublet for seier var tankene hans et annet sted ]
Bare for å gjøre det klart. Kristiansunds kampplan, uansett hvor effektiv den var, vil aldri bli godtatt som et alternativ for Vålerenga. Det fikk vi blant annet se i fjor da vi møtte mandagens motstander, Mjøndalen, til tilsvarende oppgjør på bortebane. Den gangen fikk vi en tidlig scoring, før Klaesson fikk tidlig marsjordre, og spilte dermed store deler av kampen med ryggen mot veggen.
Vi spilte enda mer kynisk og oppofrende enn det Kristiansund gjorde mot oss og reddet 1–0 seieren i land med et nødskrik, men det var lite hyllest å oppdrive i etterkant. Mjøndalen var sinte på oss fordi vi løste den nye kampplanen til punkt og prikke, og alle var sinte på dommeren fordi han annullerte to Mjøndalen-scoringer. Nå viste det seg at avgjørelsene var riktige og det eneste man kunne kritisere dommeren for var å være litt treig med fløyta.
Nå forventer vi ikke et kynisk Vålerenga på mandag. Vi forventer et Vålerenga som har både lært av og ristet av seg forrige kamp. Vel, vi trenger ikke riste av oss alt. Kjartansson har jo endelig åpnet årets scoringskonto.
Supporterkollektivet Aperopet skriver i Dagsavisen hver fredag