Emosjonell Holund: En berg- og dalbane av en karriere

Hans Christer Holunds vei mot VM-gullet på femmila har vært en berg-og-dal-bane av opp- og nedturer og det flere beskriver som et lite helvete.

Av Egil Sæther

SEEFELD: 30-åringen ble juniorverdensmester i 2008, men trente seg i senk i forsøket på å komme seg til OL i Vancouver to år senere.

Deretter fulgte to-tre år i det ytterste langrennsmørke før han ble hentet inn til Lyn ski i 2013.

Da snudde det under ledelse av Hans Kristian Stadheim.

Holund gråt en skvett på pallen og var rørt og rødøyd da han skulle fortelle om den lange reisen til norsk presse i etterkant.

Det tok på da han fortalte om støtten fra moren og faren, om tiden som vaktmester i Jernbaneverket og alle de tunge årene der ingenting fungerte.

– Det har vært en lang vei, og det er derfor det blir ekstra emosjonelt. Alt gikk på skinner da jeg var junior, og livet så lyst ut. Men så kom det noen år da jeg var overtrent. Det er aller tøffest for hodet. Du blir arbeidsledig og vet ikke helt hva du skal gjøre, sa Holund.

Han fortalte at mor Rikke Lill Holund tok grep.

– Min mor mente at jeg ikke hadde godt av å gå hjemme og stange hodet i veggen, og hun ordnet en vaktmesterjobb for meg hos Jernbaneverket. Det gjorde at jeg fikk et litt annet perspektiv på livet, og jeg skjønte hvor heldig jeg hadde vært som hadde kunnet satse på fulltid på ski. Det gjorde at jeg etter hvert har kunnet drive med det jeg har hatt aller mest lyst til, sa Holund.

Mange tanker

Tårene kom da han sto på seierspallen og fikk høre «Ja, vi elsker».

– Det har vært en berg-og-dal-bane, og det har vært noen tunge år. Det er fryktelig å drive med toppidrett når du legger sjelen din i det, og så går det ikke. Når du klarer å komme tilbake og gjør det ingen tror at du kan gjøre, så må du nesten klype deg selv i armen for å fatte det. Det er som Sjur Røthe sier, det er et eventyr.

– Det er mange som har hjulpet meg på veien, og det betyr mye for meg å ta dette gullet, og jeg at det betyr mye for familien min også og alle som står bak.

Faktisk var det bare på hekta at Holund tok seg til VM i det hele tatt, og hadde ikke Didrik Tønseth sagt fra om at han ikke følte seg helt trygg foran 50-kilometeren, så hadde det ikke blitt noe renn på ham i det hele tatt. Det var først etter 15-kilometeren sist tirsdag at landslagstrener Eirik Myhr Nossum vraket Tønseth til fordel for Holund.

– Det blir nesten som Ola Vigen Hattestad i Sotsji-OL som også kom inn og tok gull. For meg var det nesten en bonus å komme hit. Jeg hadde ikke ventet å få gå i det her mesterskapet i det hele tatt. Jeg har hatt en dårlig sesong og har ikke gått bra nok.

Takk

Takken etter rykket og sololøpet gikk til både landslagskolleger og støtteapparat.

– Didrik var den jeg kjempet mest mot, og han gjorde en veldig bra 15 kilometer. Han sa selv at han var litt usikker på egne ferdigheter på femmil, og at jeg fikk plassen må jeg bare takke Didrik og Eirik (Myhr Nossum) for.

Endelig tok også Hans Christer Holund på å stikke av fra resten tidlig nok. Ofte har han ventet for lenge, og da nytter det ikke å vinne for en som ikke er rask nok i spurten.

– Jeg har lært at hvis du skal ta et VM-gull, så må du tørre å tro på det selv også. Så vet jeg ikke helt om jeg har trodd på det, men jeg har nå sagt det til dere journalister. Og om dere har tvilt, så har dere gjort det med god grunn.

Alt kunne ha raknet da krampene kom med åtte kilometer igjen.

– Jeg fikk kramper i beina, og det gjorde veldig vond. Det er ingen god følelse, og spesielt ikke når du får høre at Aleksandr Bolsjunov tok igjen sekunder for hver kilometer. Jeg var livredd for at han skulle ta meg igjen på sisterunden. 

Men det skjedde ikke. Bolsjunov ble slten han også, og Holund holdt unna.