Først en helt personlig opplevelse fra denne journalisten:
Det er mars 1993. Femmil i Holmenkollen. Og selv som profesjonell journalist har jeg vel neppe vært så forbannet som etter denne femmila.
Gudmund Skjeldal, landslagsløper, hadde hatt en skuffende sesong. Men bare noen dager før denne marsdagen i Kollen, hadde han gått en kanonetappe på stafetten i OL-løypene på Lillehammer.
På Kollens 50 km startet han i nasjonal gruppe og bak dem som fikk gå i den seedede gruppa. Bjørn Dæhlie åpnet som vanlig knallhardt, men ut over i løpet kappet Gudmund Skjeldal stadig innpå skikongen fra OL i Albertville og VM i Falun året etter. Til slutt var han forbi alt og alle. En enorm glede fylte kroppen fra Bulken ved Voss. I ren eufori og lykke gikk han de siste kilometerne og gledet seg til å bli mottatt av folkehavet ved innkomsten.
Men på Gratishaugen fikk han beskjed av landslagstrener Inge Bråten:
- Du ligger ett sekund etter Prokurorov.
«Prokurorov? Russaren? Eg hadde ikkje høyrt noko om han i denne femmila før no. Var eg bak han?», skriver han i boka.
All glede forsvant. Ja, den forsvant så til de grader at han ikke maktet å mobilisere krefter til å ta opp kampen.
I mål var han 11 sekunder bak en løper som hadde startet et kvarter før ham. Jeg ble forbannet. Hvorfor hadde han gått under radaren til de norske sekundantene? Hadde dette skjedd hvis det var Bjørn Dæhlie eller Vegard Ulvang som hadde kjempet mot Prokurorov?
Nest best
Igjen var han blitt nest best.
- Jeg var nok ikke den vinnerskallen. Jeg hadde vært for lite proff, sier han til Dagsavisen nå.
Derfor har han søkt seg til idéhistorien, og for å forklare dette med gull, sølv og bronse, starter han opp med den greske filosofen og dikteren Hesiod, som selv hadde gått på noen tap i sitt liv.
- Og det er vel ingen tilfeldighet at jeg bruker min egen idrettserfaring. Jeg har tre sølv i NM og dette i Kollen, sier han.
- Kupper‘n sa at sølv var nederlag. For dem som har smakt gullet, vil det nok være det.
I boka viser han til undersøkelser som viser at bronsevinnere er gladere enn sølvvinnere.
- Fjerdeplassen er verst. Derfor er bronsevinnerens lykkelige trøst at det kunne vært verre. Sølvvinneren tenker på hva han har gått glipp av, og hva han kunne ha oppnådd.
I boka viser han til tilfeller der vi har sett bronsemedalje som en seier. Som da Molla Bjurstedt vant den første norske OL-bronsen i Stockholm i 1912. Det var en seier norske aviser rapporterte om hjem til Norge. Eller som da det berømte bronselaget slo Tyskland med Hitler og Goebbels på tribunen.
Vant en paraply
I boka diskuterer Skjeldal hvorfor vi bruker gull, sølv og bronse.
- I det første moderne OL, Aten 1896, var det ingen gullmedalje, forteller han.
- Vinneren fikk sølvmedalje og nummer to bronsemedalje. Under OL i Frankrike i 1900 var premiene paraplyer og andre bruksgjenstander. Men i 1904 kom gull, sølv og bronse inn til de tre beste. Seierspallen kom først under OL i Lake Placid i 1932.
- Alt dette var for å vise den sanne amatørismen. Her skulle det ikke være snakk om pengepremier, fortsetter han.
I dag er det både medaljer og penger.
- Sånn sett kan vi si at medaljene viser idrettens vekst og fall, sier Gudmund Skjeldal.
tor.karlsen@dagsavisen.no
