Fort fram i løypa

Første gang femmila ble arrangert - i Oslo i 1888 - tok det Torjus Hemmestveit nesten fire og en halv time å vinne løpet. I samme by, i 1952, brukte Veikko Hakulinen tre timer, 33 minutter og 33 sekunder på den legendariske manndomsprøven i langrenn - og tok OL-gull.

Søndag er det Petter Northug jr. og co. som skal sjekke om ski og formen holder til å slå verdensrekorden som er godt under to timer på den samme distansen. At vår tids utøvere kan gå så fort på ski, skyldes ikke at det er færre motbakker.

- Det er mange årsaker til at løperne går fortere nå. Mye skyldes utstyr og teknikk, to ting som er veldig nært knyttet til hverandre. Utstyr former teknikk, og teknikk former utstyr. Den mest omveltende langrennsteknikken er skøyting. Det revolusjonerte både sporten og farten i sporet da teknikken kom med amerikanske Bill Koch i 1982, sier folklorist, forfatter og femmilsfantast Thor Gotaas, som har skrevet flere bøker om langrenn.

Fra tre til plast

Ski laget av tre var det som gjaldt fra steinalderen og fram til begynnelsen av 1970-tallet. Magne Myrmo var for øvrig den siste som vant femmila i Holmenkollen på treski. Det var i 1974. Samme år ble østtyske Gerhard Grimmer den første til å vinne en femmil på glassfiberski i et VM.

Myrmo og de andre løperne fant ut at glassfiberski gled bedre enn treski i mildvær, i hvert fall om glassfiberskiene ble smurt riktig.

- Glassfiberski fikk sitt gjennombrudd i langrenn vinteren 1973-1974. Siden da har utviklingen innen langrennsutstyr gått i et forrykende tempo. Dagens ski, staver og bindinger er utrolig mye bedre enn de var for bare noen tiår siden, sier Gotaas.

Moderne ski er svært avanserte, med ulike kompositter av plast og fibertråder, opplyser Nils Hult. Han er administrerende direktør hos Madshus, skifabrikken på Biri i Oppland.

- Våre toppski, Redline Carbon Classic, er ski med karbonfiber og glassfiber, en lett akrylkjerne og en rask grafittsåle. De er utviklet av ingeniører i samarbeid med våre utøvere, forteller Hult, som har blant andre Ole Einar Bjørndalen og Ingvild Flugstad Østberg på laget.

Men det er ikke bare skiutstyret som har endret seg. Prepareringen av skispor er langt bedre i dag, med store maskiner som lager gnistrende løyper med sporbredde som passer både ski og teknikk. Samtidig var klærne mye større og tyngre før «kondomdraktene» kom på 1970-tallet. Tynne, lette klær har naturligvis også ført til at løperne kan gå fortere.

Smøremarerittet

Ikke minst har smøring av toppidrettsløpernes ski nærmest blitt en egen vitenskap. Det har vi sett veldig klart under årets OL i Sotsji hvor smørerne har gått på en real smell.

- Til OL i Calgary i 1988 kom Bjørn Dæhlie med sin egen pose med skismurning. Ti år senere, til OL i Nagano i 1998, hadde det norske laget med seg 600 par ski og 20 menn til å smøre dem. Og i dag har lands-laget sin egen smørebuss. Det har skjedd mye på alle fronter i løpet av de siste tiårene, også når det kommer til løpernes bekledning og vekten på alt av utstyr, påpeker Nils Hult. (NTB Tema)

6000 år med treski

Nordmenn har gått på ski i minst 6.000 år, og vi var svært delaktige da skisporten ble unnfanget på 1800-tallet. Norge er det landet med flest medaljer i vinter-OL gjennom tidene. Ski ble i utgangspunktet brukt av jegere, fangstfolk og fiskere. Senere ble de et framkomstmiddel for andre - også for folk som bare skulle komme seg fra ett sted til et annet om vinteren, forteller historiker Karin Berg, som er direktør ved Skimuseet i Holmenkollen.

- Etter hvert ble skiene også brukt til skilek, forteller hun. Fra midten av 1800-tallet begynte folk å konkurrere på ski. Det som regnes som verdens første moderne langrennskonkurranse, ble arrangert i Tromsø i 1843.