Prest på privaten

Også for prester i KrF kan det være riktig å trekke seg som privatperson.

Sarpsborg24

En av de mer intelligente satirene etter Per Sandbergs Iran-eventyr, var å finne i spalten Vredens Gnag. «Jeg trekker meg ikke som fiskeriminister, men som privatperson».

Det satiriske rådet var ikke så dumt. Det er sjeldent vellykket for en offentlig person å pukke på sin rett til å gjøre hva han eller hun vil som privatperson. En sjef i Blå Kors kan få det slitsomt om lederen tar en øl eller et glass vin på privaten. Til det er den offentlige og private rollen for innvevd i hverandre. Dette eksempelet på redusert handlingsrom fikk Jonas Gahr Støre erfare da han for noen år siden glemte å heise 1. mai-flagget i boligen på Vindern. Han forsøkte seg ikke en gang på bortforklaring.

Sist fredag fikk sentralstyret i Kristelig Folkeparti en smertefull sak på bordet. Mange mener det er en filleting, men i KrF er familieetikken noe av det som fremkaller de sterkeste følelsene. Partiets familiepolitiske talsmann, presten Geir Jørgen Bekkevold, viet for noen uker siden KrFs informasjonssjef. Hun giftet seg med en kvinne.

KrF har fått et hundretalls utmeldelser etter at han forrettet vielsen. Folk rister på hodet over det de opplever som homofobi i KrF, og Bekkevold har fått mye støtte fra lederskribenter i avisene om at dette måtte han kunne gjøre som privatperson. Kanskje var det de samme som refset Sandberg når han argumenterte med at turen til Iran ble gjort i privat ærend. Jeg har en mistanke om at prinsippene er sterkt farget av holdningen til selve konfliktsaken.

Det er flere uker siden at vielsen fant sted på Sunnmøre. Etterspillet viser at lederskribentene tar feil. Når en sak blir så krevende at den må behandles i partiorganer helt til topps, er det grunn til å reflektere over hvor lettvint Knut Arild Hareide grep dette an. Han innrømmer nå at han sterkt undervurdert sprengkraften i saken.

Bekkevold opptrådte ryddig både overfor stortingsgruppen og partileder Hareide. Allerede i juni fortalte han at kom til å vie paret, og han fikk i følge VG klarsignal fra Hareide. Dette kom ikke fram da partilederen kommenterte saken i etterkant. Da ble det for mye forenkling, overglatting og bagatellisering. Hareide sa følgende om saken:

«Det er viktig for meg at når Bekkevold opptrer som prest, så skal ikke KrF eller jeg dirigere ham i den rollen. Da er han prest, han utfører et oppdrag som prest, og det er føringen. Når han er politiker, står han for vårt program, og det har han gjort 100 prosent lojalt».

Det høres så riktig ut, men likevel er det noe som skurrer. Hareide underslår helt at rolleblanding kan bli krevende i et politisk parti, selv om de virker aldri så uskyldige. Her er det en lang tradisjon i KrF. Kjell Magne Bondevik er også prest. Da han var statsminister og statsråd, tok han ved noen anledninger på seg kirkelige oppgaver. Selvsagt er det ekstra gjevt for et brudepar å kunne skilte med en vigselsmann som også er statsminister.

Men det er ikke slekt eller venners behov som bør styre dette. Ingen ville protestert om Geir Jørgen Bekkevold, Kjell Magne Bondevik og eventuelt andre prester i KrF hadde sagt følgende:

«Så lenge jeg er politiker på toppnivå, utøver jeg ikke noen rolle som prest. Det gjelder absolutt. Jeg vier ikke mine barn, døper ikke mine barnebarn eller utfører vigsler som vennetjeneste».

Streng prinsipiell tenkning, men hva har en politiker å tape på å være så streng mot seg selv? Noen hyggelige oppgaver går fløyten, men livet blir enklere både for prest og parti om man ikke roter seg inn i et terreng av sterke følelser og krysspress.