Å spille seg kort ut fra eget forsvar, «eller å spille av press» som det ofte kalles i moderne fotball, er ikke noe nytt fenomen.
Pep Guardiola, treneren i verden med soleklart størst trendmessig definisjonsmakt, er i stor grad en driver. Det er også en fire år gammel regelendring.
Selv om risikoen er skyhøy for balltap som gir mål mot på direkten, gjør svært mange lag det. I litt for mange tilfeller ganske så ukritisk ut fra egne spilleres kvaliteter.
For hvor ble det egentlig av det lange utsparket fra 5-meteren? Sparket på 60 meter opp mot en god hodespiller i en vid korridor? Langt bort fra de kritiske områdene all fotballforskning forteller at en for all del ikke må miste ballen?
Svarene finnes i spillestilmote, historie og regelendringer.
Streken som er markert fem meter ut fra mållinjen i fotball er opprinnelig plassert dit av to grunner. Den markerer hvor målsparket skal tas fra, og den representerer starten på området i straffefeltet hvor angripende lag ikke mer kan tildeles et indirekte frispark.
De store endringene de siste årene dreier seg rundt selve målsparket.
I over 100 år med organisert fotball valgte veldig få lag noe annet enn et langt målspark. Det ble utført av keeper, eller en forsvarer med presis fot.
Da nevnte Guardiola tok over Barcelona i 2008 perfeksjonerte han grepet med å spille ut kort. Det handlet om å lokke opp motstanderen for å skape rom til å angripe i, men det handlet nok også noe om å dyrke læremesternes tanker om ballinnehav som et defensivt grep. Har du ballen kan ingen score på deg.
Å spille seg ut kort fra eget forsvar tok så fullstendig av på global skala med regelendringen som ble innført i juni 2019. I praksis kanskje en av de største forandringene i fotball siden tilbakespillsregelen ble innført i 1992.
Vi snakker nærmere bestemt om regel 16.
Kort fortalt handler endringen, som ble gjort for å få bort uthaling av tid, om at det første sparket på ballen fra 5-meter ikke mer behøver å passere 16-meteren.
Konsekvensene i praksis ble fort synlige. Forsvarende lag kunne ikke mer plassere spillere rundt 16-meteren for å blokkere en motstander som ville spille seg ut kort. Risikoen gikk dermed nok ned til at enda flere var villige til å prøve de korte variantene oftere.
I Serie A ble raskt over 60 prosent av alle igangsettinger fra 5-meter korte, men også i alle andre ligaer økte det kraftig. Selv i den tradisjonelt konservative engelske fotballen.
Regelendringen fra 2019 sammenfaller også ganske tydelig med en tid hvor uttrykk som press og motpress trendet. Selv om Jürgen Klopp ikke på noen måte skal krediteres med opphavsretten til «gegenpress», har han definitivt vært en fanebærer.
Alle disse store trendene i spillestil, og endringene i reglene, har også fått tydelige konsekvenser både for norsk fotball og Viking.
Hos de mørkeblå sitter jeg med et klart inntrykk av at Patrik Gunnarsson stadig oftere velger den korte løsningen enn hva han gjorde i starten på sin karriere i mørkeblått.
Målet er åpenbart. Vikings trenere håper å lokke opp motstanderne, spille av presset, og skape rom for seg selv. I teorien et veldig smart trekk – spesielt all den tid stadig flere lag legger seg svært lavt mot Viking. Ofte med fem mann bakerst.
Så er det en forskjell på teori og praksis. Denne kom veldig tydelig fram mot Sarpsborg 08 sist. Risikoen ble altfor høy da Viking trillet ball i egen boks. Publikum reagerte resolutt. Til pause tok også trenerne grep med beskjed om å kutte det ut. Det var en faktor til at kampen snudde.
Samtidig kom grepet flere uker for sent.
Personlig har jeg ofte hyllet lag og trenere som dyrker samhandling og kontinuitet i spillestil. Dette dreier seg ikke om spillestil, men om mangel på pragmatisme når det gjelder å ta noen grep.
I motgang må ting forenkles. Å spille av press i medgang er relativt enkelt. Da er selvtilliten til stede.
Å bruke fire-fem kamper på å innse at det ikke funker midt i en tapsrekke, er for lang reaksjonstid fra trenerne.
LES OGSÅ: Grepene som snudde Viking-trenden
Også tidlig denne sesongen så vi ofte at de korte variantene til Viking var en kime til krøll. Kombinasjonene mellom Patrik Gunnarsson og Gianni Stensness resulterte i baklengsmål som kostet poeng. Den korte pasningen fra Gunnarsson, ut mot en møtende og markert Markus Solbakken på 16 meter, er også en form av hasardspill som ikke fungerer i motgang.
Dette er samtidig ikke de nevnte spillernes feil. De har gjort hva de har fått beskjed om fra trenerne. Svaret til Bjarte Lunde Aarsheim og Morten på spørsmålet om temaet er som regel «at en må våge for å bli bedre».
Nå vel. Ikke alltid. Og for enhver pris.
I en høst hvor klubbledelsen virkelig har satset, og har lagt alle forhold for suksess til rette utenfor banen, har litt for mange åpenbare feilvalg skjedd på den.
— Espen Astor Iversen
I en høst hvor klubbledelsen virkelig har satset, og har lagt alle forhold for suksess til rette utenfor banen, har litt for mange åpenbare feilvalg skjedd på banen.
Det må være lov å håpe at man lærer og tar en debatt rundt flere ting.
Blant annet bruken av korte femmetere.
For er Patrik Gunnarsson god nok med ballen i beina til å fortsette med det i like stor grad? Eller er det mer å hente på de raske og lange igangsettingene hans? Hva med spillerne rundt ham? Og er de beste ligaene i Europa, med de beste spillerne i verden, det aller beste referansepunktet for å skape suksess for Viking på dette feltet?
Det ganske mange grunner til å tro at en litt mer kynisk tilnærming kan gi bedre resultater.
For Viking.
LES OG STEM: Hvem bør bli Årets Viking?
