Forklaringen er selvsagt sammensatt. Her finnes det ikke én magisk knapp som vil reaktivere flyten. Noen av faktorene som spiller inn er også mer betydningsfulle enn andre.
1. Selvtillit. Et lag som vinner og vinner bygger seg opp en bank. Det tar tid – og krever påfølgende gode opplevelser – å komme dit Viking var etter ti strake seirer. Dessverre er som regel tap langt mer selvforsterkende enn seier. Det kan snu i en håndvending. For Vikings del virket det å skje direkte etter 0-4-smellen i Molde. Usikkerheten snek seg så aldeles inn. Trenerne, som har truffet ofte i år, fikk det overhodet ikke rett denne ettermiddagen. Å stå høyt mot landets beste kontringslag viste seg, nok en gang, å være helt feil inngang. Overmotet kostet nok mye selvtillit.
2. Skadene. For at Viking skal spille på måten de ønsker offensivt er Sondre Bjørshol helt essensiell. Kanskje den eneste backen i serien som både orker og har farten til å fungere som ving og back samtidig. Spisskompetansen bidrar sterkt til å skape overtallet som kreves for å skape nok sjanser mot lave motstandere. Herman Haugen har litt av de samme kvalitetene. Med begge ute, eller halvskadde, har det hanglet. At David Brekalo ser ut til å være sluttkjørt for sesongen betyr selvsagt også enormt. Ikke bare i form av hans duellkraft og fart, men aller mest som lederskikkelse. Hadde Viking latt Tromsø snu det med Brekalo på banen? Det er grunn til å tro at hans tilstedeværelse ville gitt en helt annen kynisme. Sondre Langås er «flashy» i stilen, men gjør fortsatt altfor mange feil. Skaden på Nicholas D’Agostino spiller også mye inn. Spissen var på vei inn i startoppstillingen da menisken røk, og hadde uansett vært meget verdifull som innbytter.
3. Følelsen av forsvarsposisjon. Trenere har flere ganger pekt på at det ikke er grunn til å føle på det – ettersom Viking ikke har vunnet noe. De har rett, men likevel feil. De mentale mekanismene i fotballen er mer kompliserte enn som så. Et lag som leder serien vil av natur kjenne på et press rundt å forsvare den posisjonen. Tegnene på dette så man nærmest umiddelbart da Viking inntok tabelltoppen.
De har rett, men likevel feil.
— Espen Astor Iversen
4. Presspillet. En viktig ingrediens i måten Viking spiller på finner man i det høye og kollektive presset. Gjenvinninger høyt ligger bak mange av sjansene. Nå presser spillerne én og én. Ikke som et lag. Spesielt mot Strømsgodset var det svakt. Der de første 20 minuttene hjemme mot Glimt var årsbeste, var dette det stikk motsatte.
LES OGSÅ: Vikingbørsen etter tapet for Godset
5. Hvem du møter og når du møter dem. Spiller terminlisten inn på formtabell i fotball? Selvsagt! Viking har nå i rask rekkefølge møtt de fire lagene som kanskje står minst bra til måten de selv spiller. Samtlige har også hatt gode dager mot Viking – og mye å spille for. Odd er vanskelige fordi de spiller på en helt annen måte enn alle andre. Molde, TIL og Godset benytter som regel tre stoppere defensivt og er relativt gode til å spille av press. En kunne se det alt i oppkjøringen da Viking møtte Godset i Marbella. De mørkeblå ble regelrett rundspilt i en time.
6. Midtbanekonstellasjonen. Det famles etter hva som fungerer best. Trenerduoen er åpenbart ikke fornøyd. Det var ikke slik at Yazbek, Solbakken og Nilsen Tangen var bankers sammen før Joe Bell kom. De tre har ikke så mange starter sammen. Her har det blitt skiftet ganske mange ganger i år. Det som likevel burde vært mer åpenbart, og som trenerne har brukt for lang tid på å finne ut av, er at Bell og Solbakken ikke fungerer godt sammen. Bell er klink sekser i 4-3-3. Den spesialsydde rollen, i det som IKKE er 4-3-3-offensivt hos Viking, kler ham ikke. Selv om han ligger dypere i banen blir det en slags konflikt om rom mellom de to. Burde en eventuelt forsøkt å skifte posisjon på Bell og Solbakken?
7. Motspill. De andre lagene har i mye større grad funnet ut av Viking og kommet med mottrekk. I så måte forundret det meg litt at Vikings trenere, i så stor detalj, la ut om måten de spiller på i en episode av «Fotballpunch» på TV 2. Trente øyne skjønte selvsagt essensen. Spesielt med analyseverktøy tilgjengelig, men det blir likevel akkurat litt mer tydelig hva som forsøkes når Jensen og Lunde Aarsheim selv utbroderer og streker opp planen på en skjerm. Paradokset forsterkes av at de to regelmessig stenger siste økt før kamp for mediene – nettopp fordi de tror på å holde både plan og lagoppstillinger skjult for motstanderne.
Hvordan skal en så komme ut av råten tidsnok til at Viking skal klare sitt mål om spill i Europa likevel? Det universelle rådet er helt åpenbart. Nå må det forenkles og snøres igjen bakover på en helt annen måte. De modige valgene som trenerne ønsker fra spillerne offensivt kommer ikke når selvtilliten er borte.
Her må strammes til. Kynismen må fram. Umiddelbart.
LES OGSÅ: - Tar redde og feige valg