Det som så ut til å gå på skinner for veldig kort tid siden, har slått sprekker de siste to ukene. Sju baklengsmål på to seriekamper er uholdbart i en gullstrid. De tallene får det til å gå kaldt nedover ryggen på de som er glade i Viking. Alle som drømmer om gull. For et Viking som endelig hadde fått bukt med de defensive problemene er dette et gufs fra fortiden. Fra høsten 2022.
Begge de to naturlige høyrebackene har vært ute. Det spiller selvsagt inn. Nå kan David Brekalo også være ute en periode med lysketrøbbel. Fra før er Gianni Stensness ute resten av sesongen. Da er også det som hadde merkelappen som ligaens beste stopperpar borte.
Det sier seg selv at de fleste lag ville slitt bakover om tre av de fire vanlige i forsvaret manglet. Samtidig er det slike utfordringer Viking må løse om de vil ta seriegull.
Å håndtere slike situasjoner handler mye om to ting: Hvor mye kan du forenkle forsvarsspillet kollektivt, og hvem kan fylle hullene mannskapsmessig?
Når Viking forsvarer seg med høyt press står spillerne mann mot mann. Risikoen er skyhøy, men også en svært viktig del av suksessoppskriften i år. I lav blokk bytter man om til et tradisjonelt soneforsvar som kjennetegner 4-3-3 eller 4-4-2 i norsk fotball. Hybriden til Viking er avansert. Mot Molde ble det åpenbart for avansert.
Risikoen trenerne tok med kampplanen ble for høy. Etter ti minutter fant Molde svarene på det høye presset, rommene og hadde kreativiteten til å løse det. Selv om de regjerende mesterne var gode la egentlig Viking-trenerne grunnlaget med en dumdristig kampplan.
For er det smart å gå ut i hundre, med skyhøyt press, mot landets beste kontringsslag? Er det smart når en vet at målene har fosset inn mot samme lag med samme inngang før? Er det smart når du mangler viktige brikker i forsvaret?
Vikings trenere har truffet ufattelig godt på mye i år og oftere tenkt mer på Viking enn motstanderen. Det skal de ha all verdens ros for. Det meste har vært terningkast seks. Dette var ikke det. I noen spesifikke tilfeller må en faktisk se mer på hvem en møter.
Nå bør man kanskje forenkle og falle litt tilbake til basisen defensivt. Kanskje presse litt lavere og ta hensyn til at motstanderne har funnet rommene hos Viking. Det er viktig å huske på at det er mye lettere å forsvare seg i et velfungerende soneforsvar enn med stor grad av mannsmarkering.
Det er lett å si at kampen mot Molde må glemmes umiddelbart, men det gjør ikke de andre lagene. De bruker tiden på å finstudere hva Sandefjord og Molde gjorde mot Viking. Molde hadde en vanvittig tydelig plan på å utnytte rommet bak Yann-Erik de Lanlay. Det handler ikke bare om at «Yanni» er blitt tregere og egentlig ikke er back. Det handler vel så mye om å utnytte rommene rundt Joe Bell, og en midtbanekonstellasjon som nå ikke fungerer, for å kunne sette opp en vingback i bakrom etter kombinasjonsspill.
[ Vikingbørsen: En av få som leverte ]
Bruken av Joe Bell, etter overgangen fra Brøndby i september, kan heller ikke sies å ha vært terningkast seks fra trenerne. Den mest brukte trioen på midtbanen til Viking i år er Markus Solbakken, Patrick Yazbek og Harald Nilsen Tangen. Når Viking har angrepet mot etablert forsvar har Solbakken lagt seg dypt som ballfordeler. Yazbek har også trukket ned i banen, men har likevel fått muligheten til å komme fra dypet som boks til boks-spilleren han er. Dermed har han ikke blitt en helt ordinær sekser og gått Solbakken i næringen. Harald Nilsen Tangen har samtidig blitt skjøvet fram som en av to tiere i praksis – en rolle han elsker.
Med Bell inne blir konstruksjonen feil. Solbakken og Bell ser nærmest ut til å drepe rommene for hverandre. De blir litt for ballsøkende og like som typer. Viking framstår mer baktunge. Bell går nesten litt i veien for Solbakkens spisskompetanse på å vri spillet hurtig ved å blokkere rommene mot høyre.
Bell ser nærmest ut til å gå litt i veien for Solbakkens spisskompetanse på å vri spillet hurtig ved å blokkere rommene mot høyre.
— Espen Astor Iversen
Noe av hovedgrunnen til at Bell floppet i Brøndby handlet om rolle. Han fikk sjeldent ligge som sekser i 4-3-3 – rollen han er klart best i. Noen åtter blir han aldri. Til det er ikke frekvensen i beina god nok.
Solbakken har denne frekvensen og har blitt bedre til å utfordre med ball i beina for å skape overtall i år. Jeg har personlig kritisert ham flere ganger for å slå for få direkte og litt lengre pasninger. De siste månedene har han i større grad funnet sin egen måte å skape disse overtallene på.
Ville det ikke vært smartere å skjøvet ham over i denne litt skreddersydde rollen som en «hybridsekser» – om en på død og liv skal klusse med det som har funket OK?