Med en styrket stall ble de første eksemplene på luksusproblemer synlige alt ved første korsvei. Det handlet ikke bare om gjengen som ble vraket fra troppen.
Harald Nilsen Tangen, Markus Solbakken og Patrick Yazbek. Med alle skadefrie og uten karantener har dette vært det foretrukne valget på midtbanen til Viking. Trioen som har hjulpet klubben til delt serieledelse.
I utgangsposisjon har Solbakken ligget dypt, mens Yazbek har vært høyre indreløper med Nilsen Tangen til venstre.
I det oppbyggende offensive spillet til Viking har vi ofte sett Yazbek droppe litt ned i dypet. Formasjonsmessig har det sett ut som en litt skjev 4-3-3-variant om du vil. Så har man forsvart seg i 4-3-3-formasjonens normale defensive 4-5-1-ramme.
At Viking gjør som de gjør i oppbyggingsfasen handler nok litt om at det gir bedre forutsetninger for å spille av press og tilrettelegge for innøvde oppspillsmønstre. Så er det lett å anta at det også handler litt om trygghet i forhold til brudd mot. Harald Nilsen Tangen har også fått litt bedre forutsetninger skjøvet fram mot den tierrollen som er hans naturlige som fotballspiller. Der har han fått brukt sin spisskompetanse på små flater og gode fotballhode aller best – samtidig som Yazbek har kunnet komme på sine sugende løp fra dypet ved gjennombrudd.
Det er mye godfot-teori og relasjonelle ferdigheter på detaljnivå i bildet.
Med Joe Bell inne mot VIF skjedde så noen markante endringer. Yazbek ble skjøvet over i Nilsen Tangens rolle som en framskutt venstre indreløper, mens Bell spilte dypere til høyre.
Resultatet i praksis ble at Viking nærmest endret sin oppbyggende offensive formasjon over til en mer permanent 4-2-3-1 – i stedet for å spille en mer skjev, flytende og ferdighetstilpasset 4-3-3.
I denne oppstillingen ble Yazbek ofte liggende for høyt oppe. Han fikk heller ikke utnyttet sine sugende løp bakfra. Feilvendt er han heller ikke like effektivt som Nilsen Tangen i en slik rolle.
Resultatet ble i praksis at Viking nærmest endret sin oppbyggende offensive formasjon over til en mer permanent 4-2-3-1 – i stedet for å spille en mer skjev, flytende og ferdighetstilpasset 4-3-3.
— Espen Astor Iversen
Joe Bell ble på sin side liggende i dypet ganske permanent og ble litt for ofte gående i næringsområdene til Solbakken.
Spørsmålene, når man har fått summet seg litt i etterkant, bør være flere. Det første, og mest åpenbare, er selvsagt i hvor stor grad en skal tukle for mye med det som har fungert så godt – selv om det er lett å skjønne de lange tankene med Bell-kjøpet.
[ Hangeland vil ha defensivt løft i NFF: - Vi må dyrke de destruktive kreftene ]
Samtidig er det lett å forstå at trenerne kjørte ham rett inn på laget. De søker alltid utvikling. Leveransen i målpoeng fra Nilsen Tangen har ikke vært den beste i år. To mål og én assist er i minste laget i en slik rolle.
Med Bell inn har trenerne nok håpet å vinne noe. Få noen ekstra strenger å spille på. Noen kvaliteter de mangler. Litt mer uforutsigbarhet. Det ventet også jeg å se i større grad enn hva som ble tilfellet.
Samtidig er det en farlig øvelse å tukle for ofte med det som funker. Det fikk trenerne berettiget kritikk for i fjor.
At Bell ikke liker seg veldig godt som indreløper vet de fleste godt fra før. Det er en av hovedgrunnene til at han slet i Brøndby, og vi så det også i Viking i starten da Løkberg lå dypt.
Om en først skal gjøre en endring – ville det ikke i så fall vært bedre å la Markus Solbakken spille indreløper. For laget beste?
Han har tatt enorme steg i år. Spesielt offensivt. Den ferske landslagsmannen vil nok aldri bli den typen anker som strør langballer opp i korridorene, men denne sesongen har han blitt mye bedre til å skape overtall for andre ved å våge mer. Han setter fart på, utfordrer, og slipper ballen til rett tid. Råere i stilen, sterkere, og med en større vilje til å skyte de siste månedene. Evnene til å dekke rom og erobre ball ligger der. Også spisskompetansen på å holde kulen i laget. Er ikke disse kvalitetene mer dekkende for en indreløperrolle enn hva Bell bringer til bordet?
Det er andre spørsmål som dukker opp også. Hvorfor ble ikke dribleartisten Samuel Adegbenro sendt innpå mot VIF for å kontre inn 2–0 – i stedet for den mer defensivt dyktige Yann-Erik de Lanlay? Var det valget et første tegn på at man har havnet litt i forsvarsposisjon mentalt?
Forvaltningen av stallen Viking sitter på nå gir noen åpenbare utfordringer og luksusproblemer. Nå er det bare å krysse fingrene for at Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen spiller de rette sjakkbrikkene framover.
Eller lar være å flytte på de som står i rett posisjon.