Viking

Duellen som har løftet Viking

KOMMENTAR: Lars-Jørgen Salvesen eller Nicholas D’Agostino? 7-3 mot HamKam beviste nok en gang at Viking har fått seg et deilig luksusproblem helt på topp.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Etter et 2022, hvor klubben ble for avhengig av Veton Berisha, har Viking nå to midtspisser av høy eliteserieklasse.

Det betyr faktisk noe. At klubben våget å svi såpass mange av kronene etter salget av Daniel Karlsbakk framstår i etterkant som en god gammeldags sportslig «gamechanger».

Salvesen står med tre mål og en målgivende pasning fordelt på 204 minutter seriefotball og 105 minutter i cupen. Det snittet skal man ikke kimse av.

Salvesen har også tilført Viking noe av den urkraften og presspillet som forsvant med Berisha. Det er lett å se hvorfor trenerne så lenge har hatt så lyst på ham. Selv om han ikke er like ekstrem i presset som Berisha har han tilført Viking noe ekstra i duellspillet og i luften. En slegge av en venstrefot er også vist fram ved flere anledninger.

Dette er en god match!

Samtidig er Nicholas D’Agostinos tall for målpoeng enda bedre statistisk – selv om han har markert seg aller mest som tilrettelegger.

Australieren står med én scoring og tre målgivende pasninger på 212 minutter i serien og 75 minutter i NM. Snittet er et målpoeng per 72. minutt med fotball.

«Daggers» så ikke alltid like het ut i oppkjøringen, men har funnet seg til rette og ser stadig skarpere ut. Han ser ut til å ha funnet ut av fotball på kunstgress og fått mer orden på kroppen.

«Daggers» så ikke alltid like het ut i oppkjøringen, men har funnet seg til rette og ser stadig skarpere ut.

—  Espen Astor Iversen

Resultatet er en bevegelig og livlig spiss – som også er veldig mye bedre i luften enn høyden skulle tilsi. Også han har et tungt skudd. Selv om han ikke tar like mye for seg som makker Salvesen, ser han ut til å ha litt større evner som kombinasjonsspiller og tilrettelegger.

Situasjonen helt på topp er kort og godt meget hyggelig for Viking. Om laget klarer å skape nok sjanser vil disse spissene score mål. Det er ikke så mye å lure på. Skulle den ene ha en dårlig dag er det bare å rulle ut den andre. Man kan også velge spiss etter kampbilde i større grad.

Dersom en er skadet vil Viking alltid ha et fullgodt alternativ i bakhånd. En slik setting er det alle klubber som ligger helt i toppen drømmer om.

Samtidig gir det også utfordringer. Viking sverger til å spille med én spiss. Selv om D’Agostino har vist at han også kan spille ving er det liten tvil om at det er midtspisser disse to begge er.

Utfordringen framover for Bjarte Lunde Aarsheim og Morten Jensen blir å holde duoen fornøyd. Om begge er skadefrie, og i OK form, er nok Salvesen den foretrukne starteren. D’Agostino har på sin side neppe kommet til Stavanger for å utelukkende spille en birolle.

Han må ha nok minutter i favorittrollen. Selv om han selv sier at han forventet konkurranse og et kjøp av en konkurrent, er det langt fra sikkert at han er komfortabel med det over tid.

Dersom Viking henger med helt i toppstriden framover vil denne problematikken naturlig dempes ganske mye. Alt blir lettere med suksess.

Utfordringen kommer dersom de mørkeblå skulle bli hektet av i medaljekampen. Da tror jeg trenerduoen skal få jobbe ganske smart og mye for å holde det like harmonisk som nå.

Samtidig er dette en god utfordring. Faktisk er det synd at det kun er på høyre ving den reelle konkurransen er tilnærmet like skarp. Sander Svendsen har åpenbart løftet seg kraftig med Edvin Austbø, og til en viss grad Niklas Sandberg, pustende i ryggen.

Hos Bodø/Glimt er det slik konkurranse i nær sagt alle posisjoner. Det løfter treningene og det løfter enkeltspillere. Selv spilleren en hadde avskrevet kan plutselig ta et nytt nivå om de utfordres. Det er som en bryter i hodet slås på.

Bare spør Shayne Pattynama.