Sandnes Ulf

Hvorfor ikke søke et Viking-samarbeid, Ulf?

KOMMENTAR: Sandnes Ulf kaver i OBOS-ligaen, kaver med å skape publikumsinteresse og kaver så definitivt økonomisk. Kan noe av kuren ligge i definisjonsavklaringer og godt naboskap?

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Den naturlige storbyen vår inneholder Stavanger, Sandnes, Sola og Randaberg.

Finnøy og Rennesøy har blitt inkorporert i Stavanger kommune, men er en litt mer løs del. Det samme kan en si om strandalandet etter at tunnelen kom.

Et kjapt søk på Wikipedias engelske versjon forteller at Stavanger kommune alene har 146.000 innbyggere. Samtidig oppgir nettleksikonet alltid flere definisjoner av befolkede områder enn de som er basert på kommunegrenser.

«Urban Area», det som er et naturlig og sammenhengende storbyområde med relativt høy befolkningstetthet, har 237.396 innbyggere.

«Metro Area» er Stavanger-regionen. Dette inkluderer et område med høy befolkningstetthet, felles arbeidsmarked, felles transport og infrastruktur. Da beveger man seg enda lenger sørover – og forbi Skjevelandsbruen. Befolkningstallet går da til 319.822 og forbi befolkningstallet til landets nest største by Bergen.

Så til poenget:

Både Viking og Sandnes Ulf er en del av det som faktisk er det tredje største storbyområdet i Norge.

Samtidig jobber Ulf veldig aktivt med å posisjonere seg som nummer én klubben for innbyggerne i Sandnes og fylle opp sitt praktfulle anlegg noenlunde.

Her finner vi også det store problemet for de lyseblå. Den gordiske knuten Øystein Elvestad og co. så gjerne vil løse. Hvordan skal man klare å få egen by i ryggen – uten gode resultater? Er det i det hele tatt mulig når så mange gauker i utgangspunktet holder med Viking? Er det en garanti for at man klarer å flippe de unge til å bli framtidens fans? Og ikke minst – tåler Ulf å bruke så lang tid som det vil kreve når økonomien er hva den er nå?

Problemene ble godt illustrert da det ble oppgitt at 1248 tilskuere i et toppoppgjør mot Mjøndalen i fjor. RA tok seg bryet med å telle. Det faktiske antallet var 583. Stadion tar 6000.

Man kan gjerne peke på at tallene og interessen var høyere da Ulf var oppe i Eliteserien, men Viking var på samme tid i en mer økonomisk vaklende posisjon noen kilometer over en ganske så kunstig bygrense.

Måten det ble satset på i Ulf da var også mer av kortsiktig art sportslig. De var heller ikke herrer i eget hus – med utgiftene det medfører.

Personlig har jeg alltid heiet på dem som våger å prøve kortreist. Det er lett å skjønne tankegangen. Dessverre tyder likevel mye på at den planen var lettere å gjennomføre i Viking i 2018 enn i Ulfs 2023-setting.

Hvorfor?

Tilfanget av gode lokale spillere ute med Viking-kobling var langt høyere og akademiet i Jåttåvågen var blant de beste i Norge tross status som OBOS-klubb. Dessuten stilte byen seg bak de mørkeblå på en unik måte i 2018.

Selv om Ulf nå er i ferd med å bygge seg opp rundt fjorårets NM-finalister for junior er det utopisk å tro at en skal trykke på mot øverste nivå uten flere kvalitetsspillere fra utsiden.

Hvorfor kan ikke Ulf, i mer fastlagte rammer, dra nytte av sin mørkeblå storebror framover – og bidra til å løse noen av utfordringene i Jåttåvågen med det samme?

Dersom Sandnes Ulf skulle ryke ned i 2. divisjon er det grunn til å frykte konkurs både i stadionselskapet og i toppfotballdelen. Da vil den lange visjonen til klubben dø hen.

All den tid de velstående gaukene i bakgrunnen hos Ulf ikke virker å ville pøse på med nye millioner nå, for å se mot Eliteserien, kan det kanskje være en tanke å se mot Viking i stedet?

Et Viking som i stadig større grad har pekt på utlån av spillere som en sentral del av spillerutviklingen – i en tid hvor nåløyet blir trangere fordi klubben skal kjempe helt i toppen.

Hvorfor skal spillere som Simen-Kvia Egeskog, Sondre Auklend og Lars Erik Sødal spille seg bedre på lån hos Ulfs konkurrenter? Hvorfor kan ikke gauken Niklas Sandberg få nødvendig selvtillit i lyseblått for å få gang på karrieren igjen? Og hva med Edvin Austbø?

Det vil være strålende for talentutviklingen i regionen, i et større bilde, og det ville kunne gagnet alle parter om det gjøres riktig.

—  Espen Astor Iversen

Dette er spillere som hadde dratt Ulf oppover på tabellen. Umiddelbart.

Sportssjef Erik Nevland i Viking har, helt korrekt, pekt på at Stavanger trenger et lag i 2. divisjon.

Egentlig bør et så stort samlet byområde ha lag både på nivå én, to og tre. Hvorfor ikke søke et slags trippelsamarbeid?

Et opprykk, og en oppmykning i definisjon og plan hos Ulf, kan enkelt sørge for det.

Innledningen på sesongen tyder på at Vidar kan komme seg tilbake til 2. divisjon. Skulle Brodd henge seg på vil de også selvsagt være et godt alternativ. I 2. divisjon bør de største talentene fra ungdomsavdelingen til Viking spille, og de aller yngste A-spillerne, lånes ut.

Spillere som er i vannskorpen til å holde elitenivå, eller etablerte som behøver å ta et steg tilbake for å ta et steg fram, bør selvsagt spille i Ulf.

Det vil være strålende for talentutviklingen i regionen, i et større bilde, og det ville kunne gagnet alle parter om det gjøres riktig.

I Bergen og Trondheim, som er sammenlignbart med storbyen vår, har nummer to-klubbene med jevne mellomrom tatt seg opp til øverste nivå. Fyllingen var der i flere sesonger, mens Åsane har vist tenner over tid i Bergen. Her har det likevel vært så som så med det formelle samarbeidet. Klimaet har også skiftet.

I Trondheim har de fått det bedre til. Strindheim var i sin tid oppe, men da RBK formaliserte et samarbeid med Ranheim fra 2. divisjon i 2006 ble det fart på sakene.

Selv om samarbeidet har vært av og på, rent på skriftlig sett, fikk RBK hva de ønsket. En relativt stabil nabo som befinner seg blant de 20 beste klubbene i Norge. De fikk også en klubb som spiller RBK-fotball – i større grad enn de nå faktisk gjør selv.

Dersom Ulf er pragmatiske nok til å definere seg som nummer to-klubben i storbyen, i like stor grad som nummer én i Sandnes, kan det være et meget smart trekk om Viking ser det samme. En slik definisjon behøver heller nødvendigvis ikke å gå på bekostning av verken det å skape Sandnes-identitet eller egne spillere.

Om man bare våger å bevege seg vekk fra militant bypatriotisme finnes det enorme muligheter. Næringslivet i regionen har for lengst skjønt det mange politikere stritter mot for å verne om egne posisjoner. Samarbeid funker.

Sandnes Ulf kommer aldri til å bli noen direkte og reell konkurrent til Viking. Et godt supplement er det realistiske.

Det finnes ikke noe hat å snakke om mellom Ulf og Viking. Det er ikke som forholdet mellom Viking og Bryne.

Folk snakker fint sammen og veldig mange av aktørene har historikk begge plasser.

Hvorfor ikke finne en form for samarbeid som kan gagne begge parter?

Det er kun 8–9 kilometer mellom arenaene. Det bør være innlysende at her kan en dra veksler på hverandre om man ser muligheter i stedet for utfordringer og en noe kunstig kommunegrense.

Så må et slikt formalisert samarbeid gagne begge parter. Viking må for eksempel slippe spillere til Ulf uten å kreve at de skal dekke full Viking-lønn. Det skal ha vært der et Ulf-utlån av Sondre Auklend strandet. Man må også se på en form for belønning til de lyseblå for bidrag til gjennomført spillerutvikling for Viking ved et eventuelt salg. En fastlagt prosent ut ifra tid i lyseblått ville vært naturlig.

Dette bør være mulig å få til. Og det ville sannsynligvis vært smart for begge parter.

Hvorfor ikke legge følelser litt til side og i det minste ta debatten på direkten?