Nå framstår den tidligere favoritten i Jåttåvågen som «Lampard fra Våland». Sønn av Siv er nøyaktig hva Ståle Solbakken behøver.
Outsideren som ikke fikk kontrakt av Stabæk. Han som egentlig skulle til USA for å studere og spille litt college-fotball. Gutten som Bjarne Berntsen så noe i der få andre gjorde det.
Kristian Thorstvedt er nå blitt landslagssjef Ståle Solbakkens sikreste kort for å bryte ned dyptliggende frukt. Han er også i ferd med å bli en av norsk fotballs virkelig store profiler – og ender fort i en mye større klubb enn Genk.
Historien framsto usannsynlig bare for et par år siden. Det var for langt mellom det mange forventet til hva som har skjedd.
I et norsk fotballregime – som har vært altfor opptatt av små, ballsikre midtbanespillere etter Semb/Drillo-epoken – er Thorstvedt støpt i en helt annen form.
Som spillertype er han mye nærmere en Jostein Flo. Ikke fordi han er en targetspiss, benyttet som dartskive av en Stig Inge Bjørnebye-kopi. Langt ifra. Men fordi han har en så helt ekstrem spisskompetanse.
Denne er ikke tradisjonell hodestyrke, men fart. I hodet.
[ Thorstvedt: - Bra, men ikke bra nok ]
Kombinert med kraft, størrelse – og en skuddfot som kun kan utvinnes ved å score hver ettermiddag på landslagskeeperen i hagen – får du «Vålands Frank Lampard».
Han er nøyaktig hva Ståle Solbakken behøver når lag som Gibraltar og Estland skal brytes ned. Mot de beste lagene er han også jokeren som kan endre hele bildet.
Spisskompetanse, av den ekstreme sorten, ble langt på vei glemt i norsk fotball i en årrekke. Arven etter Drillo ble dessverre aldri dyrket. Selvsagt måtte man ta tak i ferdighetsbildet hos spillerne, men hvor langt kommer man om det kun støpes små ballsikre midtbanespillere som drømmer om tiki-taka? For hver slik Norge får opp vil som regel de store nasjonene ha ti som er på samme nivå eller bedre.
Der Øyvind Leonhardsen var «best uten ball» hos Drillo er Thorstvedt på sett og vis blitt «rask uten fart» hos Solbakken.
— Espen Astor Iversen
Der man burde videreutviklet ekstremfysikk og taktiske ferdigheter – etter mal fra Eggens godfotteori – ble lenge det såkalte «fokus» lagt på å dyrke det man ikke var god på. Det er sjeldent en god idé.
I så måte er Thorstvedt herlig forfriskende. En outsider på de fleste måter. Han byr også til de grader på seg selv. For en profil! For noen herlige, kjappe replikker!
Der naturkraften og fenomenet Erling Braut Haaland er den største stjernen på banen, er det definitivt Thorstvedt som er mest naturlig og markant som medieprofil. Det har heller ikke eplet falt så langt fra stammen i hagen hos sønn av Siv.
Han har en deilig måte å kombinere humor med nesten overdreven selvtillit. Det hele tenderer til god gammeldags britisk «cockyness». Linjen er så fin som den kan bli fra å feile, men Thorstvedt gjør som på banen og treffer. Han har den nødvendige fingerspitzengefühl.
[ Vikings superveteran har fått nytt tilbud ]
Da Thorstvedt spilte i Viking var det etter hvert flere agenter som spurte meg litt om spilleren – da målene begynte å renne inn fra midtbanen.
Reservasjonene deres var de samme som Stabæk benyttet for å si nei. Han var for treg og klumsete. Kanskje en grei spiller i Eliteserien, til nøds i en småklubb i Europa, men ikke på en større scene.
Antydningen min om at det fantes to typer fart, den ene i hodet, ble fnyst litt av. Så enkelt var det ikke i moderne toppfotball. Kravene var for ekstreme til fart i beina.
Jim Solbakken var den som raskest var smart nok til å se totalbildet. Thorstvedt er i ferd med å gjøre spådommene fra noen av kollegaene hans så til de grader til skamme.
Der Øyvind Leonhardsen var «best uten ball» hos Drillo er Thorstvedt på sett og vis blitt «rask uten fart» hos Ståle Solbakken. For i hodet er han kort og godt lynrask. Se hvordan han timer løp, tjuvstarter, bruker tjuvtriks og konstant gir seg selv fordeler. For en forståelse han har!
Har du en ekstrem spisskompetanse er grenser til for å brytes. Jostein Flo kom knapt under 10 sekunder på 60-meteren, men spilte en årrekke i Premier League.
Hvis Thorstvedts favorittklubb Tottenham noen gang har lyst på en annerledes midtbanemann, støpt i Frank Lampards skje, er det snart bare å ringe nevnte Jim Solbakken. Jeg tror forsyne meg han kunne tatt det nivået også.
I mellomtiden skal det bli gøy å se hvor mye hekkan han kan finne på for Ståle Solbakkens landslag. Dette ser stadig bedre ut.
Den ene store mangelen til Norge er nå effektivitet – om du tar bort navnene Thorstvedt og Braut Haaland.
Og de to kan du komme langt med alene.
Kanskje helt til utskjelte Qatar.
