Playstation-generasjonen

En fersk studie fra HEMIL-senteret i Bergen viser at en gjennomsnittlig 15-åring bruker 45 timer ukentlig foran en skjerm når skoletiden er over. De fleste foreldre kjenner nok på den dårlige samvittigheten når de kommer hjem etter jobb og finner sine håpefulle oppslukt av Playstation, TV eller alt mulig annet som rammes inn av en skjerm. Generasjonen som vokser opp nå er ikke bare heldigitalisert, den vokser også opp i troen på at det meste lar seg løse med en fiks app på smarttelefonen. Hvordan dingsene styrer livene våre bør ikke bare være et tema rundt middagsbordet, også på skoler og arbeidsplasser bør barn, foreldre, lærere, elever og kolleger gjøre seg opp en mening om vårt forhold til smarttelefoner og nettbrett.

Undersøkelsen fra Bergen understreker det alle vet og mange kan gjøre noe med. Det er en kjensgjerning at barn som er i ferd med å bli ungdommer ofte hektes av den organiserte idretten og hektes på den passive sofaposisjonen med Playstation-kontrollen i hånden. Det enkleste foreldre kan gjøre er å forklare slappe unger med anekdoter fra egen oppvekst. Fram til utpå 1980-tallet var mor ofte hjemmeværende, balløkker fantes overalt, det var én TV-kanal og forsøkene på TV-spill var i hvert fall ikke noe som holdt ungene innendørs. I dag løper ikke ungene rett ut med en ball under armen og ei skjeva i hånden - smurt av den hjemmeværende mor. Nostalgi løser ikke dagens utfordringer.

Samfunnet legger opp til at begge foreldre må være i arbeid, og for å få ting til å gå i hop er det etablert barnehager og skolefritidsordninger. Disse gode ordningene fungerer fint for barn opp til og med fjerde klasse, men derfra og ut oppstår glipptakene når de håpefulle sendes hjem til tomme hus flere timer før foreldrene kommer fra jobb. En del unger får forhåpentligvis gjort lekser, andre kommer seg av gårde på fotballfritidsordninger (FFO), mens en stor andel blir sittende med ansiktet i skjermen. Vi kan selvsagt møte passivitet med anekdoter om hvor mye bedre alt var før i tiden, men når samfunnet ser høyest mulig sysselsetting av begge kjønn som et mål, må tilretteleggingen også være til stede. Det er nemlig ikke like lett å få en tiåring til å forstå at det er til hans eget beste å komme seg opp av sofaen og vekk fra Playstation-spillene.

Barn og unges hverdag er kanskje organisert, skjønt problemet kan være at dagene er for dårlig organisert? At de i litt for ung alder overlates til seg selv? Det går ikke an å klage altfor mye over Playstation-generasjonens passivitet når skoledagen overhodet ikke er synkronisert med foreldrenes arbeidsdag. Å debattere barnas spilling må med andre ord tas sammen med debatten om heldagsskole.