Møt to innsatte i Stavanger fengsel:Slik er livet bak murene

To menn sitter på hver sin side av et bord i et lite besøksrom i Stavanger fengsel. Den ene har hendene foldet i fanget. Den andre har en penn i hånden. På bordet er det to kaffekopper, en notatblokk, et fotoapparat og en alarm som RAs utsendte skal trykke på dersom noe skulle skje. Overfor meg sitter en 35 år gammel mann med en narkodom på 11 år og 11 måneder.

RA har fått kommet innenfor murene i Stavanger fengsel for å høre om hvordan det er å sitte innelåst.

Ekstra tungt om sommeren

Ute skinner solen. Det er tropevarme og folk koser seg i sommerværet. «Tor» får ikke nyte sommeren. Han er innsatt ved Stavanger fengsel.

– Det er ekstra tungt å sitte inne om sommeren. Jeg vil være med familien, med barna mine. Være ved sjøen, bade og fiske. Det er noe jeg aldri får muligheten til å gjøre nå. Klart det er tøft, forteller trebarnsfaren til RA.

– Det absolutt verste

Utenfor er det tre barn mellom 6 og 15 år som har en far i fengsel. Familien kommer på besøk et par ganger i måneden, og de snakker sammen på telefon flere ganger i uken.

– Jeg tenker på barna mine hver dag. Hele tiden. Jeg er veldig knyttet til familien. Vi gjorde alt sammen. Å gå glipp av barndommen deres er det absolutt verste med å være her. Det er nå de trenger meg mest – og her sitter jeg.

– Det er ikke lett å forklare en seksåring hvorfor pappa må sitte i fengsel. Jeg har forklart at pappa hadde noe som det ikke er lov å ha i Norge. En gang han kom på besøk spurte gutten om jeg hadde hatt en slange, for det hadde han lært var ulovlig å ha, sier 35-åringen og smiler av minnet.

Etterpå riste han på hodet. Det er det han gjør nå. Rister på hodet. Det er ikke så mye mer å gjøre. Før var han sint. Forbannet. «Tor» mener straffen er for lang og urettferdig, og at rettssystemet har sviktet ham.

– Å forsvare seg i rettssalen var nærmest umulig. Det var som å spille sjakk mot en motstander som har alle brikkene, mens jeg satt med én bonde. Jeg er ikke helt uskyldig, men jeg ble dømt for langt mer enn jeg skulle, mener «Tor».

Tenker på dagen han ble tatt

Han tenker ofte tilbake på dagen han ble tatt med 14,5 kilo amfetamin. Det er mye han ville gjort annerledes.

– Jeg skulle aldri ha tatt imot dopet. Jeg trengte jo ikke selge dop. Ikke brukte jeg selv heller. Jeg hadde alt jeg trengte. Drev firma. Gjorde det godt. Hadde penger. Levde livet. Koste meg.

Å sitte bak murene er et helt annerledes liv. Alt er rutine.

– Jeg står opp klokken 07. 07.05 dusjer jeg. Så er det frokost, hvor jeg spiser samme mat og mengde hver dag, sier «Tor», som fyller dagene med kjøkkentjeneste, kokkeutdannelse og mye trening.

– Man må aktiviseres, ellers blir man gal. Jeg skal være her lenge. Det er ikke bra for noen å være innelåst.

Redd for å forandre seg

«Tor» er redd for at tiden i fengsel skal forandre ham.

– Jeg vet ikke hvilken person jeg vil være når jeg kommer ut. Kanskje er jeg blitt en vanskelig mann å leve med. Kanskje fungerer jeg ikke i en normal familie. Men det kan også hende at jeg gjør det. Jeg håper det. At jeg ikke forandrer meg og at jeg er frisk nok i hodet til å få meg en jobb.

Etter tre år bak murene har han allerede blitt forandret.

– Rutinene. Tidspunktene når ting skal skje, er jeg veldig opptatt av. Det er ikke alt som er negativt. Jeg er blitt mye mer tolerant. På utsiden var jeg mer misfornøyd. Jeg kunne bli sur for å måtte sitte i et trangt flysete. Få en dårlig blandet gin-tonic. Nå blir jeg glad bare jeg får en appelsin. Jeg setter mye mer pris på de små tingene. Jeg har fått et annet syn på livet. Jeg vet hva som er viktig for meg.

«Tor» er en av 70 fanger ved Stavanger fengsel. «Erik» er en annen.

– Overlever ikke enda en rusrunde

Når «Erik» slipper ut av fengsel, er han nødt til å holde seg rusfri. 50-åringen sier han dør dersom han ruser seg igjen.

«Erik» ler når RA spør ham om det er noe han ville ha forandret på i livet sitt.

– Alt! Det er så mye. Rus har ødelagt hele livet mitt. Jeg skulle aldri ha begynt å ruse meg, svarer 50-åringen etter halvannet sekunds pause etter at latteren har lagt seg.

Han er høy, sprek og ser godt ut.

– Du skulle sett meg før jul. Det var noe annet, kommenterer «Erik».

Allerede som 13-åring prøvde han narkotika for første gang. Siden den dagen har 50-åringen misbrukt amfetamin og heroin i store deler av livet.

Er nødt til å endre kurs

– Nå er det nok. Jeg vil begynne et nytt og bedre liv. Endre kurs. Gjøre noe fornuftig. Få struktur på livet. Jeg har sagt at «nok er nok» før, men denne gangen er jeg nødt til å klare å holde meg rusfri. Kroppen klarer ikke kjøret lenger. Jeg klarer ikke mer rus. Jeg overlever ikke en ny runde. Da «dauer» jeg, forteller «Erik», som har vært rusfri siden desember.

Han vil ikke avbildes eller ha sitt virkelige navn på trykk. Det er for belastende. Familien vet heller ikke at han sitter i fengsel.

«Erik» sitter inne for å ha vært i besittelse av narkotika. 19 måneder bak murene.

Planen er klar når han slipper ut.

– Jeg må finne meg en plass å bo. Få en ny omgangskrets. Få jobb. Og ikke minst holde meg rusfri, forteller «Erik».

Det er enklere å være rusfri i fengselet enn i det fri. Han vet godt at fristelsene vil komme hvis han treffer på gamle kjente fra rusmiljøet.

– Her inne tar jeg imot den hjelpen jeg kan få. Jeg går på kurs og får god oppfølging. Det blir vanskeligere når jeg kommer ut, sier han.

Nytter ikke å se bakover

«Erik» sier flere ganger at det ikke nytter å angre.

– Jeg hadde familie, bil, hus og hjem. Men jeg rotet alt bort. Alt det folk streber etter å ha har jeg bare kastet bort. Men om jeg tenker mye på ting jeg har gjort galt? Det er ikke så mye å gjøre med det uansett. Hadde jeg gått rundt og tenkt på alt jeg skulle gjort annerledes, hadde jeg blitt gal. Jeg må se framover, ikke i bakspeilet. Da er det lett å kjøre av veien igjen, understreker «Erik».