Den unge makten: Karina Helgesen AaseI hårfin balanse

Kaffemaskinen durer og går på kjøkkenbenken i Karinas foreldres velmøblerte toppleilighet på Eiganes. Karina er hjemme på en snarvisitt i fødebyen.

– Mine laster i livet er kaffe og sjokolade, kanskje mest sjokolade. Men siden jeg ikke kan spise like mye sjokolade som jeg drikker kaffe, blir det mest kaffe. Det er vel en politiker- og jusgreie.

I snart to år har hun studert jus ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Hun reiser stort sett til Stavanger kun for politiske møter. Denne gangen hadde hun undervisningsfri og fant billige billetter hjem.

– I tillegg har jeg klart det kunststykket å få meg kjæreste i Stavanger, så jeg får også sett ham litt når jeg er hjemme. Etter å ha flyttet til Oslo, har jeg fått et litt rart forhold til hva som er hjem. Oslo føles litt midlertidig. Jeg er der nå, men det er Stavanger jeg hører til.

– Det er beinhardt
Den unge Høyre-politikeren kunne sagt mye om hvordan studiet er lagt opp. Redningen er fagene i seg selv.

– Det er beinhardt, men heldigvis spennende. Jeg elsker å jobbe med jus, spesielt å lese høyesterettsdommer. Sykt spennende! Og så blir det skikkelig stilig å ha en master i rettsvitenskap når jeg er ferdig.

Som nyvalgt folkevalgt i 2011 hadde Karina fire verv i ulike styrer, råd og utvalg. Hun har måttet be om fritak fra funksjonshemmedes råd og Eiganes og Våland bydelsutvalg. Nå sitter hun igjen med nevnte oppvekststyre og bystyret.

– Jeg lyver hvis jeg sier det ikke er vanskelig å kombinere studier i Oslo med politiske verv i Stavanger. Det tar mye tid, og av og til blir jeg sliten. Men så er det veldig givende å holde på med politikken også.

Å søke fritak fra sine to siste verv er derfor totalt uaktuelt.

– Oppvekst er babyen min, det er der jeg er i mitt ess. Det er et privilegium, og noen ganger føler jeg at jeg ikke fortjener å være der. Det er søren ikke alle forunt å sitte i bystyret i en så stor by. Jeg prøver å stille opp 100 prosent, men å være i to byer samtidig er slitsomt.

Ble slått bak nærbutikken
Selv om det til tider kan være slitsomt å pendle mellom Stavanger og Oslo, er det ingenting hun ville byttet med. Hun stortrives i rollen som både jusstudent og politiker. Veien til lokalpolitikkens øverste maktorgan og toppstudie i Oslo har imidlertid ikke vært enkel.

Sosialt sett var ungdomsskolen en rar opplevelse for Karina. Det var ikke så lett. Spesielt husker hun en episode bak nærbutikken. Karina gikk i åttende klasse.

– Det var noen jenter som mente jeg burde bli satt på plass, fordi jeg var den jeg var. Jeg endte opp med et blåmerke i ansiktet. Det var så urettferdig, jeg håper de skammer seg i dag. Det kjenner jeg veldig sterkt på ennå. Jeg tror slike ting, når man er så liten, tar litt tid å tilgi. Kanskje en dag, men ikke nå.

Både med venninner og kjærester har det til tider vært enormt tøft når det har stått på. Karina mener det har formet henne som person.

– Det kommer alltid til å være folk som vil prøve å sette meg på plass og trykke meg ned, både psykisk og fysisk. Du må bare gjøre det til en styrke. La det bli til at du kan gi gode råd til andre i samme situasjon. Det er lett å si på en god dag. Har jeg en dårlig dag og ser en av de jentene i dag, lyver jeg hvis jeg sier det ikke påvirker meg. Det påvirker meg mye.

Også Karina har gjort feil, som har gjort at hun har mistet folk. Noen ganger blir hun bitter bare av å tenke på det. Noen ganger skulle hun ønske hun kunne være en annen person.

– Jeg har prøvd å forandre meg, det hadde vært så mye enklere å være roligere og mindre engasjert. Det hadde vært dødsdeilig, men det er helt umulig for meg. Da får jeg bare spille den rollen jeg har fått.

Drømmen om Kongsgård
De faglige prestasjonene på ungdomsskolen var litt varierende, ifølge Karinas far Kurt Harald Aase. Da hun bestemte seg for å komme inn på Kongsgård, ble alt annerledes.

I et foreldremøte med klasseforstanderen fortalte Karina hvor misfornøyd hun var etter å ha fått karakteren fire på en prøve.

– Du må prøve å slappe av og ikke stille så strenge krav til deg selv, sa klasseforstanderen.

Svaret fra Karina var ikke til å misforstå:

– Det er jeg som skal inn på Kongsgård, ikke du!

Karina visste hva som måtte til for å komme inn. Hun hadde en drøm om Kongsgård som et intellektuelt, fritt sted, hvor alt skulle bli så mye bedre. Og det ble det.

– Lærerne kjørte oss skikkelig hardt, men det var akkurat hardt nok til at vi mestret det. Uten at jeg egentlig visste hvor bra livet mitt kom til å bli, er jeg veldig glad for at jeg jobbet så hardt for å komme inn på Kongsgård. «Er ikke Kongsgård litt frikete», spør folk. Nei, Kongsgård er det beste stedet i verden.

Hun stiller fortsatt høye krav til seg selv. Når målene ikke nås, blir skuffelsene ditto store.

– Hvis jeg får det jeg mener er dårlige resultater, er det av og til slik at jeg tenker jeg feiler i drømmen min. At jeg ikke lever det livet jeg burde leve, at jeg lurer alle. Hvis jeg får dårlige resultater i Oslo, kan jeg se rundt meg og tenke at alle andre er så mye flinkere enn meg. At jeg ikke kan noen ting og ikke hører hjemme der. Den følelsen kan komme etter én dårlig karakter.

21-åringen har etter hvert innsett at alt ikke alltid kan gå helt etter planen.

– Det er helt urealistisk, selv om det er det jeg skulle ønske. Fy søren, det hadde vært så bra! Men det skjer ikke, har jeg skjønt.

– Jeg er selv min verste fiende
Mennesker nær Karina beskriver henne som ei svært omsorgsfull jente.

– Karina er en type person du alltid kan regne med stiller opp. Uansett hva som skjer, enten det er snakk om gutter eller eksistensielle problemer, er hun alltid der, sier bestevenninnen Iris Porturas.

Spesielt godt husker hun da hun hadde en kjæreste som skulle reise vekk. Karina visste han skulle reise bort, men ikke når.

– «Han reiser på onsdag», sa jeg. «Da møtes vi på onsdag, spiser brownies og koser oss», sa Karina med en gang. Hun tenker mye på venninnene sine. Alle som kjenner Karina vil si det samme, forteller venninnen.

Karina mener det er viktig å vise at hun setter stor pris på menneskene rundt seg.

– Hvis noen har på en fin genser, sier jeg det, fordi jeg elsker å høre det selv. Det gir så utrolig mye. Jeg husker jeg hadde en skikkelig dårlig dag på lesesalen. En person jeg bare hadde snakket litt med på studiet tidligere sa «god morgen» og smilte til meg i gangen. Det gjorde dagen! Det var en veldig øyeåpner for meg.

Hun innrømmer samtidig at det kan være vanskelig å være der hun vil så ofte hun vil.

– Det er ikke alltid jeg strekker til, da er jeg kanskje litt streng med meg selv. De fleste kravene jeg føler jeg har, kommer fra meg selv. På én måte er det bra med mål, men jeg blir samtidig min verste fiende. Jeg lar ikke meg selv slappe av.

– Plager livet av foreleseren
Karina kom inn i politikken som 15-åring, den gang som styremedlem i Stavanger Unge Høyre. Da hadde hun allerede i to–tre år vært klar på at hun ville engasjere seg i Unge Høyre. Foreldrene forsøkte å bremse henne litt, slik at hun kunne bli litt mer voksen og reflektert.

Foreldrene har selv vært aktive i Høyre. Moren Guro Helgesen Aase har karakterisert seg selv som «listefyll», mens faren satt som leder i Rogaland Unge Høyre og satt i sentralstyret. Da datteren gikk i 10. klasse, ble også hun en del av ungdomspartiet.

– Det var litt flaut at læreren sa det høyt i klassen, men jeg var litt stolt også, som hadde fått en Unge Høyre-button på jakken. Jeg følte meg på toppen av verden.

21-åringen er klar på at foreldrene har hatt mye å si for hennes politiske engasjement.

– Det er naivt å tro noe annet. Jeg tror man blir veldig påvirket av dem man vokser opp med, enten ved å gå stikk imot eller bli veldig lik. Vi har diskutert mye politikk hjemme. Jeg har alltid vært opptatt av å få en god forklaring på ting, jeg plager livet av foreleseren min med det.

Hun utelukker ikke at hun kunne vært medlem av for eksempel Arbeiderpartiet hvis foreldrene hadde hatt den bakgrunnen.

– Da kan det godt være jeg hadde vært en Ap-kvinne nå. Men det vet man aldri.

– Det var så pinlig
Karina ble valgt inn i bystyret som Stavanger Høyres ungdomskandidat i 2011. Før det hadde hun sittet som leder i Stavanger Unge Høyre i to år, nestleder i Rogaland Unge Høyre i ett år og leder i Stavanger Europeisk Ungdom i ett år.

– Jeg visste på en måte at det ville gå veien, men jeg tok det aldri for gitt. Jeg visste ikke hvor mange personstemmer jeg ville få, men det var viktig for meg å få mange, så jeg kunne vise at jeg fortjente plassen.

Hun reflekterte ikke så mye over at hun faktisk hadde blitt valgt inn som én av byens 67 mektigste politikere. Det har kommet i ettertid.

– Jeg var ikke bevisst den luksusen, det privilegiet det er å bli valgt inn. Det er jeg heldigvis nå.

Litt i overkant nonchalant var hun kanskje også da tidligere ordfører Leif Johan Sevland skulle rope opp alle de folkevalgte under første møte etter valget.

– Han sa «Kathrine» eller noe. Jeg hadde ikke lest denne folkevalgtboken, hvor det står om å være ny i bystyret. Der sto det at vi skal si klart og tydelig «ja», kun det. Det jeg sa, var: «Det går bra!» Alle snur seg, Erlend Jordal sier jeg skal si «ja». «Ja!», kommer det etter hvert. Det var så flaut og pinlig. Men de visste jeg var helt «rookie», så det gikk fint. Erlend mobbet meg litt for det i etterkant.

Brakk seg før første innlegg
Den unge Høyre-politikeren hadde god erfaring med å stå på ulike talerstoler. Hun har til og med vunnet en konkurranse i å bli grillet på Unge Høyres elitekurs. Helt fra hun kom inn i politikken har mor og far vært prøvepublikum. Før hver tale eller presentasjon har det vært generalprøve hjemme i stuen for å se om poengene fungerer.

Det tok ikke lang tid før hun skulle holde sitt første innlegg i bystyret. Temaet var lærerevaluering.

– Jeg var så nervøs. Jeg brakk meg før jeg skulle holde innlegget, jeg skalv som et uvær. Munnen var kjempetørr.

Hun blir fortsatt nervøs, enten hun skal holde innlegg eller bare komme med en kort replikk. Til og med å stille spørsmål i forelesningen på skolen kan være en utfordring. Det verste er hvis noen av bystyrenestorene tar replikk på innleggene hennes.

– Du har blant andre Tore B. Kallevig, Per A. Thorbjørnsen, Cecilie Bjelland, Arnt-Heikki Steinbakk. Når de tar replikk på deg, svetter du. Det er ikke det samme som når noen av de andre unge tar replikk. De er litt mer på samme nivå, og det er lov å være litt tøff i trynet.

Hun har bitt seg merke i noe Henrik Hernes, nevøen til Høyre-gruppeleder John Peter Hernes, sa til henne tidligere for å takle nervøsiteten.

– «Fake it till you make it.» Så når det kommer til nervøsiteten, gjør jeg det.

– Jeg kan være fæl
Til tross for nervøsiteten har Karina et rykte på seg for å være litt i overkant engasjert, kanskje ikke den mest empatiske, når hun debatterer.

– Jeg er en ganske sosial person og veldig glad i mennesker, men faglig er jeg beintøff. Jeg kan være dritstreng og fæl. Hvis noen tar feil, er jeg ikke hyggelig.

Hennes felle er at hun fort blir sint i debatter. Hun har vanskelig for å forstå at folk ikke er enig med politikken hun selv og Høyre står for.

– Du merker det litt på meg, jeg har ikke noe pokerfjes. Jeg er ikke sånn som Erna. Det er en dårlig egenskap, dessverre. Jeg har blitt bedre, men av og til kan jeg føle meg litt misforstått.

Misforstått eller ei, én ting er Karina klokkeklar på: Hun skal stille til gjenvalg i 2015. Hun vil også tilbake til Stavanger og få seg en jobb i oljebransjen. I sommer skal hun jobbe i Cofely Fabricom, selskapet hvor faren jobber som HR-direktør.

– Jeg håper bare Høyre og folket vil ha meg etter valget. Man ønsker å kontrollere det meste, men det kan vi egentlig bare glemme. Vi må gjøre det beste ut av det vi får.

– Står på sitt

John Peter Hernes, gruppeleder i Stavanger Høyre, tar gjerne en debatt med sin unge partifelle. Spesielt husker han da han og Karina diskuterte datalagringsdirektivet.

– Vi er kraftig uenige rundt regelverket. Jeg mener jo at dem som er imot datalagringsdirektivet utleverer seg ti ganger mer på Facebook. Men Karina gir seg ikke. Hun er saklig, men samtidig er det veldig morsomt å diskutere med henne, sier Hernes.

Han beskriver Karina som en veldig engasjert, hardtarbeidende politiker.

– Hun lar seg ikke så lett overbevise av andre. Kombinert med at hun er en god lagspiller er det veldig positivt, sier han.

Hernes har hatt Karina under radaren i Unge Høyre i flere år. Han husker godt en kommentar fra før forrige kommunevalg.

– Hun følte vi måtte ha med noen yngre i tillegg til henne selv. Selv mente hun at hun begynte å bli litt gammel.