Det skal god rygg til å bære gode dager, sa de gamle. De mente vel at de gode dagene kunne komme til å undergrave de egenskapene vi trenger for å klare oss i det lange løp, og som vi i særdeleshet trenger om tidene blir mindre gode igjen. Antakelig var det de moralske dyder som hardt arbeid, utholdenhet, langsiktighet, måtehold og dugnadsånd de hadde i tankene.
Gamle ordtak overlever, ikke fordi der er gamle, men fordi de er små buljongterninger med konsentrert menneskelig erfaring som i generasjon etter generasjon, gang etter gang, beviser sin sannhetsgehalt.
Nå står rogalendingene i fare for å få vond rygg.
I førti lange år har vi her i fylket, stort sett, opplevd kontinuerlig økonomisk vekst og framgang. Vi har gått fra å være et gjennomsnittsland i Europa til å bli verdens rikeste. Vi har lært oss til å forvente stadig høyere disponibel inntekt og mer luksus. De unge som bare har levd i denne velstanden, kjenner knapt pengenes verdi og tar vår velstand for gitt. Folk som kommer på besøk fra andre byer anser tettheten av dyre biler som et av byens særtrekk.
Penger vokser på trær, hvisker underbevisstheten vår. Eller de kommer i hvert fall opp av brønnene på sokkelen. Våre folkevalgte forsikrer oss om at slik skal det forbli, ofte uten å minne om at petroleumsvirksomheten også er forbundet med risiko, både i form av prissvingninger i markedet og ikke minst: ved å være fyrbøter i norsk økonomi.
Oljesektoren har de seneste årene gått svært godt. Den støvsuger markedet for fagfolk og har en betalingsevne som overgår all annen norsk næringsvirksomhet. Dragsuget fra oljebransjen har gitt oss en eventyrlig lønnsvekst. Sammenlignet med resten av Europa, der vår viktigste markeder og konkurrenter befinner seg, er forskjellen skremmende.
I 2012 var de relative timelønnskostnader i industrien i gjennomsnitt 61 prosent høyere enn hos handelspartnerne i OECD. Tallenes tale er klar: Det siste tiåret har konkurranseevnen svekket seg med 17 prosent samlet sett for norsk næringsliv.
Rapporten som danner grunnlaget for lønnsoppgjøret i 2013 viser at norske bedrifters konkurranseevne, målt i timelønnskostnader, svekket seg med ytterligere tre prosent i 2012. Omtrent halvparten skyldes sterkere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere. Resten av svekkelsen følger av sterkere kronekurs.
For å sikre norsk næringslivs konkurranseevne i internasjonale markeder, må lønnsveksten være på nivå med våre konkurrenter - helst under. Det handler om norsk økonomis evne til å bevare og skape lønnsomme bedrifter og arbeidsplasser.
Norge er altså ikke på en annen planet. Tvert imot. Norge er et land i verden. NHO sine medlemsbedrifter er helt tydelige: Kostnadsutviklingen må ned på nivå med store industrilandene i Europa.
Men vi vil ha vår del av verdiskapningen, vil mange innvende. Svaret er at vi har fått vår del av verdiskapningen. Vi har fått den i så stor grad at deler av leverandørindustrien har fått klart svekket lønnsomhet. I tillegg ser vi nå at oppdrag etter oppdrag forsvinner ut av landet.
Alt er ikke like skyfritt i norsk økonomi. Vi har lenge kunne leve med vår kraftige lønnsvekst, fordi vi også har vært flinke til å ta ut produktivitetsforbedringer. Den trenden er ikke lenger så positiv. Vi har også prydet oss med våre forholdsvis lave ingeniør-lønninger, ytterligere en faktor som inntil nå har gitt oss konkurransefortrinn. Også på dette feltet reduseres vår fordel.
Rogaland sin historie handler om nedturer og oppturer. Da verdens største seilskip ble sjøsatt her, seilte den første dampbåten inn fjorden. Da hermetikkindustrien var i sine velmaktsdager, kom fryseboksen. Vi har klart omstilling før, og skal nok klare det igjen.
Men denne gangen er det ikke først og fremst farer utenifra som truer. Nå står vi i fare for å ødelegge en formidabel suksess, fordi vi er i ferd med å bli for grådige.
Oljen er en lottogevinst. Forvaltningen av den er ikke det. God styring har sikret at Norge er blitt rikt som følge av oljen. En grunnleggende forutsetning da det norske petroleumsregimet ble etablert, var at verdiene skulle komme framtidige generasjoner til gode. Oljefondet vil være et bidrag til framtidige generasjoner, men ødelegger vi øvrig norsk næringsliv underveis, går vinningen opp i spinningen.
Den rogalandske ryggen tynges av lettsindighetens bører. «Tyå» er også et verneverdig ord, for uinnvidde innflyttere kan det noe omtrentlig oversettes til karakter. Hva gjør all denne velstanden med «tyå»?
Stiller man spørsmålet, vil man garantert skaffe seg et omdømme som humørløs festbrems.
Men jeg tar sjansen, fra mitt utsiktspunkt.
Nå er det behov for nytenkning og måtehold. Og dugnadsånd. Eller solidaritet. Solidaritet både med oss selv i vår samtid og med framtidige generasjoner. Og med de mange arbeidstakerne, og arbeidsgiverne, som vil måtte bære konsekvensene av våre eksesser.
