Tullball om tøysete Statsråd

Vis innsatsen som legges ned i oppdraget er den samme, hvorfor skal eiendomsmegleren da ha bedre betalt for å selge et dyrt hus enn et billig hus?

Staavis angrep på Bekkemellem føyer seg inn i rekken av mer eller mindre fornuftige innsigelser mot statsrådens forslag, og alle har de det til felles at skivebom er en betegnelse det er fristende å bruke. Tullball er det i alle fall. For det første sier Staavi og hans meningsfeller at forbrukere som ikke er fornøyd med den prisen de tilbys av et meglerforetak kan gå til et annet, eventuelt et tredje meglerforetak, og er man heller ikke da fornøyd kan man selge uten å bruke megler. Det er for så vidt riktig. Det er også riktig at de som ikke er fornøyd med dagens tannlegepriser utmerket godt kan rotfylle tennene sine selv, uten at det dermed er å anbefale. Fordi vi her snakker om det dyreste enkeltobjekt de fleste av oss eier er det å selge en bolig uten megler, eller det å kjøpe bolig direkte fra en privatperson, forbundet med en helt annen risiko enn om en megler garanterer for transaksjonen. Og er man en gjennomsnittlig Ola nordmann er man kanskje ikke like fortrolig med hvordan man skal forholde seg til tinglyste heftelser, legalpant, servitutter og skifteattester som når man er redaktør i et magasin som lever av å gi folk privatøkonomiske råd.

Eiendomsomsetning er på grunn av beløpenes størrelse forbundet med høy risiko, og eierskiftet fordrer saksspesifikk prosedyrekunnskap. Ønsket om å redusere denne risikoen for forbrukerne og anerkjennelsen av dette kompetansekravet gjør at vi i Norge har formelle krav til utøvelsen av eiendomsmegleryrket. Det er teoretisk sett mulig for Ola nordmann å selge boligen selv, men som med rotfylling av tenner er det for oss vanlige dødelige lettere sagt enn gjort. Når statsrådens motstandere så bruker den minimale andel boligeiere som velger å selge uten bruk av megler som argument for at forbrukerne syntes prisen på meglertjenester er akseptable, dras en særdeles tvilsom konklusjon basert på heller tvilsomme argumenter. At folk ikke vet hvordan et boligsalg gjennomføres er en like sannsynlig årsak til at flertallet bruker en megler som at de er så fornøyd med prisen. Argumentasjon er altså like troverdig som å si at når brorparten av det norske folk kjøper sin rødvin på polet heller enn å lage den selv skyldes det først og fremst at de er så fornøyd med norske polpriser.

For det andre kritiseres Bekkemellem for å slenge om seg med påstander uten et visst minstemål av kunnskap om markedet hun dømmer. Dine Penger skriver at «Jo mer megler klarer å få for din bolig, jo mer tjener du og megler. En forbrukerminister som vil ødelegge et slikt perfekt forhold mellom en kunde og tjenesteleverandør, trenger vi ikke.» Det utropere av slike utsagn glemmer er at meglerens oppgave ikke primært er å få høyest mulig pris, men en riktig pris. Megler er nemlig lovpålagt å utføre sitt oppdrag med omsorg for begge parters interesse. Og partene er altså ikke megler og boligselger, men boligselger og boligkjøper.

Prinsippet bak den beskyttede eiendomsmeglertittelen og fundamentet for utøvelsen av yrket, er at megleren skal være en kompetent mellommann, derav vektleggingen av mellommannsprinsippet i lovteksten. Om vi hadde et totalt fritt marked kunne prisargumentet hatt noe for seg. Men når staten regulerer deltakelsen i yrket gjennom krav til formalkompetanse for de ansvarlige i meglerfirmaene er det vel en grunn til det. På samme måte som man regulerer hvem som skal få utføre rotfylling av tenner mot betaling. Og når det gjennom loven først er lagt reguleringer for dette markedet kan ikke statsråden kritiseres for sitt ønske om at markedet faktisk skal fungere etter hensikten. Hvis hensikten med meglertjenesten hadde vært å maksimere boligselgers pris og meglerens inntekt kunne man like godt fjerne hele mellommannsprinsippet. Men så lenge dagens lovtekst gjelder, og så lenge en viktig del av meglerens rolle er å gi begge parter råd og utføre oppdraget med omsorg for begge parters interesser, blir argumentet for enkelt. Strengt tatt er det meglerens lovpålagte plikt å rådgi en boligkjøper også når det innebærer at man må advare mot å gå høyere i en budrunde fordi prisen man nå nærmer seg ikke er forsvarlig. I et slikt lys kan det lett oppfattes som uforsvarlig om meglerhonoraret fastsettes på en måte som er en indirekte oppfordring til å bryte omsorgsplikten.

Majoriteten av eiendomsmeglerforetakene tar i dag provisjon av oppnådd salgsbeløp. De frekkeste forlanger at eventuell fellesgjeld legges til salgsbeløpet og regner provisjon også av den. Men det er altså ingenting som tyder på at å formidle en attraktiv bolig med prisantydning tre millioner er mer arbeidskrevende enn det er å formidle en attraktiv bolig til 2,5 millioner. Og dersom boligen som selges har steget noen hundre tusen i verdi siden den ble kjøpt, er det etter alle solemerker ikke meglerens fortjeneste. Derfor oppleves det gjerne urimelig at megleren skal prise tjenesten med utgangspunkt i verdien på boligen og ikke verdien på tjenesten. Her har statsråden helt rett, og det er fra hennes meningsmotstandere ikke servert argumenter som rokker ved troverdigheten i statsrådens utsagn. Spørsmålet Bekkemellem reiser er egentlig ganske enkelt: Hvis innsatsen som legges ned i oppdraget er den samme, hvorfor skal eiendomsmegleren da ha bedre betalt for å selge et dyrt hus enn et billig hus? Det er ingen av deltakerne i debatten som til nå har gitt et godt svar på det. Bekkemellems problem er imidlertid at det i dag er fri prisdannelse for de fleste varer og tjenester, eiendomsmeglertjenester inkludert. Å revurdere den frie prisdannelse og dermed frata forbrukeren retten til å inngå selv de dummeste avtaler er et prinsippspørsmål som dreier seg om mer enn statsrådens oppfatning av umoralske aktører eller hennes motstanderes vrengebilde av perfekte forhold mellom selger og megler. For om staten nå regulerer prisdannelsen i dette ene markedet, vil et naturlig spørsmål være hva som blir det neste? For dyr mat på restauranter? Uetiske priser på advokattjenester? Eller kanskje for høy dokumentavgift ved kjøp av bolig?