Godt Norsk? Ja, særlig!

Og hvorfor skulle vi i utgangspunktet tro at norsk mat er noe bedre enn den vi får i utlandet?

Mens industri og interesseorganisasjoner til stadighet prøver å overbevise forbrukerne om norske matvarers fortreffelighet, er vi stadig oftere vitne til at landets matvareproduserende industri har svin på skogen. Ikke bare avdekkes alvorlige mangler knyttet til hygieniske forhold rundt produksjonen, men heller ikke råvarene, altså dyrene, er i den forfatning norske forbrukere liker å tro.

Det er med andre ord mange grunner til å revurdere oppfatningen av at matvarer produsert i Norge er så mye bedre enn den man spiser andre steder. Og hvorfor skulle vi i utgangspunktet tro at norsk mat er noe bedre enn den vi får i utlandet? Mange vil være enige i at tyskerne lager noen av verdens beste biler, de beste seilbåtene lages i Sverige, og den beste vinen skal franskmennene ha æren for. Det beste ølet lages i Belgia, Finnene ligger i toppsjiktet på mobiltelefoner, og når det gjelder motorsykler lages noe av det ypperste verden har sett i Italia. Hva er det da som tilsier at disse samme landene skal være i dårligere stand til å framskaffe kvalitetsmat enn lille Norge? At vi i denne steinrøysa her oppe i nord skal være bedre og flinkere til å produsere matvarer enn land som på de fleste andre produktområder går oss en høy gang? Svaret er trolig en kombinasjon av måten vi forbrukere vurderer risiko på, og hvordan industrien har utnyttet dette i sin påvirkning av oss.

Når vi i forbrukerrollen vurderer risiko knyttet til produktkjøp bestemmes denne av to forhold, 1) eventuelle negative konsekvensers alvorlighetsgrad og 2) sannsynligheten for at disse vil realiseres. Når det gjelder førstnevnte er det ikke til å komme forbi at europeisk matvareindustri har blitt koblet til noen svært negative saker, hvilket både dioksinskandalen på belgiske kyllinger og kugalskap i England eksemplifiserer. Konsekvensen av å innta matvarer med høye dioksinverdier er forbundet med økt risiko for kreft, og de som tviler på om dioksin er farlig kan ta en titt på bilder av Viktor Jusjtsjenko som ble forsøkt forgiftet med dioksin forut for det ukrainske presidentvalget. Videre sier TV-bildene av haugevis med brennende dyr noe om hvor alvorlig man anser kugalskap å være, og derfor er det naturlig å være skeptisk til mat fra de land slike bilder stammer fra. Men det viktigste spørsmålet å stille i forbindelse med risiko, dreier seg om sannsynligheten for at konsekvensen inntreffer. Og her kortslutter ofte norske forbrukere.

Vi ser på konsekvensene uten å vurdere i hvilken grad det er sannsynlig at de vil realiseres. Hvor sannsynlig er det, sett i forhold til ovennevnte historier om norsk kjøttproduksjon, at utenlandsk mat innebærer en større helsemessig risiko enn den norske? Ifølge Mattilsynet er det bare en mikroskopisk sjanse for at en forbruker skal eksponeres for mat som inneholder for eksempel E. coli eller Salmonella, uavhengig av om maten er produsert i Norge eller Nederland. Men siden verken norske eller utenlandske produsenter kan garantere at maten er bakteriefri, er forbrukerens eneste forsikring å tilberede maten riktig og holde god kjøkkenhygiene. Dermed ligger altså det endelige risikoleddet hos forbrukeren selv. Men det er vi gjerne mindre opptatt av enn hvor maten kommer fra.

En undersøkelse fra European Food Safety Authority, viser at dagens europeere i særdeles liten grad tror maten de spiser innebærer en helsemessige risiko. Når europeerne selv, som går og vasser i europeisk mat, ikke er bekymret for maten sin, hvorfor skal vi her oppe på berget være det? Er det fordi vi har blitt fortalt at utenlandsk mat er dårligere enn den norske? Trolig kan det forklares med måten industrien og norske bønder har markedsført sine produkter på, og ikke minst hvordan man argumenterer for norske varers fortreffelighet hver gang et annet lands landbruk er i søkelyset. Slagord av typen «Godt norsk», bilder av frittgående høns på eggekartonger hvor innholdet overhodet ikke stammer fra frittgående høns, og utstrakt bruk av vakker vestlandsk natur i reklamer og annonser, gir et inntrykk av at norsk landbruk er et mønsterbruk. Man spiller på en kombinasjon av tvilsomme påstander om utenlandsk mat og det markedsførere kaller opprinnelseslandseffekter, hvor de positive assosiasjoner man har til opprinnelseslandet (altså Norge) forsøkes overført til produktet. «Nå melker'em for Freia igjen», ble det sagt i en reklame for Melkesjokolade, hvor man viste vakker natur og glade raut fra smilende, nyvaskede kyr som sto i den rene båsen og melket. Etterfulgt av slagordet «Et lite stykke Norge». Men alle som har oppholdt seg mer enn ett døgn i Belgia, vet utmerket godt at selv ikke dette lille stykke Norge er i nærheten av å ha det samme kvalitetsstempel som belgisk sjokolade. Og et parodisk apropos er at den mest kjente salmonellasaken vi har hatt i Norge i nyere tid, dreide seg om nettopp sjokolade, da salmonella infisert Stratos på slutten av 80-tallet gjorde både norske og utenlandske forbrukere syke før produsenten rakk å reagere. Når industrien og landbruksorganisasjonene taler varmt for norske matvarer, er det en liten detalj de sjelden tar fram, og det er det faktum at norske myndigheter stiller samme krav til matvarer produsert i utlandet som til tilsvarende matvarer produsert i Norge. Disse reglene er felles i EU, og dermed gjeldende i Norge gjennom EØS-avtalen, hvilket burde tilsi at utenlandske produkter som tilbys norske forbrukere ikke er forbundet med noen større risiko enn dem som er produsert her hjemme i steinrøysa.

Det beste eksempelet på at utenlandsk mat på svært mange områder er like god som den norske, og kanskje bedre, finner vi når norske forbrukere skal unne seg noe ekstra godt. Da spiser de voksne russisk kaviar, italiensk parmaskinke, franske oster, og nyter gjerne en spansk rødvin til. Barna får italiensk pasta med kjøttsaus, hvilket hadde vært en stor suksess hadde det ikke vært for den infiserte norske kjøttdeigen. Bon apetìt!