Er gaten oppkalt etter kaptein Halvard Lange som i mange år var gymnastikklærer ved Kongsgård skole, og som ellers var den stadsingeniør som sørget for at byen fikk et høytrykksvannverk? Eller er gatenavnet etter skipskapteinen Peter Lange – fetter til Alexander Kielland – og «verdensberømt som kaptein på nattruten mellom Bergen og Stavanger»? Kaptein Peter Lange førte også Alexanders kiste fra Bergen til begravelsen i Stavanger i 1906.
Gaten har fått sitt navn etter infanterikaptein Halvard som flyttet fra byen i 1899 etter å ha blitt utnevnt til oberst og beordret som sjef for Indherreds Korps. Blant kaptein Langes barnebarn finnes den senere mangeårige utenriksministeren med samme fornavn, Halvard Lange.
I 1865 ble Stavanger Vannverk etablert. Byen skulle få vann fra Mosvatnet. Det handlet ikke bare om å skaffe folk vann til ulike formål, men vannverket hadde også avgjort betydning for brannberedskapen i byen. Mangelen på vann hadde vist seg å være skjebnesvanger ved flere store branner i sentrumskjernen.
Et problem som ingen hadde tenkt særlig på da vannledningene ble lagt, var klesvasken. Tidligere hadde Breiavatnet og Mosvatnet vært samlingssteder for byens madammer som vasket og tørket sitt skittentøy ved breddene. I den gamle bybebyggelsen fantes det verken rom for klesvask eller -tørk. Med det nye vannverket forsvant også de gamle utendørs vaskepostene.
Løsningen lå i å opprette en kommunal Vaskeanstalt. På folkemunne ble den ganske fort omdøpt til «vaskevandstalten». Den ble plassert i et murhus som ble bygget i Kannik og som inneholdt en egen skylledam og et stort tørkehus. Anstalten ble av byens ledende menn betraktet som et fornemt tiltak til beste for byens kvinner. Da vaskeanstaltens tid var ute etter noen tiår, ble den overtatt av en mann. Billedhoggeren Stinius Fredriksen brukte den som atelier i en periode.
Et par tiår etter vannverkets start, oppsto et problem som var en følge av byens relativt raske vekst. Hvordan få vannet fram til de høyereliggende strøkene i byen? Og dertil; hvordan få til et slikt trykk i ledningsnettet slik at det også kunne installeres vannkraner i tredje etasje i husene? Det var en utfordring for byens kårne.
«Tenk å få drikke desinfisert og filtrert vann om morgenen»
Spørsmålet ble temmelig påtrengende ved begynnelsen av 1890-årene. Løsningen lå i å bygge to 1600 kubikkmeters vannbassenger på Vålandstoppen. Disse skulle fylles ved hjelp av en egen pumpestasjon ved Egenes brannstasjon. (den stasjonen lå ved inngangen til bygget som i sin tid huset Stavanger sykehus). 2. mai 1893 vedtok bystyret å bevilge 133.000 kroner til to vannbassenger og «et damp- eller annet kraftmotor-drevet pumpeanlegg». Formannskapet fikk fullmakt til å løse inn de nødvendige tomtearealer, eventuelt ved ekspropriasjon. I tillegg ble det vedtatt å opprette en halv stilling for en maskinist ved pumpestasjonen. Det ble forutsatt at anlegget i løpet av en ti timers periode skulle klare å pumpe opp 200–250 kubikk vann.
Anleggsarbeidene ble omfattet med en betydelig publikumsinteresse. I en utvidet notis i Stavanger Aftenblad mandag 15. januar i 1894, svinger skribenten seg virkelig til de store høyder, formodentlig inspirert av de 84 meter over havet hvor Vålandhaugen lå. Det er sannsynligvis redaktør Lars Oftedal som har salet sin Pegasus, og som under tittelen «Det nye vannbassin», formulerer seg med frydefull fornøyelse om en framtid med herlig vann:
«Det ser ut til å bli en alvorlig vannbeholder den nye, de sprenger oppi Vålandshaugen nu om dagene. De er allerede kommet dypt nedi to svære sjakter, der nå nærmer seg hverandre, med kun en mellomvegg på to meters bredde. Steinmassene kjøres ut på skinneganger gjennom en tunnel i hver av dem og benyttes som grunnlag for den chasse, der skal danne oppkjørselen fra Ullandhaugveien – en henrivende spaservei når den en gang blir ferdig. Utsikten blir ganske betagende ovenfra denne høyde, navnlig når det lille Eifeltårn, som tenkes oppført der oppe, isteden for den vesle steinrøysen, der sto tidligere, er reist. Et panorama sørover Gandsfjorden, og dens omgivelser, over Ryfylkefjorden med alle dens øyer og høyder, nordover Byfjorden og alle de nes, som stikker fram der, foruten selve byen og dens nærmeste fladestrekninger av England, minnende om Skåne, Sjælland og Minnesotaprærier – så skjønt!
En vakker vårdag, når solen renner, en søndag aften i august, når den kysser havet i vest, vil det bli en utsiktsnydelse, og tusener vil komme til å valfarte dit for å fylle sine lunger med helsebots luft som Madeiras, og bade sitt øye i sollys. Det blir en folkevandring som i gamle dager til Støttebakken.
Også det vannet, det vannet, som kommer til at sildre ut fra denne store vanntanken der oppe nedover i de tusinde munde, som har smektet og lengtet i årevis etter vann etter smak og mol i, uten reptelier og ålunger i – det blir nå det største alikevel. Tenk å få drikke desinfisert og filtrert vann om morgenen, når du står opp, om middagen ved bordet, om kveldene når du går til hvile, om natten når du ligger våken. Jo, det var et godt påfund med den nye vannledning. Efterslekten vil vise byens vise fedre takk for det vannbassenget på Våland …»
[ Byhistorie: Hertervig – oversett og skjøvet til side ]
Delte meninger
Et snaut hundreår senere ble det gjerne sagt av politisk korrekte studenter at alle ting har en god og en dårlig side. Bassengene på Våland hadde som sin gode side, det «deilige vann». Den dårlige siden var at bassengene virket svært innbydende på godtfolk som ville forlate denne jordens jammerdal. Derfor ble bassengene først gjerdet inne for å forhindre at barn ufrivillig skulle falle uti. Senere ble de også dekket av betong for å forhindre at voksne skulle falle frivillig uti for å drukne seg.
Når noe kommunalt skal bygges, kommer det alltid en ettertanke. Det skjedde også ved bassengene. I formannskapet ble spørsmålet tatt opp om det ikke burde bli anskaffet en reservepumpe. Så sterkt om vannledningsnettet ble utbygget i byen, mente stadsingeniør Lange at det var helt påkrevd med en ekstra pumpe. Kostnaden anslo han til 9000 kroner.
Formodentlig var det et beløp som bystyremedlemmene kunne forholde seg til. Det var nemlig sterkt delte meninger om en slik utgift virkelig var nødvendig. Flertallssynet vant fram – det våget ikke å ta ansvar for hva som kunne skje, hvis, såfremt, i fall – og dermed ble reservepumpen anskaffet til noens kraftige hoderysting. Det fikk være måte på pengebruk, mente mindretallet.
Da pumpeanleggene ble satt «i forsøksvis drift», som det het, den 23. juli 1894, gjorde stadsingeniør Lange det ganske klart på annonseplass i byens aviser at ingen av byens borgere måtte «spille med vannet». «Husk», het det i den offentlige annonse, «at også spillvann må pumpes». Det ble også presisert punkt 15 i byens vannreglement som sa at «mislig omgang med vannledningens benyttelse», kunne gi kommunale mulkter fra 2 til 100 kroner hvis ikke lovgivningen forutsatte enda høyere bøter.
[ Syndefallet som hørtes helt til Amerika ]
Sjøkapteinen som ikke fikk gatenavn
Nattruten mellom Bergen og Stavanger var gjennom mange år en gullgruve for de den gang samarbeidende og samseilende selskapene, DSD og Sandnes Damp. Denne skipsruten hadde også regularitet i rutetidene som var imponerende. Det blir fortalt at en eldre kvinne en gang spurte den legendariske kaptein Peter Lange om det var «slik at båten gikk klokken 8.30 hver kveld hvis Gud ville». «Nei», svarte kaptein Lange, «den går kl. 8,30 enten Gud vil eller ikke …»
Samme kaptein Lange kom sterkt i skuddlinjen i mai 1921 da losse- og havnearbeidere gikk til sympatistreik til fordel for matrosene og fyrbøterne. Disse gruppene ble stilt overfor en kraftig lønnsreduksjon ved tariffavtalens utløp. Sympatistreiken førte til opphetede situasjoner både i Stavanger og Bergen. I Stavanger hadde politiet sperret av hele havneområdet slik at det oppsto noen konfrontasjoner.
I Bergen var det møtt fram flere hundre demonstranter da «Stavanger» skulle gå, og de få politifolkene maktet ikke å holde folket tilbake. Det var lavvann og nattruten lå omtrent jevnt med kaien. Det lettet adgangen til båten for flere enn passasjerene. Det het i avisene: «De hidsige streikende og andre aktive kunde saaledes let entre skibet, hvilket også blev gjort. Det opstod en hel kamp mellom skibets officerer og mandskab og delvis passagerer paa den ene side og den angripende hob paa den andre side».
Kaptein Peter Lange ble angrepet av opptil tre mann samtidig. Han ble slått i hodet med en flaske så blodet fløt. Hodet hans holdt, mens flasken ble knust. Avisreporteren skildrer dramaet slik: «Kapteinen blev slaaet i dækket og blev tilføiet et hul i hodet. Men nå kom andre til assistanse, han reiste seg og tok opp kampen igjen indtil de var maktesløse og pøbelen herre over skibet. Da fikk han laant en revolver og affyrte flere skud i luften for at skremme sværmen.»
Etter hvert fikk politiet kontroll over situasjonen og skipet kunne sette kurs for Stavanger. Det skal ha vært en av de få gangene nattruten var forsinket. Opptøyene fikk også en annen konsekvens. Nattruten ble innstilt i 14 dager. Rederiene våget ikke å seile under de rådende forhold.