T.J. Storækre – som gjennomgående bare brukte sine initialer som fornavn, stundom kunne han bruke Torris J. – var av den klare oppfatningen at også guttebarn både kunne og skulle synge, og startet dermed sitt eget guttekor i 1928. Da Storækre fant ut at det også var behov for mannsstemmer i et guttekor, ble hans kor til Stavanger Domkor som altså kan feire sitt 95-årsjubileum i år. Det bør kanskje markeres med en aldri så liten konsert i den gaten som har fått T.J. Storækres navn på Våland?
T.J. Storækre hadde i sin samtid en solid posisjon i bybildet. Den kan kanskje best illustreres ved et lite utsnitt av noen minneord i Aftenbladet – som på sitt vis også gir et lite innblikk i journalistikken av i forgårs: «Torstein Bore var en både aktet og avholdt mann, grei som han var i all sin ferd. Han efterlater sig hustru, født Hetland, og syv barn, foruten barnebarn. En av sønnene er lærer. Av døtrene er en lærerinne, og en er gift med lærer Storækre, Stavanger.»
Da Storækre rundet 70 år i 1962, ble det blant atskillig annet, også pekt på starten av hans guttekor. Det het i avisomtalen: «Det hendte for 34 år siden på Våland skole i Stavanger! Læreren og sangpedagogen Torris J. Storækre fra Rosendal i Hardanger hadde nettopp tiltrådt. Skolens for øvrig fremragende sanglærerinne, fnyste da hun hørte at Storækre var blitt tildelt en gutteklasse i sang. «Gutter kan ikke synge!» slo hun kategorisk fast.
Men Storækre visste at gutter kan ha sølv i strupen.
Men Storækre visste at gutter kan ha sølv i strupen, Opptakten hadde lærerinnen ved Våland skole gitt, og Storækre fulgte opp med tysk inspirasjon. Det berømte guttekoret fra Thomaskirken i Leipzig med kantor Karl Straube som dirigent, kom til Bergen for å gi konserter. Storækre var blant tilhørerne, og ble inspirert til å sette i gang. Han var ikke alene om å la seg inspirere av Straubes tonekunst i Norge. Også organisten Arild Sandvold regnet Straube som en av sine store menneskelige inspirasjonskilder.
I tillegg til sin lærerpost på Våland skole, ledet Storækre en lang rekke voksenkor utenom sitt guttekor. Han var heller ikke redd for å ta i bruk den gang relativt uortodokse metoder for å skaffe sangere. En avisannonse fra begynnelsen av 1930-årene forteller sitt: «Sangere! Damer og herrer med gode sangstemmer optas. Henvendelse snarest til dirigenten lærer Storækre eller formannen Ludvig Skaar, senest torsdag førstkommende på øvelsen. Stavanger kr. ungdomsf. Sangkor.»
[ Grønt lys for solcelletak på Storhaug: - Det er jo et mirakel ]
At guttekoret nådde et høyt nivå, går fram av ulike avisanmeldelser. Det het for eksempel i 1930 at «det mest bemerkelsesverdige ved konserten var dog Storækres guttekors optreden. Lederen har forstått av et høist uensartet materiale å sveise i hop et fast hele, og den disciplin som rådet i koret var fremragende. De nummer som guttene sang, kunde til tider virke helt betagende. Fortsetter koret som det har begynt, kan man vente sig adskillig glede av det».
Fra en julekonsert året etter, het det: «Storækres guttekor hadde konsert i Petrikirken i går ettermiddag. Det er ganske forbausende hvad lærer Storækre har fått ut av dette kor. Guttene viste en disiplin som det var en fornøielse å være vidne til, og fulgte sin dirigent med den umiddelbarhet som er barns egen.
Koret er i besiddelse av gode klangfulle stemmer, og både pust og tekstuttale er i den skjønneste orden. Man måtte glede sig over den treffsikker het guttene eier og over den rene sang som mange andre kor kan misunde dette. Best var koret da det fikk herrestemmene til bakgrunn. Hadde man ikke visst annet, kunde man tro det var et godt blandet kor man hørte. De medvirkende, Sigvart Indrehus, Ingvar Ingebrethsen og Gustav Eriksen, gav en verdfull assistanse. Storækres guttekor vil vi gjerne høre igjen, og koret har krav på all mulig støtte og opmuntring.»
T.J. Storækre nøyde seg imidlertid ikke bare med å holde i taktstokken, han benyttet seg også av pennen og avis-anmeldte gjerne konserter. Et eksempel: «Til konserten i går i Domkirken var det satt opp et smakfullt program. Julehøytiden har rike kilder å øse av, særlig i barokkens tidsepoke. Høybarokkens tidsalder veiet da også tyngst på programmet, med giganten J.S. Bach og hans samtidige G.P. Telemann. Programmet ble utført med overlegen ro og musikalsk sikkerhet.
Sangerinnen Ilse Viig som vi har behagelig kjennskap til fra før gjennom radio og som assisterende ved tidligere konserter, hadde den vokale del av programmet og den mest krevende delen. For hennes part var det nærmest debutkonsert å regne. Og la det være sagt med en gang, hun skilte seg meget fint fra oppgaven. Hun ga inntrykk av å eie en sikker musikalitet og fin musikalsk smak. Dertil har hun en klangfull, velskolert sopran stemme. Omfanget var ikke nettopp stort, nærmest messo-sopran. Stemmens volum heller ikke. Men til gjengjeld var stemmen så velpleiet og så rik på overtoner, at den bar godt og klang fritt ut i kirkerommet med intens klang …»
[ Rekordetterspørsel, men få arbeidsledige kokker ]
Storækre dryppet også noen biter malurt i sitt begeistringsbeger, men ikke over de fremmøtte – enten de nå befant seg på podiet eller i kirkebenkene «Det var sørgelig at så få hadde funnet veien til Domkirken. Manglende tradisjon og altfor rikelig julekost og selskapelighet får vel ta hovedskylden. For de få som møtte opp, var det sikkert en rik andaktsstund. Derfor: la slike konserter bli tradisjon!»
Et personlig vitnesbyrd, for ikke å skrive selvangivelse, etter et nordisk musikalsk stevnemøte, ga han også til avislesere: «Å bli satt rett opp i en flokk av Nordens mest prominente sang- og musikkpedagoger er til å begynne med slett ikke bare hyggelig – enda mindre når for samlingen pretenderer under så høytidelige auspisier som Nordisk sang- og musikklærerkongress.
En kjenner seg liten – både ut fra ens egne ressurser og ut fra det hjemlige musikkmiljø en for så vidt selv etter fattig ev ne har vært med å danne – og således får ta sin beskjedne brøk del av ansvaret for. Underlig nok – som med tonene, det enkleste ofte er den høyeste kunst, så også med deres utøvere – de største er ofte de enkleste menneskene.
Derfor ble hele kongressen snart rystet sammen til en stor venneflokk. Kjerstine Heed’s sangstrofe «Sången sveisar oss samman» kan være nøkkelordet. Den som til å begynne med kjente seg heller liten og fremmed, fikk også mot til å våge seg frampå.»
Som anmelder av en ukes radioprogram i avisene, var også Storækre engasjert: Her en smakebit: «Det er først når en lytter systematisk gjennom en hel uke at en må innrømme både for seg selv og andre at NKK bærer mye godt i sitt skjød – bade ny almendannende kunnskap og underholdende og oppbyggelig stoff. Ukens morgenandakter har også vætt givende. En må beundre den logiske oppsetting av tekstrekkene fra søndng teksten og uken igjennom. Dette kan virkelig kalles ord for dagen. Musikkprogrammene dominerer etter hvert såpass mye at t.o.m. en musikkelsker begynner å spekulere på om ikke det blir som når mølleren sover under kvernhusduren. Som jeg før har pekt på, finner jeg ikke fram til planen i musikksendingene i sin helhet. Kan all denne quasi i valg av plater føre fram til god musikkforståelse og kjærlighet til tonekunsten?»
Både kirkens og teatrets takk for alt
Da T.J. Storækre ble begravet fra Domkirken i april 1971, sa res kap. Enok Ådnøy blant annet at «ved Torris J. Storækres båre føler vi trang til å si en takk – først og fremst til Gud – for det Storækre var for denne by, for sine elever og for denne menighet». En mengde folk var samlet i kirken, og presten hadde dem med seg i sin karakteristikk av avdøde da han fortsatte: «Noe av hemmeligheten ved Torris J. Storækre lå vel i det han sa til sine elever i sangtimen på skolen: Tenk ikke slik at nå synger jeg, men tenk heller at det synger i meg. Dette var særpreget for Storækres holdning til sangen, men også til troen. Det sang i ham, stort, lyst og godt. Guds godhet og nåde sang i ham», sa res.kap. Ådnøy.
Mange av guttekorets medlemmer har satt mange spor etter seg på ulike arenaer. Tannlege Johan Aarthun som i sin tid var min nabo og lenge før det kjent som en populær radiotrubadur, mintes sin guttetid i koret ved en anledning: «Jamen kom lærdommen meg også til økonomisk glede! Jeg tenker da på studieårene i Amerika, der gitaren og sangen var en inntektskilde. Lærdommen fra guttekoret om hodetoner, pusteøvelsene og alt det andre var godt å ta med på veien. I kameratkretsen er sangen fremdeles noe av det kjæreste. Selv om jeg ikke er aktiv korsanger lenger, så har jeg ikke sagt farvel til sangen for det Tvert imot!»
Et par andre guttekorsangerne var skuespillerne, Gunnar Eide og Thor Inge Kristiansen. Gunnar Eide var med så å si fra begynnelsen av. Gunnar Eide sa i sin tid at «jeg tror vi tenker det samme, alle vi som en gang har stått i guttekoret. Der fikk vi grunnlaget for sanggleden. Senere når vi møtes, heter det alltid: husker du? Og da minnes vi meget godt. I særlig lys står turene. For eksempel. eks. til Bergen da de vartet oss opp som grever _på «Bergensfjord». De er heldige de som får bli med idet koret!»
Eller som han bemerket en barndomsvenn av meg som med vekslende hell klatret begeistret i tonestigen: «Det e litt løye, når eg får på meg den kvide blusen, så e’ det akkurat så heile meg e’ fylte av sang». De hvite blusene kom for øvrig seks år etter at koret ble stiftet, så sånn sett kan koret feire det ene jubileet etter de andre i tiden som kommer …