KRONIKK: Det kommunale sykefraværet

Vi ser at det er spesielt høyt i barnehagene og i sykehjemmene. Det er kanskje mange som klør seg litt i hodet og lurer på hva som er grunnen for dette. Det gjør ikke jeg. Fordi jeg har jobbet i sykehjem og har barn i barnehage, og jeg har en del tanker om hverdagen der.

Jeg vet at støttefunksjonene i sykehjemmene er borte. Det har som konsekvens at hjelpepleiere, sykepleiere og assistenter har måttet overta flere og flere oppgaver de siste årene. Det samme har mellomlederne. Jeg vet at pasientene som får langtidsplass har et mye mer komplekst sykdomsbilde nå enn for 10–15 år siden, uten at bemanningen har økt. Jeg vet at den interne vikarpoolen som fantes for en del år siden forsvant i en nedskjæringsrunde. Jeg vet at den var en stor hjelp spesielt for oss som var ledere i langtidsavdelinger med stort behov for vikarer. Det var en avlastning for oss, og den hjalp oss i en hverdag som var og er veldig travel. Jeg vet at dette gikk ut over nærværsledelsen vi har lært om på skolebenken. Det gjorde at jeg som leder ikke hadde mulighet for å være til stede for mine ansatte på den måten jeg burde. Fordi mange av timene jeg var på jobb satt jeg og prøvde å løse puslespillet med bemanning. Til kommende helg, til kommende høytid, til kommende ferie. I de periodene jeg likevel klarte å ha døren til kontoret konstant åpen, rakk å snakke med alle ansatte da de kom på vakt, hadde en god dialog med fastlegene til dem som hadde et høyt fravær, kunne tilrettelegge arbeidstiden deres- ja da sank sykefraværet kraftig. Faktisk langt ned under 10 prosent. Men det krever en konstant tilstedeværende leder, og det er ikke mulig med den arbeidsbelastningen mellomledere har. Når nærværet mitt ikke var mulig å gjennomføre så steg fraværet igjen.

Stavanger Arbeiderparti foreslår å starte en intern vikarpool i kommunen, for å spare kostnader på ekstern innleie, men også for å øke kvaliteten med at det er «våre egne» som er vikarer. Vi vil også prøve noe Bodø har fått til med gode resultater, nemlig «gravid-hjelpen» der ungdom som har droppet ut av videregående hentes inn på en slags kombinert praksisordning og avlastning av den gravide arbeidstakeren. En potensiell vinn-vinn for begge parter. Den gravide klarer å stå i jobb enda litt lenger og ungdommen får en konkret og virkelig kontakt med arbeidslivet, kanskje finner de drømmejobben sin?

Jeg har hatt barn i barnehage i snart 10 år, sammenhengende. Og jeg har sett hvordan hverdagen der også ser ut. Jeg kan riktignok ikke fortelle hva de ansatte mener da jeg ikke har jobbet der selv, men jeg kan komme med en betraktning som forelder. Jeg ser at det er store barnegrupper. Jeg ser at noen barn krever mye mer enn andre barn. Jeg ser at mange av de ansatte er ufaglærte. Jeg ser at der ikke er noen kjøkkenansvarlige, denne oppgaven må en av de tre voksne i avdelingen ta seg av. Jeg ser der er mange bleier som skal skiftes, mange tårer som skal tørkes, mange tunge løft, mye klær som skal av og på, mange munner som skal mettes og mange som trenger en ekstra klem. Og jeg ser at de som jobber der gjør absolutt alt de kan for å rekke alt dette. De pedagogiske lederne sitter i den samme skvisen som sykepleierne i sykehjemmene, de skal gjøre de samme oppgavene som alle andre, men i tillegg er de ansvarlige for dokumentasjonen og kravene om måling og kvalitetsstyring. Det er mange skjema som fylles ut i løpet av et år.

Jeg forstår at disse damene (for det er stort sett damer) i både sykehjemsavdelingene og barnehagene blir utslitt. Jeg skjønner at ryggene til slutt ikke klarer verken de tunge løftene eller det enorme omfanget av oppgaver de skal strekke over. Jeg har ingen problemer med å erkjenne deres fortvilelse over ikke å klare å komme i mål denne dagen heller. Og jeg signerer deres frustrasjon på at det ikke nytter å si fra, varsle eller rope høyt. Maktesløsheten setter seg, og det blir vanskelig å yte til fulle. For disse jobbene krever 100 prosent tilstedeværelse. Hele dagen. Det er mennesker som er målgruppen for tjenestene som gis. Kan man ikke yte 100 prosent blir man sykmeldt, stort sett. For det er ikke rom for den ansatte som ikke klarer dette. Det er ikke handlingsrom til den tilpasning og individuelle oppfølgingen vi kunne ha ønsket.

Jeg har på ingen måte hele sannheten eller alle svar. Dette er mine erfaringer med to av de områdene der sykefraværet øker kraftig. Og det er disse erfaringene jeg ønsker å ta med meg inn i politikken, dette er områder det er verdt å kjempe for. I programmet vårt skriver vi at vi ønsker å redusere helsebyråkratiet, vi vil la de ansatte bestemme mer! Vi lager plass til dette i vårt alternative budsjett. Vi mener det ikke kan fortsette å kuttes i disse sektorene, det er på tide med en snuoperasjon. Vi må innrømme at vi ikke både kan si vi ønsker en god eldreomsorg og barnehage, høy kvalitet, dedikerte ansatte og god rekruttering og samtidig fortsette med kuttene år etter år. Dette er langsiktig arbeid som ikke løses i et enkelt alternativt budsjett, men som må jobbes med over tid. Det handler om å bygge stein på stein, og ta hensyn til tilbakemeldingene fra virkeligheten. Som for eksempel at sykefraværet skyter til himmels. Det er en tilbakemelding vi bør lytte til.