Kommentar: Vikings 71 utlendinger etter Bosman

Dersom de mørkeblå skulle signere Aniekpeno Udo og Usman Sani Hassan Sale, blir de nummer 72 og 73 i utlendingsrekken hos Viking etter at Bosmanndommen falt i desember 1995.

I årene før belgieren Jean-Marc Bosman endret europeisk fotball for alltid, ved å rettslig banke gjennom spillernes rett til å skifte klubb vederlagsfritt ved kontraktens utløp, var Viking nærmest en helnorsk affære.

Gary Goodchild var den første som kom til byen med fotballspilling som hovedgrunn tidlig på 1980-tallet. Det dukket riktignok opp noen skandinaver med jevne mellomrom i årene etter, men Viking var i hovedsak en helnorsk klubb. Fra 1993 til 1995 hadde faktisk ikke Viking en eneste spiller med utenlandsk pass.

Så kom dommen som sørget for fri flyt av arbeidskraft også i fotballbransjen.

Skotten Paul Kane var den første klubben hentet i den nye tidsalderen. Midtbanemannen, som ga seg tidlig angivelig fordi kona ikke trivdes, startet et ras av spillere med utenlandske pass. I løpet av de neste 20 årene spiste Viking seg gjennom 71 utlendinger. Noen kom gratis, men altfor mange ble kjøpt for relativt heftige summer.

Om en skal se kynisk på resultatet står de igjen med én cuptriumf og et par bronsemedaljer.

Så enkelt er det selvsagt ikke. Bosmandommen åpnet nye dører og en ny verden. Etter at den nye arenaen i Jåttåvågen ble bygget fløt pengene i noen år. Norsk fotball var på sitt heteste og Viking hadde faktisk så mange som 15 spillere uten norsk pass i innom i 2006. Det var nærmest styrevedtak på at det skulle satses og kjøpes – og det var ikke bare i Stavanger at det var slik.

Det mest ekstreme tilfellet var nok da klubben flesket ut over ti millioner kroner for Martin Fillo.

Det er likevel nok av andre eksempler å gripe fatt i. Razak Pimpong var god i en treningskamp for FCK mot Viking. Han ble hentet inn for en høy sum og på en fet lønning.

Og hvem kan glemme navn som René Klingbeil, Kristian Nicht, Rhys Weston, Abdul-Karim Ahmed, Ganiyu Owolabi og Höskuldur Eiriksson?

Erfaringen ble dyrekjøpt, og i disse dager betaler Viking i realiteten først og fremst for gammel moro på overgangsmarkedet.

Det er helt greit å kjøpe for store summer. Men da bør helst salgene matche utleggene. Det er synd at Viking måtte leve nesten 20 år i «den nye» bosmanhverdagen før ledelsen tok inn over seg konseptet om hvordan en liten klubb i en stor dam bør drives.

Fakta er at skremmende mange svake utlendinger har endt opp som stallfyll i klubben de siste 20 årene. Noen av eksemplene er også helt ferske.

Jeg er sikker på at klubben kunne funnet minst like godt stallfyll. Kun ved å betale utdanningskompensasjon. Det hadde holdt med en telefon til min gamle kollega, og lokalfotballekspert, Lars Fisketjøn for tips.

Samtidig har også Viking gjort noen seriøst gode handler gjennom disse årene.

Spesielt de første årene etter at Bosmandommen ble satt i effekt traff Viking ofte – selv om klubben for sjeldent benyttet seg av muligheten for å hente gratisspillere. Magnus Svensson var skoleeksempelet på hva man bør gjøre. Han kom gratis fra Halmstad og er kanskje den beste spilleren i Vikings moderne historie. Etterpå ble han solgt dyrt – i høy alder. Bjarne Berntsens dans på det finske spillermarkedet er også eksempler til etterfølgelse.

Etter at Charlie Granfelt kom inn i Viking har klubben slått fast at utvikling og salg av spillere skal inn som en viktig del av forretningsmodellen. Det er ikke nytt at de mørkeblå budsjetterer med salg, men definisjonen er tydeligere nå.

Tanken er selvsagt god, og helt på linje med hva resten av mindre klubber med suksess har tenkt i lang tid.

Så gjenstår det å se om Viking får det til nå. Å hente inn Abdisalam Ibrahim gratis kan bli et nytt skoleeksempel.

Men det er på salgsbiten det har sviktet.

Transaksjonene av Yann-Erik de Lanlay og Sverrir Ingason var de første eksemplene på fornuftig salgspolitikk på en stund. Det til tross for at mange fant salget av «Yanni» kontroversielt. Å miste Veton Berisha, uten salgssum, var det motsatte.

Den neste målestokken for om Viking begynner å få det til, kommer når eventuelle salgssummer for spillere som Suleiman Abdullahi, Samuel Adegbenro og Karol Mets foreligger. Og når vi vet om de kan erstattes med nye salgsobjekter av lignede kvalitet.

Det blir ikke enkelt, men samarbeidet med Atta Aneke er et riktig steg på veien. For det er de «rette» agentene som er nøkkelen.

Jeg håper personlig at de også snart kan finne lokalt gull – også utenfor egne ungdomsrekker. Det er fryktelig lenge siden noen tok steget direkte fra lavere divisjoner og inn på laget i Viking. Det er vanskelig, men andre klubber har vist at det fortsatt er mulig.

Til slutt mine fem utlendingstopper – og flopper – hos Viking 20 år etter Bosmandommen. Vurderingen er gjort på bakgrunn av salgssum, kjøpssum, forventninger, status, lønn og prestasjon.

Topp fem:

1. Magnus Svensson
2. Peter Ijeh
3. Hannu Tihinen
4. Allan Gaarde
5. Rikhardur Dadason

Bunn fem:

1. Razak Pimpong
2. Mame Niang
3. Mattias Asper
4. Martin Fillo
5. Peter Abelsson