I januar går biskop Erling Pettersen av med pensjon, og flytter til Oslo. Han har av mange blitt sett på som en kontroversiell biskop, og han synes det er helt greit å bli kalt radikal. Foto: Tone Helene Oskarsen

– Hjertet mitt er på gata. Uten media, men bare sammen med folk og deres historier

Biskop Erling Pettersen har mange meninger, og han har ingenting imot å bli kalt radikal. I januar går han av med pensjon, og da flytter han tilbake til Oslo og tilbake dit engasjementet og hjertet ligger. På gata.

Rogalandsavis

av Tone Helene Oskarsen
I sommer leverte han oppsigelsen, og i januar er Erling Pettersen ferdig som biskop. I løpet av sine år i Stavanger bispedømme har han skapt store overskrifter og mye interesse rundt sitt engasjement i saker som olje, innvandring og homofili. Enkelte har ment at biskopen bør holde seg unna, men Pettersen forteller at hans engasjement er todelt.

– Mange av spørsmålene og overskriftene som har dukket opp gjennom årene har blitt vinklet på meg, mens det egentlig er saker hvor kirken som helhet står bak. Kirken har lang tradisjon i å diskutere samfunnsmessige spørsmål, sier Pettersen.

– Jeg har aldri vært en solospiller, men jeg har vært en spillende trener som har gitt en stemme til kirkens engasjement, legger han til.

Han sier han på den ene siden snakker på vegne av kirken, samtidig som hans personlige engasjement står sterkt, noe som fikk næring da han jobbet i slummen i Brasil på 80-tallet.

– Det er helt klart et personlig engasjement i bunn av det jeg gjør, sier Pettersen.

Homofili og radikalisme

Biskopens uttalelser om homofili har av mange blitt sett på som kontroversielle og radikale. Men kampen for like rettigheter uavhengig av legning startet mange år før Pettersen trådte inn i rollen som biskop.

– Da jeg jobbet i Kirkerådet var det en mann som ble nektet jobb i en lokal menighet fordi han var homofil. Det syntes ikke jeg noe om, og sa derfor ifra. Dette var i 1982, og skapte naturlig nok store overskrifter i nasjonal presse, sier Pettersen, som helt siden den gang har drømt om like rettigheter for homofile og heterofile.

– Jeg gleder meg til homofile får gifte seg i kirken. Da får de endelig aksept for at de er hele mennesker, og vi har kommet langt når det gjelder rettigheter, sier biskopen, men legger samtidig til at vi fortsatt har et stykke igjen når det gjelder holdninger i samfunnet.

Selv om oppmerksomhet rundt hans uttalelser ikke var et nytt fenomen for Pettersen, kjente han likevel på motstanden han møtte i de første årene som biskop.

– Jeg følte jeg gikk med et skilt rundt halsen hvor det sto «vranglære». Det jeg synes er interessant nå, er utviklingen innad i kirken de siste årene. Selv om mange synes homofilispørsmålet er vanskelig, er likevel mitt og kirkens ønske at vi skal kunne leve med to ulike syn, sier biskopen.

– Hva synes du om å bli kalt radikal?
– Det har jeg ingenting imot, for jeg ser på det som noe positivt, sier Pettersen, og forklarer at det kommer fra det latinske ordet Radix, som betyr å gå til roten.

– Derfor synes jeg det er et fint ord, for det betyr at jeg går til bunns i problemstillingene. Og det gjør jeg ved hjelp av bibelske tekster, sier han, og legger til at det er fire ord som danner grunnlaget for alt hans engasjement.
– Rettferdighet, fred, sannhet og barmhjertighet.

Dialog gir framgang

Fredag 9. desember blir det annonsert hvem som blir Pettersens etterfølger, og han håper den neste biskopen også vil bruke mye tid på møter mellom mennesker, og å bruke dialog som metode.

– Jeg er relativt beskjeden, til tross for at jeg er bergenser. Jeg tror min beste egenskap er at jeg er god til å lytte, og dialog er eneste måten for oss å bevege oss framover på, sier han.

Selv om medieoppslagene har vært mange, håper han likevel han blir husket for andre ting.

– Jeg håper folk husker at jeg har lyttet til livene deres, for det er det viktigste for meg, sier han.

Tilbake til gata

Pettersen kunne fortsatt noen år til som biskop, men sier han har tro på å gi seg på topp.

– Det kan være sunt med et skifte, og tiden er moden for å prioritere andre ting, sier Pettersen, og legger til at han gleder seg til å lage middag til kona i leiligheten på Bøler, sitte på kafé med venner og tilbringe tid med barnebarna i Oslo.

Nøyaktig hva planen er utover det, vet han ikke, men han tror ikke han kommer til å kjede seg.

– Jeg vil jobbe som frivillig i den lokale menigheten, og mitt største ønske er å jobbe på gata i Oslo. Det var det jeg gjorde i Brasil på 80-tallet, og det var det som virkelig satte i gang mitt engasjement, sier han.

– Hjertet mitt er på gata. Uten media, men bare sammen med folk og deres historier. Det er utrolig givende, sier Pettersen.