Forskerjakt på forsvunne jomfruer

Av Engwall Pahr-Iversen

I tillegg kunne de kjenne en egen sjelsro som konsekvens av at de var kvinner i eget hus. For også å være tidlig ute, kan folk flest i tiden til Stavangers eventuelle 900-årsjubileum i 2025, forsøke å finne svar på et hittil ustilt byhistorisk spørsmål: Hva var det som førte til at Stavangers jomfruer temmelig brått ble borte fra det sentrale bybildet? Atskillig av forskningsmaterialet, kan man med mulig fordel hente fra Stavangers matrikkel. I byens matrikkel for 1906, ble en boligeiendom som befant seg på deler av den tomtejorden hvor Radisson Blu Royal Hotel i dag befinner seg, oppført som eiet av Jomfrustiftelsen. Da byens neste matrikkel ble presentert – seks år senere og følgelig for 105 år siden – ble eieren oppgitt til å være Frøkenstiftelsen.
 
Spørsmålet som man da kan stille seg, er: hva hadde hendt i løpet av denne seksårsperioden med de «eldre ugifte fruentimmere av embeds- og borgerklassen i Stavanger» som hadde sitt hjem i den gamle institusjonsbygningen? Dersom man studerer de omfattende «Bestemmelser for den indre huusorden» som ble presentert da det første «jomfruburet» ble tatt i bruk i området hvor Hotel Atlantic ligger i dag, vil man kunne finne en antydning til en forklaring på bemanningssiden til hjemmet.

Det heter nemlig at de opprinnelige ti «Jomfruene skulle bo gratis i boligen hele livet. For å få plass, måtte imidlertid kvinnene være over 40 år, ugifte, og dersom de ikke var født i Stavanger, måtte de ha bodd i byen i minst 20 år. Reglene tillot beboerne å ha en slektning eller en venninne på besøk, men dersom en beboer giftet seg, måtte hun straks flytte fra boligen. Det var også sterkt understreket at stiftelsen ikke skulle bære noen utgifter i forbindelse med beboernes død og begravelse. Ved dødsfall skulle inntil 50 speciedaler av vedkommendes «etterlatenskaper», tilfalle stiftelsen.

Portneren skulle hver dag utføre et byærend gratis for beboerne. Skulle han gjøre flere, kostet hvert ærend fireskillinger. Beboerne fikk også gratis oppkuttet inntil ti favner ved årlig. Veden skulle først kuttes i tre, og deretter finkløves. Hver dag skulle portneren bære til hver bolig nok ved for dagen.»
Jeg vil tro at portneren – den eneste mann som var tilknyttet institusjonen – kan ha hatt mer enn en finger med i overgangen fra en jomfrustiftelse til en frøkenstiftelse. Kanskje har det også foregått et portnerskifte i løpet av årene mellom 1906 og 1912? Med sikkerhet vet man imidlertid at de åtte initiativtakerne til boligstiftelsen for «eldre ugifte fruentimmerne av embeds- og borgerklassen i Stavanger» slett ikke hadde noen sans for å ha noen menn med i stiftelsen. Drømmen om å bygge et eget hus for jomfruer, hadde de fått i 1858. De åtte jomfruene hadde da forsøkt seg med et åpent stiftelsesmøte i Stavanger Sparebanks møtesal. Formålet med møtet var å velge forstander og direction. Møtet hadde imidlertid endt i det totale kaos. Det hadde utviklet seg til et veritabelt verbalt slagsmål. Jomfruenes talskvinne, Tina Kirkgaard, var ikke i tvil om årsaken til møtekollapsen.

Skylden lå ubetinget hos den mannlige møtelederen, candidat Magnus. Han hadde åpenbart mistet kontrollen over både seg selv og forsamlingen allerede ved møtestarten. Det var formodentlig årsaken til at han hevet møtet før man kom til noen avstemming. Forsamlingen var bare samstemt om å være uenig. Da møtedeltakerne vandret ut i januarkvelden, var de preget av forvirring og frustrasjon. Det som skulle ha vært et oppbyggelig startmøte, ble en gedigen nedtur for de initiativrike jomfruene.

Bakgrunnen for striden lå sannsynligvis i 977 speciedaler som fantes på en konto i Stavanger Sparebank. Det var penger som jomfruene dels hadde samlet inn blant sine nære venner, dels var midlene resultatet av auksjoner iscenesatt av jomfruene på dannede aftenunderholdninger. Milde gaver var blitt omgjort til hard valuta. Jomfruene var helt klare i sitt syn på hvordan pengene skulle brukes. Midlene skulle brukes til å bygge boliger. Mange av møtedeltakerne argumenterte imidlertid svært høylydt og langvarig at de 977 speciedaler burde benyttes til helt andre formål. Hva skulle jomfruer med en egen og gratis bolig? Kom ikke de fleste av dem fra fornemme familier? De burde kunne klare seg selv. Det var synspunkter som ble gjentatt og gjentatt inntil candidat Magnus oppgitt slo sin klubbe i bordet og erklærte den tilnærmede polske riksdagen for avsluttet. Han orket ikke mer.

De åtte sammensvorne orket mer, men de hadde også fått lært seg en lekse på januarmøtet. Skulle det noensinne bli opprettet en boligstiftelse i jomfruenes ånd, måtte de ugifte fruentimmerne gjøre jobben selv. Menn skulle i hvert fall ikke få noe med stiftelsen å gjøre. Den skulle være en ren kvinnesak. Tina Kirkgaard var heller ikke i tvil om hvem som skulle styre arbeidet. Det kunne ikke bli andre enn Johanne Margrethe Garmann. Fredag 26. februar 1858 valgte de åtte jomfruene som utgjorde stiftelsens direction, enstemmig Johanne Marie Garmann til forstander. Stiftelsen for eldre ugifte fruentimmere av embeds- og borgerklassen i Stavanger var et faktum.
Et av de få fotografier som finnes av Johanne Marie Garmann er tatt av hennes nære venninne, fotografen Dorothea Arentz. Med et blikk tilnærmet Mona Lisas, sitter Johanne Marie ved sin harpe. Bare hun selv vet hva hun drømmer mens hun hviler fingrene bortenfor harpestrengene. Innsatsen hennes for å få realisert Jomfrustiftelsens boligprosjekt, tyder imidlertid på at hun hverken tilbrakte dagene med å dagdrømme eller ved harpen. Tvert imot synes det som om hun tålmodig har lagt skilling på skilling inntil hun i 1865 hadde fått 2740 speciedaler på kontoen. Det kan nok likevel tenkes at hun slo an en begeistret harpeakkord da hun den 31. mars 1865 fikk directionen til å fatte et enstemmig vedtak: «Bygningen skal påbegyndes og at arbeidene fortsættes såvidt midlerne tilstrekke kan».

Arkitekt von der Lippe som tidligere hadde tegnet Petrikirken i jomfru Garmanns nære nabolag, hadde utarbeidet et forslag til en bygning med 12 boligenheter i Vasskleven. Jomfruene forlangte imidlertid at størrelsen på boligene måtte økes, og at de også måtte også få hvert sitt eget kjøkken. For å imøtekomme kravene, måtte von der Lippe redusere antall boliger til ti. Etter revideringen besto hver bolig av stue, kjøkken, lukket forgang samt et avdelt kjeller- eller loftsrom til oppbevaring av brensel. Det tok drøye to å reise bygget som ble innviet 15. oktober 1867 uten særlig pomp og prakt.

De milde gaver strømmet til stiftelsen

Byggetomten i Vasskleven hadde stiftelsen arvet fra jomfru Hanna Kielland i 1863. Da Stiftelsen offentliggjorde sitt årsregnskap for 1866 i Stavanger Amtstidende og Adresseavis i januar 1867, var det gått med 2541 speciedaler i løpet av det første byggeåret. Den hadde likevel fortsatt omkring 2700 speciedaler i banken, omtrent som da byggearbeidene startet.   Fra jomfru Anne Blom Lindahls legat var den tilført 2000 speciedaler. Lindahlfamilien var for øvrig en betydelig bidragsyter til stiftelsen. Det største enkeltlegat som stiftelsen mottok, var kjøpmann Hans Lindahls legat på 8000 speciedaler.

Jomfruene ble ikke lenge i Vasskleven.  Jernbanelinjer svillet seg mot Stavanger, og NSBs administrasjon mente Jomfrustiftelsens bygg var ideelt både som bolig for direktøren og som nytt administrasjonssenter.  Under trussel om ekspropriasjon, ble eiendommen solgt i 1875 til NSB. NSB disponerte den gamle Jomfrustiftelsen inntil bygget ble revet for å gi plass til dagens Radisson Blu Atlantic Hotel.

Da Jomfrustiftelsen ble fordrevet fra Vasskleven, søkte den mot høydene. Den kjøpte ny tomt på enkemadam Pedersens eiendom på Egenæs. I dag ligger Radisson Blu Royal Hotel  på dette stedet .Stiftelsen synes for øvrig å ha gjort en god handel. Sekretæren, cand jur Aadne Jonassen, forhandlet både med NSB og enkemadam Pedersen.   Etter overskjønn betalte NSB 8300 for eiendommen i Vasskleven, mens det nye bygget på Løkkeveien totalt kom på 8000 speciedaler.

For den summen fikk stiftelsen et staselig bygg med 12 leiligheter. I tillegg fantes det fellesrom til bruk for beboerne. Huset ble bygget som et slags atrium med en overbygget svalgang som omkranset et indre gårdsrom. Hver leilighet hadde utgang mot gårdsrommet som var beplantet med blomster og busker. Et stort plankegjerde beskyttet beboerne mot innsyn fra nabolaget.

I 99 år holdt stiftelsen hus på Løkkeveien. Husets kjeller ga i årene løp rom for både Kunstforeningens utstillinger, den ble brukt som folkeskole under krigen, og Leiv Søilands tegneskole var starten for en rekke bildende kunstneres karrierevei. At det ikke ble 100 år, var ingen tilfeldighet. En grunn var at bygningene i årene løp forfalt, og at midlene til vedlikehold var mildt sagt begrenset. Fortsatt består Jomfrustiftelsen. I dag driver Johanne Garmanns Stiftelse seks leiligheter i Leiv Eiriksons gate i Stavanger.