En rett Høyre

– Jeg vet ikke hva jeg skal i debatt om en gang.

Hun satser på at det ordner seg. Det er torsdag, noen timer over ettermiddag. Mathilde Tybring-Gjedde har kommet rett fra begravelse, og skal snart videre i debatt på Dagsnytt atten. Det forteller Twitter oss – mens hun står og poserer for fotografen i en gang på kafeen Bare Jazz, og slår av en prat i dette portrettintervjuet, for å fylle det lille hullet – før hun haster videre mot Marienlyst. Det er litt sånn hun liker det. Sier ofte ja. Tar debatten.

Debatten skal også hun ta hele tretten ganger på fire dager, når Arendalsuka starter mandag. Det høres ut som et maraton, men ser ikke ut til å plage henne noe nevneverdig. Der andre 25-åringer på slutten av sommer'n gleder seg til å ta fatt på et semester med exphil på en eksotisk øy som Bali, er Tybring-Gjedde en som gleder seg til å ta debatten om Perspektivmeldingen.

– Ikke veldig sexy tittel, men det er min favoritt-stortingsmelding.

Jeg tror ikke hun lyver, heller. Tybring-Gjedde er opptatt av eldrebølgen. Og generasjonene som kommer etter. Og det høres kjedelig ut. Det er hun klar over.

– Men det blir en interessant debatt, for i det politiske Norge har vi fortsatt ikke tatt inn over oss at vi om få år har underskudd på statsbudsjettet. Jeg synes vi har en politisk ukultur i Norge som går på at dersom man kommer med et problem på bordet, så må det løses med flere penger, flere ansatte, forbud, påbud. Det er verktøykassa politikerne har. Sånn kan man ikke ha det når man går med underskudd i 2026. Hvis vi i fremtiden skal ta vare på de som trenger det mest, kan vi ikke løse alle utfordringer med å kaste penger på problemet.

Hun fremstår uredd. Med mange ord som vil ut av snakketøyet i raskt tempo. Mens blikket beveger seg fra å møte ditt, og ned mot noe annet. Som om dette «annet» er noe hun må se på for å lete opp alt hun har lagra av innhenta informasjon i hippocampus.

Foto: Siri Øverland Eriksen

I september har hun sittet på Stortinget i 313 dager for Høyre i utdannings- og forskningskomiteen.

Det er langt mer utfordrende å være ung politiker enn å være kvinne i politikken, synes hun. På et skolebesøk ble hun tatt for å være en av elevene der, og noen trodde hun var datteren til helse- og omsorgsminister Bent Høie under G20-møtet, selv om hun var på jobb som hans politiske rådgiver.

– Det kommer jo. At du er dum. Det er typisk kommentarfelt. Dette med at du ikke vet hva du snakker om. Jeg aksepterer det, og man må tåle det, at folk er dønn uenig. Og jeg skjønner det. Mange er av den oppfatningen at skal du mene noe om skolepolitikk, så bør du ha 20 års erfaring, gjerne som lærer eller rektor. Samme med helsepolitikk. Men jeg har vært veldig heldig som sitter i utdanningskomiteen. Og jeg skal ærlig nok innrømme, at dersom noen ville putta meg i kommunalkomiteen og jeg skulle diskutert innvandring, så ville jeg raskt brent av meg fingrene.

Hun har forresten svidd de litt allerede. Havnet på en såkalt landssvikerliste, da hun mente lærerbesøk hos foreldre som ikke dukket opp på foreldremøter, var en fin idé. Og at man burde ha tolk på foreldremøter.

– Noen politiske temaer er veldig kontroversielle. Da er det det samme hva du sier, egentlig, for du får hets uansett.

Som liberal konservativ er hun overbevist om at det er bedre for politikken å ta utgangspunkt i enkeltmennesket enn gruppetilhørighet. Hun mener også at man skal ha frihet til å kunne ta dumme valg.

– I et fritt samfunn må folk kunne drikke en øl for mye, eller dele permisjonsukene «feil».

Men hun er også opptatt av sosialt medansvar. At man som individ står i relasjon til andre.

– Å være konservativ er å anerkjenne at vi alle har tilhørighet i generasjonene før oss, og at man ikke kan gjøre radikale forandringer i et samfunn uten at det gjør folk utrygge. Vi lever i en tid med veldig store sosiale endringer. Automatisering, digitalisering og innvandring. De skumle trendene vi ser i andre land skyldes nettopp manglende følelse av identitet og tilhørighet.

Hun synes folk på venstresida snakker for mye om rettigheter, men nesten aldri om krav og ansvar som den enkelte har. Eller betydningen av de små fellesskapene, som familien.

– Det tror jeg er skikkelig bomskudd. Også for unge folk. Ta debatten om ungdomskriminalitet i Oslo. Her ropte venstresiden på staten, og det er absolutt viktig det. Men hvor er foreldrene? Vi kan ikke løse alle utfordringer bare ved å holde barn og unge i aktivitet utenfor hjemmet. Vi må også hjelpe og ansvarliggjøre de små fellesskapene. Kall meg gjerne gammeldags, men jeg tror det er viktig for folk at de blir stilt krav til, og at de kjenner at de trengs. Det viktigste for veldig mange når man vokser opp og som avgjør hvem vi blir, er de fellesskapene vi blir en del av. Og det er ikke nødvendigvis «Staten Norge».

Selv har hun vokst opp i et lite fellesskap som skilsmissebarn. Mathilde Tybring-Gjedde vokste ikke opp i noe politikerhjem – selv om etternavnet vil ha deg til å tro noe annet. Hun bodde med moren som var sykepleier og hadde hovedomsorgen for tre barn. Ikke vil hun snakke om faren sin, heller. For ordens skyld er han en av landets mest omstridte politikere, Christian Tybring-Gjedde. Journalister prøver ofte å sammenligne hvor hennes politiske overbevisning står i forhold til hans, forteller hun. Det er hun ikke interessert i.

– Spør du om jeg er privilegert, så er jeg selvfølgelig det, men det er fordi jeg har hatt en selvoppofrende mor som har jobba veldig hardt for å gi barna sine gode muligheter. Men det har krevd at jeg har jobba fra jeg var ung. Jeg vet fra min oppvekst at det ikke alltid er like lett å betale regningene på slutten av måneden.

Å dra seg opp tidlig i helgene for å bli kjørt i militærtruck gjennom Nordmarka til Skjennungstua i en alder av 13, ikledd forkle og skaut «nesten litt som på 1950-tallet» for å jobbe i tolv timer for lusne 70 kroner timen, er noe hun beskriver som «egentlig ganske moro».

– Da føltes det som mye penger, og jeg syntes det var fint å ha et ansvar der. Jeg lærte mye av det. Men det var en tøff jobb, assa. Det kan godt være at LOs sommerpatrulje burde tatt en tur innom på den tida.

Siden da har hun alltid vært i jobb. Og jobbing for luselønn skulle føre til at hun ble ganske sparsommelig: I flere år hadde hun en tvangstanke om å alltid telle prisen av noe hun skulle kjøpe i antall timer hun måtte jobbe på Skjennungstua. Det ble en egen valuta. 70 kroner timen-valutaen. Selv om hun har tjent mer siden. Og hun er aldri mer 13. Det er forresten også grunnen til at hun ikke går med smykker. Det er jo ikke nødvendig, heller. Selv om det forresten også skyldes at smykker fort kan forsvinne. Mobiltelefoner også. På busseter, for eksempel. Da er det synd om det koster mye å erstatte slike ting. Perler for svin.

– Jeg kunne bli irritert på mamma på julaften om jeg syntes en gave hun hadde kjøpt som jeg ikke trengte, var for dyr.

Nøkternhet rundt økonomi har på en måte smitta over i politikken for Tybring-Gjedde.

– Hva skal vi da gjøre når velferdsstaten ikke er bærekraftig lenger? Men den debatten kommer.

Det lover hun. Stortingsvalgkampen 2021 må bli den der man ikke kun kommer med pengeløfter.

– Min generasjon kommer til å oppleve en rask nedgang i ufaglærte arbeidsplasser. Mange kommer til å oppleve at kompetansen de har blir fortere utdatert. Min generasjon er ikke dessertgenerasjonen, det er generasjonen før meg.

Barn av dessertgenerasjonen, og i utgangspunktet ingen politikertype var hun før hun starta på videregående på Oslo Katedralskole. «Katta» som den også kalles, er kjent for sine radikale elever med brennende politiske engasjement. Riktignok er det omtalt som en av Norges beste videregående skoler, og scorer høyest i landet historisk sett i karaktersnitt. Store navn som har gjort store ting har gått der. Edvard Munch, Lucy Smith, Johan Sverdrup, Olaf Bull, Rosemarie Köhn, Johan Herman Wessel, Niels Treschow. Jo, også kongen. Og Arne Treholt. Der andre videregående skoler har sin årlige skolerevy med jovial humor og syngeshow, vet Katta bedre, de vet nemlig å sette opp teater.

Oppvåkningen som mange får når de begynner å studere, det ekstra giret, det fikk altså Tybring-Gjedde da hun begynte på Katta. En periode av sitt liv hvor hun omtaler seg selv som «veldig engasjert. Løp fra rom til rom». Hun var redaktør i skoleavisa. Ringte Stortinget for å få intervju med Jens Stoltenberg. Stod på dørmatta til Jostein Gaarder. Ringte slottet for å få tak i Harald. Hun ville høre hvordan det hadde vært å gå på Katta.

På Katta gikk det også anarkister som fant ut at det å avvikle elevrådet var en god idé, gjennom aktivistgruppa «Elever mot elevråd». Det var tilfeldigvis samme periode som Tybring-Gjedde var elevrådsleder og skulle velge en etterkommer. Det ble en vilter debatt om hvorvidt elevrådet skulle lede eller ei.

– Da tenkte jeg at alternativet til elevrådet er jo at skoleledelsen bestemmer alt.

Men nei. Det ble skikkelig temperatur. Og denne anarkist-gruppa mente at dersom nok elever stemte blankt, da ville elevrådet måtte legges ned.

Ni prosent stemte blankt.

Det tok en liten stund før Tybring-Gjedde fant ut hvor hun sto politisk. Hun hadde ikke vært medlem av noe ungdomsparti, og alle vennene var med i RU og AUF. Hun tenkte at hun sikkert tilhørte venstresida hun òg. Var på medlemsmøte i Rød Ungdom. Likevel var hun ikke helt med på notene. Så hun dro på medlemsmøte i Sosialistisk Ungdom. Så AUF. Gikk gjennom hele linja, nesten. Men ett møte i Unge Høyre gjorde susen. Det var Kristin Clemet som snakket om et tema unge Tybring-Gjedde fant ut at hun var, og fortsatt er, kjempeinteressert i. I tillegg til eldrebølge. Og perspektivmeldingen. Og utdanning. Og alle de andre tingene hun også synes er kjempeinteressant.

– Det var en haug med ungdom på Katta som var anti-globaliserings-aktivister, de kjempa mot kapitalisme som internasjonalt system. Jeg syntes det var så merkelig kritikk. Det å avskaffe markedsøkonomien, og sperre U-land ute med høye tollmurer i Norge, det var for meg helt ulogisk.

Dermed ble hun frihandels-aktivist. Hun deltok i flere skoledebatter på Katta om det som ble hennes første store kampsak.

Å delta i skoledebatt er forresten det skumleste hun noen gang har gjort.

– Det er ingen debatter i en politisk karriere som er mer skummel for en politiker enn skoledebatter. Jeg har så respekt for ungdomspolitikere som stiller i skoledebatter.

For elever er nådeløse. Ofte blir du buet ned. Og helst før du har fått åpna kjeften.

– Det er jo ikke særlig gøy, men det er rart hva man kan bli vant til.

Det at elever er nådeløse hadde hun lært for lengst på barneskolen. Hvor dypt bittet fra en giftig jentegjeng stikker. Disse gjengene var bygget opp på usikkerhet og sårbarhet, med en hierarkisk kultur og en gjengleder. Det gikk på rundgang hvem som skulle bli «lucky looser» og fryst ut.

– Alle var ganske gufne med hverandre.

– Var du selv med på å utestenge andre?

– Ja. Og jeg husker godt da det var mine turer til å bli utestengt. Plutselig ville ingen snakke til meg. som en evighet. Til slutt knakk jeg sammen.

Hun tror den erfaringa har gjort at hun i dag har en sterk rettferdighetssans.

– Om noe sitter igjen fra den tida, så er det det. Jeg blir ganske forbanna når folk blir behandla dårlig, eller når jeg hører om barn som faller gjennom i skolen eller blir mobbet. Jeg har noen ganger lyst til å gå tilbake i tid og ta et oppgjør med det der. Skulle ønske jeg var tøffere som barn.

For tøff, det var hun ikke nødvendigvis da. Hun hadde aldri noe utprega idrettstalent heller. Ble aldri særlig god i noen av hobbyene hun bega seg ut på. Ingen karriere innen judo, selv om hun riktignok gjorde noen forsøk, men ga seg på grønt belte mens leken var god. Men som barn av Harry Potter-generasjonen og bokelsker, ble hun rask fan av J.K. Rowlings univers. Hun gråt i tre dager da hun leste at Humlesnurr døde. Kort sagt, en helt vanlig ungdom.

Hun brukte tid før hun torde ta ordet da hun ble med i Unge Høyre. Faktisk tok det flere måneder. Og enda lengre tid før hun torde si noe uforberedt, som hun ikke hadde lest seg opp på forhånd. Tørre å ha en mening uten sakspapirer.

– Jeg er nok fortsatt redd for å uttale meg om ting jeg ikke kan noe om, eller uttale meg om noe jeg ikke mener. Derfor er det bedre å være ærlig. Og heller innrømme at det er noe du ikke kan. Du imponerer ikke noen ved å late som.

Det er fortsatt mye hun er redd for. Likevel kan hun sette seg i ukomfortable situasjoner med vilje. Som da hun brøt ut av hjemmet sitt som 18-åring og krasjlandet på et lite rom på det billigste campuset til Warwick University i England. Der skulle hun studere i tre år. Det hadde hun bestemt. Men hun satt ofte inne på rommet sitt. Hørte festing utafor døra, men følte seg tryggere inne.

– Den første tida tenkte jeg at ingen kommer til å savne meg. Jeg kan bare sitte her og være ensom. Det er en rar følelse. Det at ingen vet at jeg er her. Jeg liker ikke den følelsen.

Men hun satte seg selv i den situasjonen likevel. Hadde oppsøkt det helt selv.

– Jeg var ensom, men likevel var det helt utelukket at jeg skulle gi opp etter ett år og dra hjem.

Hun har gjort det flere ganger siden. Satt seg selv i situasjoner som er ukomfortable. Men hun har blitt flinkere til å tenke litt på sitt eget velbefinnende. Som å lytte til kroppen når hun må ta det med ro. Sier hun.

I valgkampen i 2015, etter å ha gått rundt og kjent seg konstant fyllesjuk, gikk hun rett i bakken på Elvebakken.

– Det gikk veldig fint, bedyrer hun. Bare noe plutselig fall i blodsukkernivå. Jobbet jo døgnet rundt, noe hun fortsatt synes er veldig gøy, forresten. For i hennes øyne er det en luksus. Jeg tror også at hun mener det.

– Det er kanskje hektisk, men jeg har muligheten til det. Og det betyr at jeg må bli flinkere til å sette grenser.

Det mener hun altså at hun har blitt. Selv om hun ikke har tatt en eneste ferie på seks år.

Og hun vil sannsynligvis fortsette å sette seg selv i situasjoner som kan gi henne merkelige følelser. Stupe inn i det ukjente. Det fremmede. Det ensomme. Eller i en debatt hun sa ja til å stille opp i for ikke så mange timer siden. Noe om utdanning. Men riktig hva, det finner hun ut på veien. Det ordner seg. For det går som regel bra.

Fem favoritter

Musikk: Johnny Cash, Maria Mena og Mods. Sistnevnte er litt guilty pleasure.

Film: «Casablanca» av Michael Curtiz, «12 Angry Men» av Sidney Lumet og «Finding Nemo» av Andrew Stanton.

Bok: «Av måneskinn gror det ingenting» av Torborg Nedreaas.

Mat: Pinnekjøtt og mormors lefser.

Sted: Sjøen. Kommer jeg meg til et sted det er hav, er jeg glad.