Torsdag stilte folk som ellers knapt har hevet røsten offentlig, langt mindre demonstrert, seg opp på Torget for å protestere mot skyhøye strømpriser. Hvis det er noen gang statsminister Jonas Gahr Støre skal bruke ordene «vanlige folk», så er det nå. Det er vanlige folk som får svi når strømregningen dobles. En husholdning med et gjennomsnittsforbruk på 16.000 kilowattimer årlig vil betale 12.000 kroner mer sammenlignet med fjorårets rekordlave priser, og 6000 kroner mer enn i et normalår.
[ Maksprise på 35 øre - power to the people ]
Parallellene til bompengeopprøret som tok av i Stavanger sommeren 2018, spredte seg over hele landet og truet Solberg-regjeringens videre liv før 2019-valget, er til stede. Høye bompengeavgifter og stive strømpriser rammer urettferdig; de som har minst må betale relativt sett mest. Transport, lys og varme er eksistensielle goder og ikke noe som lar seg like lett erstatte – og når vanlige folk med vanlige lønninger ser at kostnadene truer er det forståelig at protestene stiger. For bompengenes del innså ikke de etablerte partiene alvoret i protestene før det nesten var for sent, for strømprisens del sleper regjeringen beina etter seg.
Det er korrekt at vi ikke har en strømkrise, men en strømpris-krise. I normale år har Norge nok vannkraft til å eksportere, men vinteren 2021–2022 utgjør en såkalt perfekt storm med lite vann i magasinene, lite vind på kontinentet, høyere CO₂-avgifter og en Russland-Ukraina-krise som har sendt gassprisene til værs. Politikere fra flere partier har pekt på at denne opphopningen av dårlige nyheter gir strømsjokk som ikke har vært sett på 25 år, men den forklaringen er lite holdbar. Norsk strøm er i større og større grad blitt butikk, markedet er europeisk og vår strøm vil i større grad være prisgitt vær og politikk på kontinentet.
Drømmen om å kutte utenlandskablene og mulighetene for å importere i tørre år, er urealistisk. Det politikerne derimot må planlegge for er hvordan strømprisene her hjemme påvirkes av storpolitikk – også når det regner i Sirdal og blåser i Tyskland. Tysklands utfasing av kjernekraft og nedstenging av kullgruver vil nødvendigvis føre til økt etterspørsel av gass og kraft fra Norge, samtidig som elektrifisering av transport må til for å få ned klimagassutslipp. Den symbolske elektrifiseringen av sokkelen utfyller bildet.
Avhengigheten av et europeisk marked, klimatiltak og etterspørsel etter norsk energi er faktorer som peker i retning av varig økte strømpriser. Energivendingen i Norge lar seg ikke lappe med milliardpakker. Regjeringen må få til en varig utjevning som sikrer at strømkunder i et kaldt land slipper å ta konsekvensene av en villet klimapolitikk, meteorologiske tilfeldigheter og kommersialiseringen av strømmarkedet.
