75 år med idrettslaget Pol

BYHISTORIE: Det er ikke alle fotballklubber som oppfyller den gamle bibelske befalingen: «La de små barn komme til meg». Det gjør imidlertid månedens 75-årsjubilant POL som begeistret forkynner med plakater i klubb-nabolagets butikker at den driver fotballskole for 4-5-åringer.

Skrevet av: Engwall Pahr-Iversen, tidligere redaktør i RA

Sånn sett oppfyller klubben dermed en dansk erfaring fra det tidlige 1500-tallet: «Den må tidlig krøkes som god krok skal bli …» 

Som kjent er det slett ikke alle idrettslag som forbindes med fast plass på avisenes sportssider med store titteloppslag. I den grad noen lag nevnes i trykte massemediene, er det helst på notisplass. I så måte deler de plass med de skuespillere som trofast tjener fru Thalia til tross for at det sterkeste scenelyset bare unntaksvis treffer dem der de på «medvirkende-listene» oftest befinner seg under samlerubrikken «ellers deltar …» 

Disse aktørene er imidlertid nyttige og nødvendige for teatrets forestillinger. På sitt vis – og på samme måte som en lang rekke idrettslag – spiller de en helt sentral og betydelig rolle for det totale bildet både av teatret og idretten. Lagene i de lavere fotballdivisjonene har kanskje sin fremste oppgave som en miljøfaktor i sitt nabolag – og som en rekrutteringsarena for den ballspillende oppvoksende slekt. 

En av disse klubbene fyller 75 år i disse dager, og kan markere begivenheten i forvissning om at dens betydning for den utvidede fotballfamilien i dens nabolag, har vært omtrent omvendt proporsjonal med klubbens plassering i seriesystemets divisjoner. Det er står respekt av den innsatsen som Pols entusiaster har lagt ned som miljøskaper i klubbens nabolag.

Mens Stavangers kommunale administrasjon i løpet av kvelden tirsdag den 16. oktober i 1945, sluttførte forhandlingen med Hetland kommune om å ta i bruk restene av militærleiren på Mariero til husvære for boligtrengende og atskillige teaterinteresserte beveget seg på kulturstien for å se Rogaland Teaters suksessoppsetning av kriminallystspillet «I aften klokken 12» – hvor for øvrig hele inntekten denne kvelden skulle gå til Nasjonalhjelpen – samlet en håndfull idretts-ildsjeler seg fra Kalhammaren-området for å danne et idrettslag.

LES OGSÅ: Vil gi flest mulig sjansen til å se Viking live

Det hadde ikke nabolaget hatt tidligere selv om mange i området hadde vært tilknyttet arbeidsidrettslag som Star og Bjergsted som begge hadde markert seg under krigens jøssingfotball på Midjord. Å ha et eget idrettslag som kunne favne medlemmer som både spilte fotball og som eksempelvis hadde større sans for å gå, var noe av målsettingene med den nye klubbforløsningen.

Det var likevel ikke alle som ropte et høyt hurra for planene om et eget idrettslag. Kalhammaren var den gang et av Stavangers klassiske arbeiderstrøk hvor man i de første etterkrigsårene ikke hadde innlagt vann i husene. Noen idrettsbane fantes selvsagt heller ikke i Kalhammaren. Heller ikke i den den nære nabolag, – eksempelvis Kampen-området eller på Tasta, som den gang lå i nabokommunen Hetland – fantes det fotballbaner. Skulle man spille fotball, måtte man bruke de åpne markene som fantes. Når det kom til den organiserte fotballen, måtte man spille hvor fotballkretsen bestemte. Hjemmebane var ikke aktuelt for Kalhammeren-entusiastene i de første årene.

De entusiastiske ungdommene i Kalhammaren ble også både sterkt og spesielt advart mot å finne på noe slikt som å danne sin egen klubb. Morgenavisen 1.ste Mais sportsorakel Calle W. Refsland – med betydelige erfaring både fra Brooklyn-Gjøas kamper i det sterkt Stavanger-pregede Brooklyn og som senere donor av statuetten til de lokale folkeskolemesterskapene i fotball på 50-tallet – hadde blåst i sin stridsbasun og sterkt advart Kalhammaren-folket mot å danne et eget bydelslag i lokalmiljøet. Etter at hans mening var det mange nok idrettslag i byen, og det var større behov for å samle kreftene om det som var – enn å sette i gang med nye lag. 

Nå fikk ikke Calle W det som han vanligvis gjorde – å få sin vilje gjennom. Kalhammeren-folket ville ha sitt eget lag uavhengig av hva «maiås» største sportsentusiast mente. De ville ha sitt eget lokale lag, men lurte atskillig på hva barnet skulle hete. Skulle det være et stedsnavn – eksempelvis Kalhammaren Idrettsforening eller Bakkeland Ballklubb – eller skulle man velge et helt annet navn. Umiddelbart før krigen ble det eksempelvis stiftet idrettslag både på Madla og Vaulen, og på begge stedene valgte man å ta klubbnavnet etter sitt bosted.

Det ble et annet navn. De 32 frammøtte på stiftelsesmøtet valgte å kalle den nyfødte klubben for Polar – formodentlig fordi ganske mange av stifterne enten hadde sitt arbeid ved, eller i det minste en familiær tilknytning til Polar Kjøleindustri – som på sitt vis var en slags hjørnestensbedrift i lokalmiljøet etter sin etablering i 1937. Bedriften lå nede ved sjøen i Kalhammaren, og var fryseri for fiskeforedlingsindustrien, men også i noen grad for private. Dette var i tiden før kjøleskapet og fryseboksen var vanlige i norske husholdninger.

LES OGSÅ: Vi vil ha badeland i sentrum

Noen ganger gjør man regning uten vert, andre ganger oppdager at det navnet man har valgt slett ikke er «ledig». Da klubben skulle opptas i fotballforbundet i 1947, fantes allerede et lag fra 1917 med navn Polarstjernen i forbundets rekker, og dermed fryktet man for en forvirring hvis det dukket opp en klubb med navnet Polar. I dag man kanskje smile en smule over den navnebekymring som tydeligvis oppstår på forbundskontorer når det finnes et lag heter Polarstjernen og befinner seg i Vestre Jakobselv i Vadsø, og et lag som heter Polar i Kalhammeren i Stavanger. Den nye klubben Polar løste floken på sitt vis. Det kalte rett og slett klubben for Pol – og så fikk det heller våge seg at det allerede var bestilt klubbmerker med navnet Polar. 

Ifølge klubbens egen beretning var Polar Kjøleindustri på mange måter en slags jordfar for laget. Den første formannen i laget, Martin Hansen, jobbet på Polar som så mange av de andre, og de fikk låne lokaler i bedriften til klubbmøter, noe som sveiset ungdommene sammen. Pol har opp gjennom årene hatt mye å takke ledelsen i Polar for. Bedriften sponset Pol i en hel «menneskealder», lenge før sponsing var kjent som en nødvendighet for alle store idrettslag. Disponent Ingebret Vee og kontorsjef Endresen ble æresmedlemmer på direkten allerede første året, og et par år senere var en av de store drivkreftene i laget, Laurits Forsmark, også æresmedlem.

Klubbstatistikken forteller også at i den første sesongen, i 1946, ble det spilt 10 kamper, 5 ble vunnet, 1 uavgjort og 4 tap. I 1950 hadde klubben 71 medlemmer. De fleste drev med fotball, andre med kappgang, roing eller orienteringsløp. Stemmen var ikke påtenkt. Ingen kunne tenke seg en fotballbane der hvor det blinkende tjernet lå og lokket først og fremst skøytende ungdom til seg når isen la seg der. 

Pol-spillerne brukte også marker i området rundt Stemmen til å spille fotball på, området rundt Kampen skole og Bjergstedparken. Vestbanen på Eiganes ble fortrinnsvis brukt til kampavvikling. Stemmen var et yndet sted for både skylling av klesvask og boltreplass for skøytelystne om vinteren de gangene isen la seg. I januar 1951 ble det også arrangert isbadekonkurranse med provisorisk stupetårn rigget opp.

LES OGSÅ: Kappløpet om badeland

Fra tjern til bane på Stemmen

Da Stavanger kommune bestemte seg for å tappe ut vannet i tjernet på Stemmen for å bruke det til søppelfylling på slutten av 1950-tallet, begynte ting å skje på anleggsfronten for Pol. I 1962 sto grusbanen klar, men Stemmen Idrettsplass ble ikke offisielt åpent før i juni 1963. Ved banen ble det også etablert et garderobebygg etter hvert, men de første årene skiftet og dusjet Pol-spillerne nede på Christian Bjellands sildeoljefabrikk. Det var ikke fritt for at det luktet sild av klærne etter et besøk der nede. 

For store deler av fotballfamilien, er kanskje det første som faller i takene når navnet Pol nevnes, den årlige høstturneringen. I 2011 skiftet denne for øvrig navn fra Pols høstturnering til NSE høstturnering. Den har en historie som strekker seg helt tilbake til 1963, da Pol først fant sitt hjem på Stemmen. Gjennom de 57 årene har totalt 45 lag deltatt, og de to mest meritterte er Buøy, med 10 turneringsseire og seks finaletap, og Vardeneset, med ni turneringsseire og 11 finaletap. Vardeneset har også notert seg den for største finaleseieren, med 8–0 mot Jarl i 2009, og den mest målrike finalen, da det slo Beverly Fun Pub 6–5.

Den første høstturneringen i Pols regi ble innledet den siste helgen i oktober i 1963. Det heter blant annet i avisomtalen etter turneringen at «i helgen hadde den driftige klubben invitert til høstturnering med 8 deltakende lag som gjorde unna de innledende kampene. Semifinaler og finale spilles kommende helg. Arrangøren hadde utført et utmerket arbeide for å få det noe ujevne banedekket i skikkelig stand. 

LES OGSÅ: Nå kan Higson smile – Costello på vei

Været var fint, og til sammen om lag 300 tilskuere hadde funnet veien ut. de to dagene. Publikum fikk for øvrig litt for god kontakt med banen. Til neste gang bør det ordnes med et tau på østre langside til å holde tilskuerne på passe avstand fra banen. Vaulen, Brodd, Madla og Riska kvalifiserte seg for semifinalene».

I finalekampen – som ble spilt samme søndag som Norge overraskende slo Sveits med 2–0 og hvor Sverre Andersen og Olav Nilsen var best på det norske laget – var det Madla som gikk til topps i høstturneringen. Etter 5–1 mot Vaulen, fikk klubben overrakt Rogalandspokalen som et synbart tegn på sin høstsuksess.

Selv om 1. ste Mai s Calle W slett ikke ville at Pol skulle fødes, har Rogalands Avis gjennom årene hatt store glede av klubbens ildsjeler. De har ved ulike anledninger vært avisens referenter fra fotballoppgjør i de lavere divisjoner. Også derfor kan det være grunn til å si klubben både takk og pris – samt rope et høyt hipp hurra for de neste 75 årene.