Det nærmer seg kommunevalg, tiden hvor vi innbyggere skal gi vår stemme til partiet og individene vi ønsker skal representere oss de neste fire årene. Dette er tiden hvor vi som er politisk aktiv driver valgkamp. Ofte med søkelys på enkeltsaker og hvilke partier som vil mye, mer, mest gi penger til hva. Det hele kan bli nokså navlebeskuende og masete. Nettopp derfor kan det være interessant å se litt på de lange linjene, hva som ligger til grunn for partienes politikk og hva det betyr i praksis. Her er noen (forhåpentligvis) informative og forklarende ord om Høyres grunnfjell, nemlig den demokratiske konservatismen.
Forfatterne av disse ordene er John Peter, en kar med lang fartstid i lokalpolitikken, og Camilla, rykende fersk på Høyres liste. Sistnevnte ble nokså overrasket over at hennes politiske syn tilhører konservatismen. Foruten videre kunnskap om hva det innebar trodde hun, som mange andre, at konservatismen handler om noe som glorifiserer alt som er gammelt og tradisjonelt, noe trangsynt og lite fleksibelt. Så feil kan man ta.
Ideen om at samfunnet bygges nedenfra og at beslutninger skal tas på bakgrunn av kunnskap og erfaringer står sentralt i konservatismen. Fra gammelt av handlet det om å endre samfunnet fra en sterk styring fra konger og adel, til enkeltmenneskets personlige rettigheter, frihet og demokrati. Uttrykket «Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», er den konservatives motsvar til de «ismene» som forfekter ensretting og en ferdigskrevet fasit som alle må følge.
Når kartet ikke stemmer med terrenget, holder vi på at det er terrenget som er rett.
Så hva betyr konservatismen for Stavanger i 2023 og tiden framover? Kort sagt betyr det at vi vil gjøre mer av det som virker godt. Det som fungerer dårlig vil vi gjøre mindre av, eller kutte helt ut. Derfor er vi opptatt av å måle effekt av tiltak, nysgjerrige på fakta og lydhøre for andres erfaringer. Dette må danne grunnlag for beslutninger i konkrete saker. Vi har nemlig ingen ideologi som påstår å ha en fasit på hva som er god politikk i praksis. Når kartet ikke stemmer med terrenget, holder vi på at det er terrenget som er rett.
La oss ta statsbudsjettets aller største post for å se hvordan dette slår ut i praksis i dag: Helsesektoren. Uansett politisk oppfatning er alle enige om at et godt helsevesen må være et av de fremste mål for et godt samfunn. Så hevder Høyres motstandere at vi vil privatisere helsevesenet basert på konkurranse. At vi vil lage et todelt helsevesen basert på pasientenes økonomi, og «legge farmor ut på anbud». Dette er helt feil, men hva er feil og hvorfor er det feil? En hovedgrunn er igjen at vi i Høyre er opptatt av at ting skal fungere bra i praksis.
[ LEDER: Medisinutdanning på Gjøvik har ett formål: Å være indremedisin for Sp og Ap i Innlandet ]
Det viser seg i praksis at offentlig finansierte helsevesen som land i Europa har, utnytter ressursene langt mer effektivt enn helsevesen basert på privat betaling og private forsikringsordninger som USA er et av de få eksemplene på. USA bruker 18,5 % - eller nesten 1/5 av all sin verdiskaping på helsevesenet. Danmark, Norge og Sveits med offentlig finansierte helsevesen regnes som å ha de beste helsevesen i verden, og bruker til sammenligning mellom 10 og 11 % av brutto nasjonalprodukt på helse. Det er verken lønnsomt eller best for innbyggere med et privatisert helsevesen.
Men så mener vi i Høyre at innenfor et offentlig finansiert og styrt helsevesen så kan et innslag av konkurranse og private leverandører bidra til nytenking og forbedring. Innovasjon i helsesektoren er blant annet sentralt for å møte nær framtids demografiske endringer, også kalt «eldrebølgen», på en forsvarlig måte. Forskning viser at en velferdsmiks styrker innovasjonsevnen til det offentlige, og samarbeid mellom sektorer er viktig for å løse utfordringene som helsesektoren står ovenfor.
[ DEBATT: Marx selv ville aldri akseptert noe system som Lenins Sovjet. ]