Like lenge som den internasjonale, så vel som norske venstrebevegelsen har trykket Karl Marx til sitt bryst, like lenge har de misforstått, forvrengt og rett ut forfalsket det han sto for. Årsaken er ikke vanskelig å finne, den oppsto ved Lenins og bolsjevikenes maktovertakelse i Russland i 1917, gjennom deres proklamasjoner og bestrebelser, og ikke minst forsøk på å legitimere en såkalt «sosialistisk stat», som det naturlig nok på den tiden ble stilt store forventninger og håp til.
Bolsjevikene bygget opp en omfattende maktstruktur, underbygget av en stram og ortodoks ideologi som de hevdet hadde bakgrunn i Marx’ tanker om arbeiderklassen, revolusjon, «proletariatets diktatur», sosialisme og kommunisme. De hevdet, for å framheve en slags «sannhet» i det de sto for, at Marx hadde avdekket lovene bak den samfunnsmessige og historiske utvikling og at dette representerte en «vitenskap» – og dermed «sannhet» som var uangripelig. De hevdet videre at de ved å gripe makten i Russland handlet i tråd med denne vitenskapelige sannheten på vegne av historien og den undertrykte arbeiderklassen og folkemassene.
Ut fra denne forestillingen kunne bolsjevikene tillate seg nær sagt hva som helst – de handlet jo på grunnlag av den historiske virkeligheten, vitenskapelig sannhet og i tråd med interessene til de brede folkemassene. Resultatet var selvsagt opphevelsen av alle tilløp til demokrati i Russland og fengsling og henrettelser av politiske motstandere. Kort sagt utviklingen av et reaksjonært despoti. Men alt dette var bare mulig å legitimere ved å foreta en forvrengning, og rett ut forfalskning av det Marx selv sto for. Den omfattende «marxisme»-litteraturen og fortolkningen som oppsto med opphav i Lenin og bolsjevismen, og som ble spredd internasjonalt, ble stort sett bare en etterplapring og kopiering av denne.
På 1970-tallet ble det imidlertid foretatt en såkalt nylesning av Marx, med bakgrunn i tyske og danske filosofikretser, den såkalte «kapitallogikken», der en virkelig gikk til bunns i det Marx selv hadde skrevet.
I denne forbindelse må særlig den danske Marx-kjenner Gustav Bunzel nevnes. Her grep en blant annet fatt i og kritiserte den oppfatningen eller påstanden fra Lenin og co. om at Marx hadde laget en vitenskap og en «sann lære»; i virkeligheten en ortodoksi eller en skreddersydd måte å legitimere undertrykkelse og ensretting på. I den sammenheng er absurde utsagn, som f.eks. Lenins: «Marx’ lære er allmektig fordi den er sann» typisk og talende i seg selv.
Marx selv ville aldri akseptert noe system som Lenins Sovjet, eller det som er blitt karakterisert som «den kommunistiskeverdensbevegelsen», basert på slik kvasivitenskapelig dogmatikk og retorikk.
I motsetning til det såkalte kommunistiske makthavere og andre venstreorienterte har hevdet, laget ikke Marx noen «sann lære» eller sammenfattet «vitenskap» om verken klassekamp, revolusjon eller kommunisme. Det han gjorde var å arbeide med og utvikle en hel del interessante teorier, hypoteser og påstander om filosofi, politikk, historie og frigjøring som han stadig endret og utviklet videre gjennom hele sitt aktive liv. Det er derfor direkte galt å hevde at Marx utviklet en sammenfattet vitenskap. Det eksisterer derfor ikke noen «marxisme» i egentlig forstand.
Den del av hans teoretiske arbeid som kan sies å utgjøre et helstøpt vitenskapelig verk, er Kapitalen; som han imidlertid ikke rakk å fullføre. Mange har imidlertid hevdet at han utviklet en hel vitenskapelig teori om historien, en såkalt «historisk materialisme» som skulle forklare historiens utvikling og overgang fra en samfunnsform til en annen. Dette er også feil. Marx laget aldri noen slik teori. Han kaller selv ideen bak historisk materialisme for kun en midlertidig løs ledetråd, en ytre tankeramme og ikke noe annet. For øvrig brukte han aldri selve uttrykket selv.
Der Marx i størst grad er blitt misforstått og forvrengt er imidlertid det som gjelder synet på revolusjon, sosialisme og kommunisme. En vanlig oppfatning har vært at Marx hevdet at etter en «proletær» revolusjon innføres en etterkapitalistisk sosialisme som med tiden går over til et kommunistisk samfunn.
Dette er imidlertid ikke Marx’ synspunkt. Han opererte ikke med noe sosialistisk «stadium» mellom kapitalisme og kommunisme. Ifølge ham lå kommunismen immanent eller latent nedlagt i kapitalismen selv og innebar realiseringen av alle de elementer og muligheter som var nedlagt i denne, men ikke kunne realiseres innenfor dens egne rammer. Hos ham eksisterer det kun to system, eller faser: kapitalisme og kommunisme. Utover det sa ikke Marx noe særlig om innholdet i kommunismen selv, bortsett fra at han poengtere at den innebar opphevelsen av selve kapitalen og pengesystemet og antydet at arbeid eller arbeidstid måtte erstatte penger som verdimål. Han var hele tiden kritisk til sosialismen og polemiserte ofte mot den.
Venstreorienterte dogmatikere av alle slag har hengt seg opp i begrepet «proletariatets diktatur» som Marx brukte og tolket dette som det «sosialistiske» stadiet før «kommunismen». Marx mente imidlertid ikke dette. Antakelig har han brukt begrepet synonymt med «folkemakt» eller «folkesuverenitet».
På Marx’ tid var diktatur så å si enerådende overalt og Marx mente sannsynligvis at folkemakt og demokrati var ønskelig og nødvendig for å skape sosial utvikling og frigjøring, men ikke som noe «stadium» i seg selv. I dag har vi utviklet en slags folkemakt gjennom det liberale demokratiet og det er derfor rimelig å betrakte dette som et proletariatets diktatur – vel å merke i den betydningen av ordet diktatur at det innebærer et folkestyre som utelukker alle andre, ikke-demokratiske styreformer. Det er ifølge Marx ikke et eget «sosialistisk» stadium mellom kapitalisme og kommunisme fordi Marx selv ikke opererer med noen slik fase.
Det er frustrerende i dag å måtte oppleve at Marx – som var en frigjørings-filosof, selv om han sikkert tok feil i mange ting – blandes sammen med og tas til inntekt for undertrykkende stater, så vel som totalitære og halv-totalitære venstrebevegelser, verden over. Det norske partiet Rødt går heller ikke helt fri her. Det interessante er imidlertid at både venstreorienterte «marxister» og såkalte «borgerlige» erklærte «anti-marxister» se ut til å dele de samme forfalskede oppfatninger av denne mannen.
