Posisjonen i Stavangerplitikken er opptatt av å si at den leverer på sine løfter. Ett av Arbeiderpartiets viktigste prosjekter har vært å splitte opp konsensuskulturen i Stavanger. Det løftet skal jeg gi dem rett i at de har oppnådd. Men så må vi spørre oss selv; hva er feil med konsensus? Hvorfor der det angivelig bedre å sette søkelys på kamp og interessemotsetninger? Hvorfor blir det skapt fordomsfulle fiendebilder som en så går til angrep på?
Den fremste ridderen i kampen mot konstruerte fiendebilder er Øyvind Jacobsen. Han har vært til tider utemmet i sosiale medier og noen ganger blir han tøylesløs også i avisspaltene. Invektivene slenges uhemmet ut mot de andre partiene og mot meningsmotstandere som fratas alle edle motiver. Sist i Rogalands Avis 7. juni i et innlegg om Stavanger kommune skulle fortsette å bruke et privat inkassobyrå. Arbeiderpartiet ønsker at kommunen skal bygge opp en egen avdeling for å ivareta denne funksjonen.
Jeg skal ikke diskutere og kommentere den konkrete saken her. Venstre og KrF har allerede svart Jacobsen og rettet opp faktafeilene i kronikken hans. Det jeg ønsker å sette søkelys på er tendensen vi ser til at noen politikere blander motiv og virkemidler. Øyvind Jacobsens innlegg er et typisk eksempel på at han kritiserer motpartens motiver fordi de ikke deler hans valg av virkemidler. Han skriver:
– «Det er helt greit at Høyre og Frp holder seg på «blårussporet» i denne saken, men av partiene Venstre og KrF hadde jeg forventet noe mer omsorg og nestekjærlighet for dem som sliter mest i kommunen. Det står liten respekt av å vise omsorg for dem som har blitt gjeldsofre når man faktisk selv har bidratt gjennom politiske vedtak å sende folk i en slik situasjon. At KrF og Venstre følger Frp og Høyre i denne saken viser at vi nå har fått klare skillelinjer i Stavanger-politikken.»
Slik skal ikke en sentral politiker omtale sine motstandere. Ingen kan bestride det sosiale sinnelaget i Stavangers politiske partier. Bortsett fra noen få, marginale grupper på det politiske spekterets ytterpunkter ønsker alle sosial rettferdighet. Men retorikken kan variere og tiltakenes innretning være ulik. Motivet om å skape et best mulig samfunn for alle grupper deles i praksis av alle. Uenigheten består i hvilke virkemidler en mener best oppnår målsettingene.
Kommunenes Sentralforbund (KS) la for en stund siden fram en språkbasert analyse av den offentlige samtalen i nettbaserte mediene. Den viste en klar tendens til at engasjement og aktivisme øker mens tilliten til lokalpolitikk og institusjoner går tilbake. Det gir seg blant annet utslag i at begrep som deltakelse, engasjement og aktivisme i større grad er knyttet til positive verdier og ord mens folkevalgtsystemet og det å være politiker er mer knyttet til negative ord. Negative assosiasjoner hindrer rekruttering til politisk arbeid.
Høyres ordførerkandidat Sissel Knutsen Hegdal fremmet derfor i et kommunestyremøte i Stavanger en interpellasjon hvor hun nettopp satte søkelys på rekruttering av unge mennesker til politisk arbeid. Hun fryktet følgene av de sosiale medienes brutale debattklima. For å lykkes med rekruttering må debatten i politiske fora være åpen og tillitsfull. Ordfører Kari Nessa Nordtun fulgte opp med å understreke at et godt og anstendig debattklima er ett av grunnelementene i et velfungerende demokrati, og folkevalgte representanter har et spesielt ansvar for å bidra til det. Kari Nessa Nordtun burde minne Øyvind Jacobsen på det.