Debatt

Tullete, polariserte debatter

Mange av usannhetene rundt Pride får spre seg, blant annet gjennom avisenes debattsider.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Visste du at hvis du ikke går i Pride-paraden eller flagger med regnbueflagget så vil du bli politietterforsket? Påstanden sto på trykk i Avisa Hadeland like før helgen, som i likhet med flere andre hvert år åpner spaltene sine for «kritikk» av skeive. Det er selvsagt ikke en påstand med rot i virkeligheten, men når avisene blir kritisert for publiseringen av denne typen påstander så forsvarer de seg med at påstandene tross alt formidles gjennom debattinnlegg. Og at man skal være forsiktig med å «begrense» debatten. Man legger altså ansvaret for faktasjekking over på leseren.

Problemet er bare at de færreste har verken tid, lyst, innstilling eller grunnlag for å gjøre denne kontrollen av alt man leser i avisene. Jeg tror de fleste har en grei forståelse av at man må være kildekritisk på Facebook, Twitter og annet, men når man åpner en avis stoler man på at det man leser faktisk har gått igjennom en viss form for redaksjonell validering.

Det som da skjer er at mange av disse usannhetene får spre seg. Det som starter som et menneskes kanskje vridning av fakta i en avis, blir presentert som sannheter tre artikler senere. Og det bidrar til å skape mer fordommer. Som da KrFs Fredrik Grøvan gikk ut mot det han omtalte som «Sterke krefter» som ønsket å forandre kjønnsperspektivet i skolen. Som i virkeligheten er skeive tenåringer med lilla T-skjorte bevæpna med PowerPoint fra Skeiv Ungdom. Unge som bruker store deler av fritiden sin på å prøve å gjøre det litt lettere for andre å stå fram, litt enklere å være annerledes.

Og vi VET at skeive barn og unge blir mobbet i skolen. TV2 skrev nylig en gripende artikkel hvor Viktor omtalte det å være skeiv i ungdomsskolen som «Et helvete». Vi vet at selv om vi snakker høyt om hvor aksepterende og åpne vi liksom har blitt, så kvier fortsatt unge seg, de er redde for å finne ut at de kanskje er homofile, lesbiske, transpersoner eller annet. Og da gjør vi noe feil, åpenbart. Da er det ikke så åpent og fritt som vi later til å påstå. Den nå mye omtalte sterke historien til Aleksandra Javorac-Bore, er dermed ikke unik. Og det er problemet!

Kommunestyret i Stavanger har nå, som en direkte konsekvens av hennes historie vedtatt at det skal utarbeides en samarbeidsavtale mellom kommunen og foreningen FRI (Forening for kjønn og seksualitetsmangfold). Dette er dog ikke det eneste punktet i kommunens plan mot mobbing av skeive i skolen, FRI er altså bare et av element, men det er det som får medieoppmerksomheten.

Og kommunen fortjener ros. Mitt inntrykk er at hver gang denne problemstillingen løftes, så møtes man av politikere som fordømmer og sier man har nulltoleranse for slikt, men så blir det bare med ordene. Men bystyreflertallet med Eirik Faret Sakariassen (SV) i spissen har faktisk tatt initiativ til å forsøke å gjøre noe med det.

Problemet er bare at mediedebatten aldri ender med å dreie seg om hva man kan gjøre for skeive barn og unge sine liv og levekår. Man ender i stedet i debatter om hvorvidt kirken bør gå i Pride, hvorvidt Pride er farlig eller ikke, hvorvidt FRI er farlige eller ikke. Aftenbladet går i sin leder imot involvering av FRI og mener lærerne bør takle det her selv, mens Rogalands Avis på lederplass er langt mer nyansert og ser at FRI er et supplement og ikke en erstatning i undervisningen.

At både FRI og Skeiv Ungdom i årevis har reist rundt og pratet med lærere og elever, blir plutselig underordnet. Og Aftenbladet omtaler det som at «Kommunen vil åpne klasserommene for FRI». Som om dette nå er noe nytt.

Det er en forskjell mellom en lærer som formidler kunnskap og en skeiv person som kan formidle erfaringer og opplevelser. FRI underviser ikke i den forstand, men kan gi et ansikt på de skjellsordene mange unge nok bruker uten å egentlig koble det til at det er virkelige mennesker som treffes av disse ordene.

Og lignende tankegang har skolen hatt i alle år. Jeg husker selv da vi ble samlet i gymsalen fordi en skulle snakke om tidligere erfaringer med rusmisbruk. Det gir noe mer enn bare faglige formaninger fra en lærer. Det gjorde utrolig sterkt inntrykk.

Skal man først være imot skolebesøk så må man i det minste være konsekvent. Men i stedet for å kunne snakke om faktiske løsninger, hvordan livet til skeive kan bli bedre. Ender vi alltid i disse tullete polariserte debattene der skeive blir minimert til «tilsvarsprodusenter». Det er veldig synd, og det er ødeleggende.