SV – 50 år i Stavanger

I februar 1971 ble Sosialistisk Valgforbund stiftet i Stavanger. Dette året var det kommunevalg og det ble dannet sosialistiske felleslister i 62 av landets kommuner. Men etableringen av Valgforbundet i Stavanger ble historisk av flere grunner. For det første ble det en varig politisk organisasjon, og NKP og SF la ned sitt politiske arbeid i Stavanger i valgperioden. For det andre inkluderte Valgforbundet en dominerende gruppe uavhengige sosialister. For det tredje markerte en rekke bekjennende kristne seg i det radikale politiske arbeidet.

Det var på Auglend skole tanken først ble lansert. Her arbeidet Ingeborg Bækholt (SF) og kristensosialisten Ragnhild Midtbø. De møttes til samtaler hjemme og trakk med seg andre i prosessen, blant andre Kari Hauge Rasmussen, Gerd Reinsvollsveen og Anndi Lomeland Jacobsen. Alle arbeidet innen utdanning og sosialfag. Både SF og NKP sto på denne tiden svakt, og både Eivind Rasmussen (NKP) og Arnt Bækholt (SF) stilte seg positive til forsøket på å etablere et nytt sosialistisk valgforbund.

Politisk profil: På det første åpne møtet ble det lagt fram et forslag til retningslinjer for arbeidet i Sosialistisk Valgforbund. Disse ble vedtatt som grunnlag for arbeidet med et kommunalpolitisk program. I denne prosessen deltok over 50 personer fordelt på seks programkomiteer. Alle grupper var representert, både folk fra SF, NKP og de uavhengige sosialistene. Det endelige programmet ble vedtatt på nominasjonsmøtet i juni. I stikkordsform ble det særlig lagt vekt på sosial boligpolitikk, gode bomiljøer, barnehager, bedre og rimeligere kollektivtransport, et bilfritt sentrum, sterkere kommunal kontroll med nyetablering i næringslivet, forsert utbygging av kulturhus, bedre vedlikehold og utbygging av skoler, styrking av arbeidstilsynet, sterkere lokaldemokrati og kamp mot kapitalmakt.

[ Uberegnelige Facebook ]

I valgavisen som ble trykket i 25.000 eksemplarer ble det slått fast at: «Altfor lenge har oljeselskaper, banker, forsikringsselskaper og andre pengesterke fått dominere utviklingen i byen vår. Nå er det på tide at vanlige folk danner pressgrupper for sine interesser. En sterk gruppe i bystyret og et sterkt press utenfra kan snu utviklingen!»

Kristendom og sosialisme: Ved kommunevalget fikk Valgforbundet 8,3 prosent oppslutning som ga seks representanter i bystyret, to fra SF, to fra NKP og to uavhengige. Flest stemmer fikk Valgforbundet i typiske arbeiderbydeler som Johannes, Nylund, Buøy og Kampen.

Det som skapte mest oppmerksomhet var at tre misjonsstudenter ble valgt inn som vararepresentanter.

Under valgkampen hadde det store innslaget av kristne, og da særlig misjonsstudenter, vakt voldsom oppmerksomhet i flere aviser. Særlig i de såkalt kristne dagsavisene kom det fram mye engstelse og kritikk mot at kristne skulle samarbeide med kommunister. Skepsisen mot radikale sosialister var også så stor i mange menigheter at det ble tatt initiativ til å danne Forum for kristne sosialister flere steder i landet. I noen år arrangerte Forum sommerstevner hvor spørsmål om kristendom og sosialisme ble tatt opp i foredrag, studiesirkler og kulturinnslag.

Ledelsen i Det Norske Misjonsselskap reagerte strengt mot misjonsstudentenes engasjement i Valgforbundet. De fikk valget mellom studieplassene eller fortsatt politisk arbeid. Det endte med at de ble nødt til å melde seg ut av Valgforbundet. Men som valgte varamedlemmer var de forpliktet til å beholde sine kommunale verv. Misjonsstudentene skrev senere sammen med andre boken Mellom Luther og Marx hvor de gjorde rede for sine teologiske og politiske standpunkt.

Politiske stridsspørsmål: Selv om Sosialistisk Valgforbund var opprettet med tanke på lokalpolitisk arbeid, var engasjementet til medlemmene også farget av internasjonale impulser. Mange var engasjert i fredsarbeid og kampen mot atomvåpen, i engasjement for utviklingsland og en ny økonomisk verdensorden, de var mot amerikanernes krigføring i Viet Nam og mot norsk medlemskap i EEC (senere EF og EU). De aktuelle stridsspørsmål i tiden radikaliserte mange ungdommer, og ikke alle fant seg hjemme i den etablerte partifloraen i Norge. Det ble opprettet flere organisasjoner med humanitære og politiske formål. Tidlig i 1970-årene fikk vi også tre nye partier; Sosialistisk Venstreparti, Arbeidernes Kommunistparti (m-l) og Fremskrittspartiet. I tillegg ble Venstre delt i to, og vi fikk også Det liberale folkeparti.

[ Hoffagent Kielland på Ledaal ]

Valgforbundet blir nytt parti: Som nevnt ble Valgforbundet etablert som en egen demokratisk, politisk medlemsorganisasjon. I styret var alle grupperinger representert, men de uavhengige sosialistene dominerte med fem av syv representanter, blant andre styreleder Inger Johanne Haaland. I tillegg til arbeidet i bystyret og diverse kommunale utvalg, ble det avholdt medlemsmøter hver måned. I tillegg ble det satt i gang et omfattende studiearbeid i følgende emner: bomiljøutvikling, saksbehandling, generalplanarbeid og sosialisme og kristendom. Spesielt var studiearbeidet om generalplan og byplanlegging viktig og vellykket. Det strakte seg over ett år og ble ledet av arkitekter fra byplankontoret. På møtene ble folk fra Næringsrådet, Parkvesenet, Ingeniørforeningen, Herredsagronomen og Arkitektforeningen brukt som foredragsholdere. Noen representanter fra Høyre valgte også å delta i dette studiearbeidet.

På årsmøtet i 1972 opphørte det kollektive medlemskapet fra NKP og SF, og medlemmer fra disse partiene måtte selv velge om de ville melde seg inn i Valgforbundet. Da var det også satt i gang arbeid for å danne et nasjonalt Sosialistisk Valgforbund til stortingsvalget i 1973. Kristensosialisten Berge Furre var Rogaland SV sin kandidat. Han ble valgt inn sammen med 15 andre representanter fra andre fylker. Suksessen med Valgforbundet førte fram til stiftelsen av Sosialistisk Venstreparti 16. mars 1975. Da opphørte SF, mens en del kommunister valgte å opprettholde NKP. Vi i Stavanger kan være stolte pionerer for å ha skapt et nytt sosialistisk alternativ for 50 år siden som skulle vise seg livskraftig også nasjonalt.