Debatt

Hoffagent Kielland på Ledaal

Hoffagent Gabriel Schancke Kielland satte sitt dannede stempel på to av Stavangers gater og moret seg med å la sine gjester gjette hva som var opprinnelsen til navnet Ledaal. Ikke engang en pengepremie fikk selskapet til å løse gåten.

Ledaal er stedet for de store anledninger, som her ved kongeparets besøk i Stavanger og Rogaland i 2001.
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Det er ingen som skal ha jublet i vilden sky med begeistrede toner at «navnet Kielland blekner aldri» – i hvert fall ikke ifølge byhistoriens offisielle arkiver.

Det er imidlertid ikke bare den usedvanlig kombinerte innretning – forfatteren, borgermesteren og amtmannen Alexander L. Kielland, men også mange av de andre grenene som sprang ut på det viltvoksende kiellandstreet – som har sikret seg fotnoter i byhistorien av ulikt omfang. En av dem som virkelig har brøytet seg rydning i minneboken, har også oppnådd å sette sin signatur og sitt dannede stempel på to av byens gater, Agent Kiellands gate og Ledaals gate. Det var hoffagent Gabriel Schancke Kielland – så får det vel heller våge seg at gatenavnet utelukket hoff-begrepet i yrkestittelen til Alexanders oldefar.

Det er ikke bare i dagens familiære selskapsliv at det stundom avvikles gjetteleker. En slik arrangerte også Gabriel Schancke Kielland under et dannet selskap på Ledaal. Han skal ha utlovet en større pengepremie til den som kunne finne opprinnelsen til navnet Ledaal. Han sparte pengene for ingen klarte å knekke nøtten. Det var først etter Gabriels død at navnegåten ble løst. Blant hans etterlatte papirer fant man nemlig forklaringen. Navnet er satt sammen av de siste bokstavene i hans eget og hustruens navn: Gabriel Schancke Kielland, Johanna Margaretha Bull.

Det var først etter Gabriels død at navnegåten ble løst.

—  

Det var Gabriels far, kjøpmann Jakob Kielland, som sikret seg eiendommen. Den 3. oktober i 1771 fikk han festet en løkke på Egenesmarken 3. oktober 1771. Et par år senere kjøpte han i tillegg en del av en annen løkke kalt Canaan. På denne eiendommen oppførte han et lite tømret våningshus på en etasje med takark. Senere skaffet Jakob Kielland seg også festerett til de tilliggende løkkene Ørkenen og «det steenige og det lykkelige Arabien».

Gabriel Schanche Kielland arvet faren og fikk varig feste på de fire løkkene. Han satte i gang et storstilt oppryddingsarbeid. Jens Zetlitz har i sitt dikt «Egenæs» temmelig utførlig beskrevet Gabriels grundige arbeid i marken. Dikteren roser for øvrig også fru Johanna Margaretha Bull for hennes omfattende plantelyst i området sør for bygningene.

Gabriel Schancke Kielland spilte en ledende rolle i Stavanger. Hans hus ble regnet for å være sentrum for et omfattende selskapsliv i byen. Lyststedet som han hadde overtatt etter faren, tilfredsstilte ikke på noen måte de krav han hadde til en representativ sommerbolig. Av den grunn bestemte han seg for å rive de gamle bygninger på Egenes. I stedet ville han bygge en tilnærmet herregård, etter mønster fra kontinentet.

Han hentet fire danske murmestre som i 1799 tok fatt på å reise det nåværende Ledaal. For 218 år siden, sommeren 1803, ble bygningen tatt i bruk. Tilhugget sandstein ble hentet fra Bornholm, mens jern- og messingutstyret kom fra Skottland. En dansk snekker, Niels Juel, har æren for innredningen. Spesielt ble han bedt om å gjøre seg kjent med byggingen av moderne trapper «som gaar inden i Huset og i hvis Midte hænger giærne Løgter som i hver Etage oplyser Trappen». Arkitektens navn er ikke kjent, men mange mener at Ledaal er tegnet av Gabriel Kiellands svoger, kaptein Anton Wilhelm Scheel.

Den siste av slekten som bodde på Ledaal var byfoged Jonas Schancke Kielland. Han flyttet inn i 1893. Da Egenesveien ble utvidet i 1914, ble hagegjerdet flyttet inn seks meter, og tre år senere skjenket familien Kielland hele parken til Stavanger by. Da Jonas Schancke Kielland døde, ble huset stående ubrukt inntil Gustav Arentz tok et bevarings-initiativ i 1936.

At Stavanger fikk lagt sine kommunale hender om den gamle familiebygningen til Kielland-familien, hadde nemlig sitt utspring i 1936 da konsul Arentz – pr kommisjonen som det jevnlig ble understreket – kjøpte bygningene for 63.000 kroner. 13.000 kroner av denne kjøpesummen ble betalt kontant gjennom bidrag fra Pengelotteriets overskudd og Tou Mølle (hvor Arentz for øvrig var disponent). De resterende 50.000 kronene sto igjen som gjeld til familien Kielland da Arentz utstedte sitt gavebrev på eiendommen til Stavanger by. Arentz mål og mening med donasjonen var at Ledaal skulle bli til et kulturhistorisk bymuseum. Han hadde store planer for bygningene.

I dag er Ledaal museum og brukes til representasjon, som her da Kari Nessa Nordtun holdt nyttårsmottakelse i 2020.

Sjefdirektør i Norges Bank, L. Rygg – som var en barndomsvenn av Arentz – forteller til 1. ste Mai om alt det strevet som Arentz hadde slitt med da han jobbet som mest for å få til Ledaal som bymuseum. Rygg understreket også at Arentz hadde gledet seg storligen til bygget var fullført. Med mange og store forventninger hadde konsulent sett fram til åpningshøytideligheten.

Banksjef Rygg forteller til bladets nitid noterende reporter: «Alt måtte først være klappet og klart, men når en var kommet så langt som til innvielsesdagen, skulle det holdes en større fest på Ledaal til den lyse morgen og det skulle plantes et tuntre i gården. Slik hadde han tenkt det, men det skulle ikke bli slik. Han fikk ikke føre arbeidet fram til en avslutning», forteller Rygg til avisen. Selv om Arentz ikke hadde etterlatt seg noen papirer som i detalj fortalte hvilke planer han hadde for den kommunale drift av Ledaal, valgte likevel hans arvinger å oppfylle det de mente måtte være Arntz siste vilje, nemlig å dekke de skyldige 50.000 kronene på eiendommen. Fra dødsboet ble det derfor utstedt et gavebrev på 50.000 kroner som ble overdratt til Stavanger kommune med de nødvendige skjøter.

Da den meldingen nådde fram til byens kårne ble den mottatt med jubelrop. Spesielt fikk hans enke, Sigrun Arentz, mange takkens ord for den sjenerøse gaven. Hun var også til stede under den høytidelige overleveringen av gavebrevet på Ledaal. Ingen av hennes barn eller svigerbarn var til stede, men de hadde gitt sitt samtykke til at deler av deres farsarv skulle benyttes på denne måten.

1. ste Mai skildrer begivenheten blant annet slik: «Høgtideligheten tok til med en symbolsk handling ute på gårdsplassen der ei ask blei plantet som et nytt tuntre til minne om dagen i samsvar med et ønske som konsul Gustav Arentz hadde uttrykt i sine etterlatte papirer. Grosserer Peder P. Næsheim som representant for museet trådte først fram og kastet en skuffet jord ved treets fot. Deretter overtok banksjef Rygg skuffelen og sørget for at det ble enda mer jord kastet på treet.

Deretter toget forsamlingen inn i selskapssalene i 2. etasje hvor selve overdragelsesakten fant sted. Ifølge avisen var det «her var det skapt en egenartet stemning med minner om en gammel og henfaren tid. Det brente bare vokslys i de massive bordkandelabrene og de ærverdige prismelysekronene under taket. Det hvilte høytid både over stunden og forsamlingen …»



Ledaal som kulturhistorisk museum

Under høytideligheten overrakte sjefdirektør L. Rygg i Norges Bank gavebrevet med en varmt følt tale til minne om sin avdøde venn og understreket at det hadde vært konsul Arentz klare forutsetning «at eiendommen etter behov, skal tas i bruk som kulturhistorisk museum». Videre ville han at eiendommen kunne benyttes som offentlige representasjons- eller festlokale og endelig at parken skulle være tilgjengelig for publikum.

Det var også Arentz mening at kulturmuseet skulle være en egen institusjon, ledet av et sjølstendig styre, oppnevnt av Stavanger Museum og formannskapet i fellesskap. Skjøtet er avpasset slik at det er plass for nyordninger når tida derfor er inne. Men for øyeblikket passer det sikkert best den ordning som er valgt ved å legge bymuseet inn under Stavanger Museum, og dermed innledes det for den gamle eiendom et nytt og ærefylt avsnitt. Ledaals fremtid legges i gode, sikre hender», sa herr Rygg til slutt som det heter i reportasjen.

Deretter sto de kommunale koryfeer og de museale menneskene fram på rekke og rad og kanoniserte konsult Arentz visjoner for Ledaal, og beklaget med mange ord at han «hadde måttet gå bort» før han fikk se sitt livsverk realisert. Ordfører L.W. Hansen understreket at byen ville ta et initiativ for å få et fotografi av Arentz på en sentral vegg i bygget, mens museumsdirektør Jan Petersen nøyde seg med å slutte seg til alle de andre taleres rosen og gode ord. Han understreket ellers at åpningshøytideligheten helt og holdent var i konsulens ånd. Han ville visstnok ha satt stor pris på å kunne være til stede, mente Petersen.

Avisens artikkel er i etterhånd også et tidsbilde av datidens tekniske utstyr på avissetteriene. Det finnes nemlig atskillige avismessige eksempler på at rettskrivingens regler en gang var definert av innholdet i håndsetternes typekasser og avisspaltens bredde. Noen annen forklaring er det vanskelig å finne på at 1. ste Mai i tittelen har stavet Ledaal som Ledål. I den lange avisartikkelen er det gamle herskapsstedet imidlertid konsekvent stavet Ledaal.

Når avisens hovedtittel på saken lyder «Stavanger museum får Ledål overdradd til odel og eie», har setteren sannsynligvis brukt opp de a-ene som var for hånden.

—  

Når avisens hovedtittel på saken lyder «Stavanger museum får Ledål overdradd til odel og eie», har setteren sannsynligvis brukt opp de a-ene som var for hånden – samtidig som det ikke ville ha vært plass til en dobbelt a ved den første tittellinjen. Om man ikke svelget fluer i nødens stund, slukte man til gjengjeld gjerne – med et hjertesukk – en feilstavelse.

Mer fra: Debatt