Salget av kompakte premiumbiler har økt sterkt de siste årene. Bilene i denne klassen er gjerne mindre og ofte dyrere enn tradisjonelle stasjonsvogner. Firmabilkundene velger gjerne fra denne klassen.
For Volvo har bilklassen vært en utfordring. Deres S40/V40 måtte finne seg i en skyggetilværelse et godt stykke bak Audi og BMW. Med ny modell (V50) var Volvos mål å spise kirsebær med de store.
I vår test overtar Volvo ledertrøyen, men det er sett med nordiske øyne. Siden Volvoen er utviklet i Sverige, drar den fordel av å være en del av vår kultur, og opplevers ganske forskjellig fra Alfa.
Så blir det litt opp til hva man liker. Audi A4 oser av tung, tysk kvalitet. Men den er ganske dyster innvendig i forhold til lyse og lekre Volvo. Alfa 156 er klart frekkest, men samtidig har produsenten tatt noen innersvinger i forhold til finish og kvalitet.
Volvo V50
Volvos største fortrinn ligger i det å være annerledes kombinert med god veioppførsel og tung ivaretakelse av sikkerheten. I V50 balanseres styrepresisjon med sportslighet og komfort. Det lyse og trivelige interiøret gjør det hyggelig å oppholde seg inne i bilen.
V50 bygges over samme tekniske lest som Mazda 3, Ford C-Max og kommende Ford Focus. Dieselmotorene bygges av Peugeot og er kanskje de beste i verden.
Volvoen stiller til start med kortest utvendig lengde av de tre testbilene. Den oppleves heller ikke stor i trafikken, men har nok innvendig plass for de fleste. Sammenliknet med sedanmodellen (S40) er bakseteplassen adskillig bedre med hele syv centimeter større takhøyde.
Flere varianter enn toppmodellen med 220 hk burde vært tilgjengelig med firehjulsdrift. Volvo vinner på annerledeshet og gjennomført kvalitet.
Audi A4
I Audi A4 Avant er alt der det skal være, presist og funksjonelt, men det mørke interiøret gir en trykkende følelse. Bilen har de beste setene, men bilens høye skuldre gir litt badekarfølelse. Pluss for at seteputen kan forlenges på S-line-variantene.
Audis styrke ligger i at den kjører svært bra med ytterst presis veioppførsel og klart sportslig karakter. Sagt enkelt: Audien limer seg til asfalten.
A4 har ikke klassens største bagasjerom, men det er til gjengjeld rettvinklet og lettlastet på grunn av flatt gulv og lav lastehøyde. Pluss for stuerom under bagasjeromsgulvet.
Pluss også for at firehjulsdrift kan leveres til mange av modellene, men minus for dårlig sikt på skrå bakover. Audien kan oppleves vanskelig å lukeparkere presist.
Audi A4 har best finish av de tre testbilene. Den er bygd for å vare lenge.
Alfa 156
Alfa 156 skiller seg klart fra de to andre testbilene med det mest spennende designet og klart frekkeste interiøret. Bilen har et gjennomført design hvor form prioriteres framfor funksjon. Men det er vanskelig å finne en riktig kjørestilling på grunn av kort og feilvinklet sittepute, og knapper og brytere er spredd og delvis gjemt bort (eksempelvis fartsholderen og knappen for varmesetene).
Av testbilene har Alfa det høyeste støynivået, trangeste baksetet og minste bagasjerommet. Bagasjerommets utforming gjør at bilen knapt kan kalles stasjonsvogn, hvilket Alfa heller ikke gjør. Vi savnet dessuten beskyttelseslister utvendig, og bensinmåleren levde sitt eget liv uavhengig av hvor mye bensin det var på tanken. En del billige løsninger, samt mangel av doble dørpakninger, diskvalifiserer Alfa 156 fra å være en premium bil.
Men Alfaen bremser godt og har grommeste motorlyd med rødmerking på turtelleren først ved 7000 o/min. Den innbyr til sportslig kjøring og biter godt fra seg i asfalten selv med forholdsvis myk fjæring og betydelig krenging.
En typisk italiensk bil på godt og vondt. Elsket av entusiastene, men med et frynsete rykte hos mange som driver med kvalitetsundersøkelser.
