I dagens samfunn er det en økende grad av fokus på likestilling, men har konseptet likestilling gått for langt? Såpass langt at de fantastiske, særegne egenskapene til begge kjønn viskes mer og mer ut? Da ønsker jeg i så fall ikke likestilling, men jeg ønsker likeverd og like muligheter. Takk og lov at jeg ikke er lik mannen, det ønsker jeg heller aldri å bli. Jeg beundrer kvinner, jeg vil påstå jeg er feminist i den grad at jeg omfavner kvinners egenskaper og særegen biologi.
Jeg er selvstendig som pokker, kjører en svart Mercedes med sotede vinduer (som jeg flere ganger har fått spørsmål om er mannen min sin bil), jeg pusser opp min egen leilighet selv (helst med lakkerte negler) og favorittbutikkene mine er Biltema og Coop Bygg. Likevel synes jeg det er vakkert om en mann kjøper en kaffe uten å be meg om å vippse beløpet tilbake etterpå, vel å merke på første date (satt på spissen). Dette handler ikke om penger, men det er en fin gest i starten av datingfasen. Jeg synes det også er fantastisk når en mann behandler en kvinne som en kvinne og at en mann verdsetter kvinners unike egenskaper og omvendt!
Det er påfallende sjeldent man i Norge opplever at menn åpner døren for en kvinne eller spør om å hjelpe å bære bæreposer, selv om man går med seks svære bæreposer og må legge de fra seg for å åpne døren. Det handler selvfølgelig ikke om at kvinner ikke klarer å åpne den døren eller bære de posene selv, men det er alltid hyggelig å bli «vartet opp». Hvor er ridderligheten? Det kan tenkes at dette kan høre sammen med den sentrale rollen likestilling har fått og tanken om at kvinner skal klare helt det samme som menn. Nei, det klarer vi ikke, og det komme vi heller aldri til å gjøre. Menn kommer heller aldri til å klare det kvinnen klarer, fordi vi biologisk sett er ulike. Ulike, men utfyllende! Vi føder barn, menn klarer ikke det. Vi ammer, det klarer ikke menn. Permisjonen skal bli likestilt, men hvorfor? Som kvinner er jeg svært stolt over å være kvinne og alt det jeg kan oppnå. Jeg er stolt over at jeg kan amme og at jeg får permisjon fra jobb for å være hjemme med barna. Jeg ELSKER DET! Likevel skal staten påtvinge familier å fordele permisjonen mellom menn og kvinner. Kvinner får et par timer pr. dag for å gå hjem å amme og må tilbake til jobb når barnet er rett over 6–8 måneder. Hvor er fokuset på barnets beste, og det viktige båndet mellom mor og barn som far aldri kan erstatte så tidlig i et barns liv? Hvorfor har vi ikke et samfunn hvor vi aksepterer og verdsetter ulikheten mellom kjønn og der samfunnet baseres på dette? Enn at vi kvinner skal bli mer som menn og omvendt?
[ Tina Brus harme ]
I 2012 publiserte Norsk institutt for oppvekst, velferd og aldring (NOVA) rapporten Likestilling hjemme av Thomas Hansen og Britt Slagsvold. Her framkommer det blant annet at likedeling av arbeidet i hjemmet ikke har så mye å si for den generelle følelsen av tilfredshet. Det var ingen klar sammenheng mellom likestilling og livskvalitet. Thomas Hansen uttalte i Aftenposten (Mer likestilling – flere skilsmisser (aftenposten.no) 25. sep. 2012 21:27) at man kunne tenke seg at samlivsbrudd forekom oftere i mindre likestilte familier, men at deres tall viste at det snarere er motsatt. Ifølge NOVA-undersøkelsen er sjansen for skilsmisse i løpet av de fire påfølgende årene størst dersom mannen gjør like mye eller mer husarbeid enn kvinnen. Tendensen forklares blant annet med verdier og holdninger. Det er ingenting galt med å ønske likestilling i et samfunn. Det kan likevel se ut som til at dette har gått såpass langt at vi er redd for å gjøre handlinger som kan påpeke ulikheten mellom kjønn. Det kan virke som om menn er redde for å spandere på kvinnen fordi kvinner skal være økonomisk selvstendig. Hvor eralle gentlemen blitt av? Gode, gamle, sjarmerende gentlemen som ifølge Store Norske Leksikon blir definert som en fint tenkende og hensynsfull mann med taktfull oppførsel, høyt utviklet æresfølelse og en viss kultur i sin ytre opptreden; en dannet og høflig mann. Det finnes likevel nok eksempler på menn som har tilbydd seg å hjelpe en kvinne å f.eks. bære, men som har fått i svar fra kvinnen at hun er like sterk og klarer det fint selv. Da er det vell ikke rart at menn kvier seg for dette? Dog har jeg også så mange ganger hatt samtaler med sterke, selvstendige kvinner som savner dette hos menn og i samfunnet generelt.
Med tiden, med utviklingen av datingapper, swiping, likes og andre sosiale plattformer hvor vi samler bekreftelse, ser jeg også mindre og mindre av gentlemen i samfunnet. Handler det om Tinder og den ekstremt store tilgjengeligheten og at menn ikke lenger trenger å gjøre en innsats for å få en date men en kvinne? Er det fordi det er så mange valgmuligheter at man ikke klarer å ha fokus på kun én kvinne om gangen i frykt for å velge feil? Handler det om «metoo»-kampanjen? Handler det om frykt fra menn sin side å få et «nei takk, jeg klarer det fint selv»? Eller kan det handle om at menn tror at kvinner ikke liker menn som tar initiativ, spanderer og åpner dører? Muligens en god blanding av mange ulike faktorer, men likevel trist hvordan det har utviklet seg.
La kvinner være kvinner, og menn være menn. Jeg beundrer kvinner, sinnet og biologien, jeg verdsetter dette, samtidig som jeg også verdsetter og hyller menns særegne egenskaper. Jeg ønsker et samfunn der kvinner blir verdsatt for det flotte vesenet vi er og for våre fantastiske egenskaper som menn ikke har! Et samfunn der vi har like muligheter! Ikke et samfunn hvor kvinner skal bevise at vi klarer å gjøre det samme som menn og der de biologiske ulikheten nesten ikke blir anerkjent. Jeg tror heller ikke menn har noen ting imot å føle seg som litt mer som menn og å anerkjenne at kjønnsrollene er ulike, men utfyllende! Vi blir aldri like, heldigvis!
[ Tidspunktet for regjeringens vaksinetrøtthet er ikke lett å bli klok på ]
