Statsministerkandidatene Brundtland og Palme blir mottatt av valgsirkuset i Halden etter sin ferd fra Strømstad. FOTO: ARILD BRUNVAND/HALDEN ARBEIDERBLAD

Palmes siste valgseilas

To statsministerkandidater seiler i mild sommerbris fra Strømstad til Halden for å skape politisk blest om høstens valg. Det skulle bli Olof Palmes siste besøk i Norge.

Halden, 4. august 1985. To sosialdemokratiske partiledere, en svensk og en norsk, vandrer side om side inn på Fredriksten festning i grensebyen Halden, tett fulgt av et lite tog av opprømte partifeller med flagg i hendene. Det er Olof Palme og Gro Harlem Brundtland, som begge kjemper om å bli statsminister, han i Sverige, hun i Norge. Denne solfylte sommerdagen starter de sine respektive valgkamper med et felles politisk «grensetreff», og når de ankommer Fredriksten festning har de allerede holdt et stort torgmøte i Strømstad på svensk side. Etter det drar de i triumf over Svinesund mot Norge i båten «Svanö», hvor de lar seg intervjue av NRK Østfold. Stemningen i TV-reportasjen er lys og lett og sommerlig, valgkampen er ennå ung og lovende, og reporteren gjør et stort poeng av at de to har hatt skikkelig medvind over sundet.

- Ja, det känns skönt, vinden blåser med, sier Olof Palme, og smiler bredt inn i TV-kamera. På dette tidspunktet er han 58 år gammel. Han har hvit sommerskjorte på, et ansikt som er enhver karikaturtegners drøm, og virker glad, vital og temmelig sikker på å bli valgt til statsminister. Det samme gjør hans kollega Gro Harlem Brundtland, som på dette tidspunktet ennå er i 40-årene, og er helt klar for å kaste sin gamle erkefiende Kåre Willoch (H) ut av regjeringskontorene.

- Jeg har tro på at det skal gå bra for begge land! sier Gro bestemt.

 

På begge sider av grensesundet vinker både svensker og nordmenn til de to i båten. Norske og svenske flagg og røde roser venter på kaia i Halden, i lufta ligger håp og drømmer om regjeringsmakt, og det eneste som forstyrrer denne politiske sommeridyllen er en liten båt med miljødemonstranter som kommer opp på siden av båten når de nærmer seg Halden. De er indignerte over den da så forurensede Iddefjorden, og har med seg en plakat der det står: «Verken Palmer eller alger kan Gro i brunt vann».

 

Oktober 2012. Det skyller en bølge av varm Palme-nostalgi over Sverige denne høsten. I mange uker har svenskene valfartet til kinoene for å se den nye dokumentarfilmen «Palme», som har premiere i Norge 26. oktober. «Palme» viser Olof Palmes politiske og personlige liv fram til han ble skutt og drept i Sveavägen i Stockholm 28. februar 1986. Her får man et gjensyn med Olof Palme slik han var før han «bare» ble mordofferet Olof Palme, før det første politiske attentatet i Norden i moderne tid, før Sverige måtte gjennom mange år med mislykket politijakt på gjerningsmannen. Det er arkivklipp og intervjuer med Palmes venner og fiender, som alle forteller historien om Sveriges kanskje største politiker i etterkrigstiden. Man får se ham som den unge, fremadstormende assistenten til landsfader Tage Erlander på 50-tallet, som den uredde USA-kritikeren på 60- og 70-tallet, og som den internasjonalt berømte politikeren som hadde en mening om alt fra Vietnamkrigen til Franco-diktaturet i Spania. Men også som det sarkastiske maktmennesket som forsvarte kjernekraft og var viklet inn i uheldige «affärer». Samtidig rulles det opp en historie om et selvsikkert Sverige som lenge var et foregangsland, både industrielt, sosialt og politisk. Og som hadde en modig statsminister som tok til orde for solidaritet med de undertrykte i verden. I filmen får man ny forståelse for Björn Afzelius gamle vemodige vise «På mäster Olofs tid», som den dag i dag får tårene fram hos svenske sosialdemokrater på nachspiel:

«Då hade vi ett respekterad namn

Då var jag stolt över mitt fosterland

Man kände till oss vida omkring;

Snart vet man ingenting.

När Sverige talade så lyssna man

För alla visste att det vi sa var sant

Att säja ifrån var en filosofi

På mäster Olofs tid».

 

Svensk politikk er blitt blodfattig og kjedelig, mente en kommentator i Aftonbladet etter at hun hadde sett Palme-filmen i høst. Hun kom med en oppfordring til dagens svenske politikere: Kom dere på banen, bort med munnkurven, lær av Palme! Og kanskje var det noe som løsnet for svenskene allerede for et år siden, da man markerte 25-årsdagen for Palmes død. «Endelig er det ikke bare mordofferet Olof vi snakker om, men politikeren Olof», sa Mona Sahlin da hun la blomster på Palmes grav.

 

På Fredriksten festning i Halden står et monument. «Denne granittstøtten ble i 1938 plassert der man mener den svenske kongen Karl XII ble drept 11 desember 1718», står det. I likhet med Palme-mordet vet man heller ikke sikkert hvem som skjøt Karl den 12. Hit opp kom Olof Palme den vakre sommerdagen i august 1985. Han ble stående og betrakte monumentet, i handa holdt han en plastpose. «Jaha, så det va här han föll», sa han kort til sin ledsager, den tidligere Gro-statsråden Arvid Johanson.

- Nei, han var vel ikke noen stor beundrer av Karl den 12, sier Johanson i dag, og smiler lunt. Vi står sammen med Johanson og ser på monumentet, 26 år etter at Palme sto her med denne plastposen sin. Johanson har for lengst blitt pensjonist, og har sin sixpence på.

- Hva hadde han i den plastposen, da?

- Papirer, kanskje? Nei, han var vel litt sånn typen til det, da, han hadde plastpose i stedet for dokumentmappe, mener Johanson, som godt husker dagen for grensetreffet mellom Palme og Gro i august 1985. Han hadde en nøkkelrolle i arrangementet, og hadde i dagene før «statsbesøket» bekymret seg veldig for været.

- Men været var strålende! Dette ble altså Olof Palmes siste besøk i Norge. Han kom sammen med Gro fra Strømstad hvor de hadde hatt fellesmøte med svenske og norske sosialdemokrater foran valgkampen. Så «inntok» de symbolsk Fredriksten festning, og marsjerte opp hit fra brygga, med røde flagg og faner og musikk, og … ja, det var et stort øyeblikk, det! Jeg var konferansier, og plassen her nede var full av folk, det må vel ha vært fire-fem tusen mennesker. Folk kom med bil fra hele fylket, og fra svensk side. Både Gro og Palme holdt taler, sier Johanson, som en gang satt i Gros første regjering i 1981, som oljeminister.

- De var veldig forskjellige som typer, Gro og Palme?

- Å ja, de var det, vet du. Palme var en typisk intellektuell, ja, Gro var jo akademiker, hun også, men hun var jo mer av en pragmatiker. Han var en typisk intellektuell som gikk ut mot USA og krigen i Vietnam, han sto jo også veldig høyt i kurs hos forskjellige frigjøringsbevegelser. Han lå trygt til venstre. Likevel passet han på at den svenske økonomien var i stand, og hadde merkelig nok god forbindelse med storfinansen. Det var en merkelig kombinasjon! Mens Gro, hun var jo landsmoderen, hun. Det ble aldri Palme.

 

Vi blir med Johanson til et historisk arkiv på festningen for å lete etter bilder fra Palme-besøket i 1985. På den tida var Johanson også redaktør i Halden Arbeiderblad. Natt til 1. mars 1986 ble han vekket av en telefon midt på natta. Det var Arvid Jacobsen, som da jobbet i A-pressen.

- «Bare for å si en ting: Jeg er ikke full!» sa han først. Så kom han med nyheten at Palme var blitt skutt, sier Johanson, som siden ble med styret i Halden Ap over på svensk side for å delta i en minnegudstjeneste for Palme i Strømstad kirke. Senere foreslo Ap og SV i kommunestyret at en ny gate i Halden skulle døpes «Olof Palmes vei».

- Men så tok de borgerlige over, og det første de gjorde var å ta bort det. Helt utrolig! Nå heter det Haakon den sjuendes vei. Det var så sterke følelser rundt Palme bestandig. Også her i Norge.

- Han var «elsket og hatet», som de sier?

- Ja. Han var hatet av borgerskapet i Halden, i alle fall!

- Hva betydde Palme for Norge?

- Han var jo omstridt her også. Han skulle holde 17. mai.-tale i Haugesund en gang, og da ble det jo ramaskrik der borte. Men han var elsket av SV, og hadde en høy kurs i Arbeiderpartiet også, selvfølgelig. Jeg hadde kontakt med den svenske statsminister Thorbjörn Fälldin (Centerpartiet) også, og jeg må jo bare si at han var mye hyggeligere å være sammen med. Palme var ikke noe festmenneske på den måten. Han var ikke så jovial, eller sånn ...

- Han var ikke en du bare gikk bort og slo av en prat med?

- Nei. Fälldin var mye hyggeligere, kunne minne litt om Per Borten. Men Palme hadde jo selvsagt mye større dimensjoner enn Fälldin. Han er en av de store nordiske politikerne etter 2. verdenskrig, sammen med Kekkonen i Finland. Hvor Gro skal inn bildet, vet jeg ikke, men ho er vel med ho og!

 

«Det er natt. En ilter telefonlyd når min bevissthet. Jeg er lys våken. En kvinnestemme sier hun ringer fra NTB. Palme er skutt». Slik forteller Gro i sin selvbiografi hvordan hun natt til 1. mars 1986 fikk vite at hennes venn og kollega, Olof Palme, var blitt drept. De neste timene gikk sjokkbølgene gjennom hele Norden. I en tid der det ennå var flere tiår til drapet på Anna Lindh og AUF-massakren på Utøya, var man helt ukjent med attentater på politikere. For Gro var det også tungt å miste en venn, og hennes første tanker den natten gikk til Palmes kone Lisbet og barna deres. For Gro og Palme var ikke bare sammen på grensetreff i Halden - de hadde møttes utallige ganger opp gjennom årene. Et berømt pressebilde viser for eksempel Gro og Palme som svinger seg muntert i valsen på en valgkampfest på Grue i Hedmark i 1981.

- Ja, på Grue i 1981 ser vi en av de mange fellesarrangementene og reiser der vi begge var med som statsministre og partiledere i Norge og Sverige, skriver Gro i en e-post til Dagsavisen.

- Vi utviklet et fortrolig samarbeid og vennskap. Jeg tror vi begge følte at vi hadde mye å lære av hverandre, og at vårt samarbeid var et positivt bidrag for begge partier og begge land, sier Gro, som om morgenen den 1. mars 1986 måtte mobilisere alt hun hadde av krefter for å holde en minnetale for Palme til årsmøtet i Oslo Ap: «For oss var han en av våre egne. Fellesskapet mellom arbeiderbevegelsen i Norge og Sverige gjør at grensene viskes ut. Derfor rammer det meningsløse og brutale mordet oss alle direkte og nært. Vi kjenner innerst inn i hjerterøttene det smertelige tapet av partivennen, partilederen og inspiratoren Olof Palme». Senere deltok Gro i Palmes store statsbegravelse i Stockholm, og la røde roser på graven hans.

 

Siste gang Gro snakket med Palme, var en måned før han ble drept. De satt sammen på en 10 timers flytur fra Frankfurt til New Delhi, på vei til møter. De hadde god tid til å prate og snakket fortrolig om den ensomme tilværelsen det kan være å være partileder, om barna, og om frykten for hets og trusler, særlig det såkalte høyreorienterte «palmehatet» som da var utbredt i Sverige og ellers i verden. Palme betrodde Gro at han var urolig. Hatefulle plakater dukket opp over alt, og noen ganger kunne han se de samme ansiktene i mengden, både på steder i Sverige og ute i verden. Palme var redd. «Jeg merket det. Jeg så det i hans øyne», skriver Gro. «Jeg glemte det ikke». Politietterforskerne klarte aldri å finne ut om disse hadde noe med mordet å gjøre.

Men siste gang Gro og Palme var sammen i Norge, var den 4. august 1985, på grensetreff i Halden og Strømstad.

- Jeg husker godt valgkampen i 1985, og det grensestevnet vi gjennomførte, sier Gro til Dagsavisen.

- Det var strålende vær og den samme stemningen både på svensk og norsk side den dagen!

På torget i Strømstad holdt Palme en optimistisk valgtale til sommerkledde partifeller:

«Vi är på väg! Låt oss tilsammans gå vidare framåt. Vi är på väg att få detta landet på fötter igjen!»

 

Men nå, i oktober 2012, ligger torget i Strømstad øde og forlatt i ettermiddagsstillheten. Nå er det ingen Palme som står der og roper om framtida. En lav høstsol henger over havna, og folk i den lille grensebyen ser ut til å være på vei hjem fra jobben for å spise middag. I kveld går «Palme» på byens eneste kino, slik den har gjort det i flere uker. Dagsavisen treffer på Per Åhrberg, en av kommunens miljøbyråkrater, som går tur med sin søsters to små hunder rundt Laholmen. Visst skal han se filmen om Palme. Men inte i dag, va.

- I filmen er det mye nostalgi om det Sverige som var? «Folkhemmet»?

- Jo, men det var jo også en veldig spennende og fin fase i Sveriges moderne historie. Men samfunnet må hele tiden være i bevegelse. All ting må jo rör på sej, va. Jeg beundret naturligvis Palmes ureddhet og rettframhet, han var en smart guy, va. Men jeg stemte ikke på ham.

- Palme var berømt internasjonalt. Har Sverige hatt noen politiker etterpå som kan måle seg med ham?

- Nei, nei. Nei!

Åhrberg rister bestemt på hodet.

- Ble Palme-mordet et tidsskille i Sverige?

- Det stemmer vel til dels, mye fordi det fikk så store følger. Mordet ble jo aldri oppklart. Det ble en forferdelig prosess etterpå, ikke minst for Lisbet Palme og hennes barn. Og alle de enorme tabbene som ble gjort av politiet. Det ble en veldig dårlig periode for Sverige, sier Åhrberg dystert, og rusler videre med hundene.

 

Det er blitt kveld i Strømstad og kinoen har åpnet billettluka. En flokk strømstadboere er på vei inn for å se «Palme». I køen treffer Dagsavisen på samboerparet May Ingridsdotter og Bengt Bivrin.

- Jaså, så filmen er ikke kommet til dere i Norge ennå. Jaja, vanligvis ligger dere jo 25 år etter oss, nå er det bare noen uker! sier Bivrin ertende. Han var 15 år gammel da Palme ble statsminister for første gang, i 1969. Ingen trofast sosialdemokrat, men absolutt nysgjerrig på personen Palme.

- Det er blitt så mye «Palme-mordet» i Sverige. Nå vil jeg vite mer om personen Palme, og om hvordan Sverige var fram til mordet, sier han.

- Var det et Sverige som ble borte da han ble drept?

- Det var det vi syntes da, og det var det alle sa. Det uskyldige, naive Sverige forsvant, sa man. Men jeg tror egentlig ikke det stemmer helt. Sverige har ikke forandret seg så mye, og mange politikere går fortsatt rundt uten beskyttelse.

- Har Sverige hatt noen stor internasjonal politiker etter Palme?

- Sveriges stemme i verden, den forsvant jo med ham.

Så forsvinner også samboerparet, inn i kinosalen. Det er Palme-tid.

 

Nærmere to timer senere er særlig Bengt Bivrin fuktig i øynene når han kommer ut fra kinomørket.

- Det var gripende. Jeg ble slått av hvor glad og selvsikker han var de første årene i politikken, og hvor trøtt og på defensiven han var på 1980-tallet.

- Så skarp i replikken, og for en retorikk! sier May Ingridsdotter.

- Jeg ble også rørt av å høre barna hans snakke om ham i filmen, hvordan de opplevde alt sammen, «palmehatet» og alt det der. De har jo vært lite i offentligheten tidligere, sier Bivrin.

- En mann sa til meg en gang: «Om ikke min pappa allerede var død, så ville jeg mistenkt ham for å ha myrdet Palme». Jo, palmehatet fantes jo der, men Palme var også en sånn person som berørte folk, sier Bivrin.

- Men Palme ble aldri en varm landsfader?

- Nei. Han erstattet jo i sin tid Tage Erlander, som da hadde vært statsminister i 21 år. HAN var en landsfader, uhyre populær! Erlander var Palmes rake motsetning: Han snakket en koselig, värmlandsk dialekt, fortalte morsomme historier ... Han gikk rett hjem i stua. Palme ble bare mer og mer kontroversiell.

- Men internasjonalt var han en stor politiker, sier Ingridsdotter.

- Jo, men utenrikspolitikken brydde ikke svenskene seg noe særlig om. Og Palme brydde seg ikke så mye om innenrikspolitikk, mener Bivrin.

- Men jeg er rørt over at han kjempet for internasjonal solidaritet. Ikke fordi han ville bli populær, men fordi han mente det.

- Skal tro hva han hadde sagt i dag, om Sverigedemokratene og all rasismen? undrer Ingridsdotter.

- Å, det hadde vært «jättegodt» å ha hatt her ham i dag! utbryter Bivrin.

- Vi trenger noen som kan si ifra, med den samme patos. Ja, han ville jo vært en veldig gammel mann, nå da, men …

 

Om Olof Palme hadde fått leve, ville han vært 85 år gammel i dag. Gro Harlem Brundtland er blitt 73. Det virker nesten uendelig lenge siden 4. august 1985, da de to satt sammen i båten «Svanö» en vakker sommerdag, på vei fra Strømstad til Halden. Så mye har skjedd. Begge ble statsministre etterpå, han i 1985, hun i 1986. Han ble drept i et politisk attentat i Stockholm. Hun overlevde Anders Behring Breiviks attentat på Utøya.

Men Gro kommer definitivt til å se dokumentarfilmen om sin gamle venn fra Sverige. Hun skriver til Dagsavisen:

- En film om Olof Palme vil stå høyt oppe på min dagsorden!

hanne.mauno@dagsavisen.no