Den mørke dagen i Dallas

DALLAS (Dagsavisen): - Han lå på ryggen med begge armene ut til siden. Han så stein død ut, men vi måtte jo forsøke, sier Ronald Jones (81).

Mannen han snakker om, er John F. Kennedy, bare minutter etter at han ble skutt i nakken, ryggen og hodet i Dallas sentrum 22. november 1963. Klokken viste 12.36 da presidenten ble rullet inn på Parkland sykehus til Jones og kollegene. 24 minutter senere ble USAs 35. president erklært død.

Ronald Jones minnes ettermiddagen for 50 år siden med pinlig nøyaktighet. Han var 31 år den gang og var i praksis på operasjonsavdelingen dagen som for all ettertid skulle stå igjen som den mest dramatiske i hans liv. Jones har fortalt om den hektiske halvtimen mange ganger og forklart seg for Warren-kommisjonen som ble nedsatt for å etterforske det spektakulære attentatet.

En av legene mente han så tegn til puls. Jones tror de opererte en allerede død mann.

- Som aske

- Ansiktet var som aske. Ingenting kunne reddet ham. Det var en fryktelig tragedie, en fæl dag for Dallas og for USA, sier Jones til Dagsavisen.

81-åringen er kledd i svart dress. Han ser ned og blir stille et øyeblikk. Minnene fra den dramatiske timen på Parkland sykehus i Dallas gjør blikket mørkt. Det er aldri lett å snakke om.

Det lille rommet var fullt av folk, av leger, sykepleiere, politi og livvakter. Legene jobbet med et skuddsår i Kennedys hals. Det var ikke før senere de så det dødelige skuddet som hadde blåst av deler av bakhodet. Enken Jackie Kennedy holdt en del av Kennedys skalle og hjernemasse i hånden. Hun ville vente på en prest før legene erklærte ektemannen død. På slaget klokken 13.00, 22. november 1963, ble John Fitzgerald Kennedy erklært død. John F. Kennedy var den yngste til å vinne et presidentvalg i USA. Han var også den yngste til å dø, 46 år gammel.

Offer nummer to

- Jackie viste en stoisk ro. Det var som om hun var forberedt, at hun hadde tenkt at det som kunne skje, nå hadde skjedd, sier Ronald Jones til Dagsavisen.

Det er 50 år siden USAs unge og energiske president ble skutt på åpen gate i Dallas sentrum. Den mellomstore byen nord i Texas bærer fortsatt preg av attentatet. Det er ikke bare det spektakulære drapet, det fjerde presidentmordet i USAs historie, som gjør at amerikanerne ikke ser ut til å bli ferdige med John F. Kennedy. Etterspillet er minst like viktig.

For Ronald Jones er ikke ferdig med å fortelle historien sin.

Under 48 timer etter at John F. Kennedys døde kropp lå på operasjonsbordet, kom presidentens utpekte drapsmann, Lee Harvey Oswald, trillende inn på Parkland sykehus. Jones ble satt til å operere Oswald sammen med legeteamet som tidligere forsøkte å redde Kennedy. Alle legene visste at det etter alt å dømme var presidentens drapsmann som lå hardt skadd foran dem.

- Det var sjokk nummer to. Men vi gjorde vårt beste for å redde ham, bedyrer Jones.

Heller ikke Oswalds liv sto til å redde. I løpet av to dramatiske døgn satt USA igjen med en drept president, en drept mulig drapsmann og spørsmål nasjonen aldri ville bli ferdig med.

For mange spørsmål

«I år 2000 vil vi fortsatt høre menn krangle og skrive om presidentens død», skrev Harrison E. Salisbury, journalist i The New York Times, i 1964.

I 2013 krangler og skriver amerikanske menn og noen kvinner fortsatt. Selv var jeg usikker på det hele da turen til Dallas begynte. Jeg har ingen hang til konspirasjonsteorier. Som mange, men slett ikke alle, har jeg uten å gruble eller undersøke for mye, tatt den offisielle versjonen for god fisk. Den går omtrent som følger: 24 år gamle Lee Harvey Oswald skjøt tre skudd mot JFKs bilkortesje fra sjette etasje i en bygning på Dealey Plaza i Dallas klokken 12.30 den 22 november 1963.

Oswald handlet alene. Nattklubbeier Jack Ruby handlet også alene da han under 48 timer senere skjøt og drepte Oswald idet han skulle overføres til et annet fengsel. Case closed. Eller?

Et overveldende flertall av amerikanerne nekter å tro at det var så enkelt. Bare 24 prosent av amerikanerne tror at Oswald alene sto bak det 20. århundrets mest omdiskuterte mord.

USAs nåværende utenriksminister, John Kerry, kom nylig ut av skapet som en av USAs mange konspirasjonsteoretikere.

- Fortsatt er jeg alvorlig i tvil om at Lee Harvey Oswald handlet alene. Jeg tviler definitivt på at han var motivert på egen hånd, sa Kerry til TV-stasjonen ABC i et intervju i forbindelse med 50-årsdagen for attentatet.

Det skulle ikke ta mange dagene i Dallas før Dagsavisens utsendte stilte seg de samme spørsmålene. Så mange versjoner, så mange motstridende påstander. Så få kuler, så store skader.

Prestisje

Lege Ronald Jones holder et foredrag for Lee Financial, en investeringsbank i Dallas, da Dagsavisen møter ham. Han husker ikke hvor mange mottakelser, intervjuer og foredrag han har holdt de siste årene. Som for så mange av øyenvitnene den fatale dagen, har november - måneden for 50-årsdagen - vært full av oppdrag. Det er en slags sosial sammenkomst for øyenvitner og Kennedy-interesserte. Det er også et preg av sosial prestisje knyttet til de mange mottakelsene og foredragene under det siste jubileet der så mange øyenvitner selv kan fortelle om dagen som sjokkerte hele USA.

Pierce Allman (77) jobbet som radioreporter, men hadde fri dagen skuddene falt. Som 250.000 andre Dallas-boere fulgte Allmann Jackie og Johns ferd i åpen bil gjennom byens gater. Selv var han mest spent på Jackie, USAs glamorøse og stilfulle førstedame.

- Jeg var og er republikaner. Men John og Jackie representerte en ny æra, det var som om de forsto oss. Jeg så på dem og tenkte: «Det er slik en presidentfamilie bør se ut», sier Allman i dag.

Han husker den rosa drakten, smilet og vinkene rett før det smalt.

- Jeg glemmer aldri lyden. Bam!

Allman hever stemmen som for å illustrere et skudd. Som så mange andre trodde han først det var kinaputter. Men da skudd nummer to ble avfyrt, så han opp. Han sto like utenfor bygningen skuddene kom fra. Han hørte Jackie skrike «oh my god». John F. Kennedy falt sammen i limousinen som satte opp farten. Noe grusomt hadde skjedd.

Møtte Oswald

- Jeg husker minuttene helt tydelig. Det tror jeg alle som var der den dagen gjør, sier Allman.

Den da 27 år gamle radioreporteren løp opp trappene på den nærmeste bygningen. I døra møtte han en ung mann med rolig gange.

- Øynene våre møttes, jeg spurte om det var telefoner tilgjengelig inne i bygningen. Han svarte ja, pekte innover og gikk videre ut.

Pierce Allman tenkte ikke mer over saken før han fikk etterforskere på døra tre døgn senere.

- Det var Oswald jeg møtte den dagen. Jeg tenker fortsatt på om det var noe vi kunne gjort for å forhindre det. Det lurer vi alle på, sier Allman, som sluttet som reporter kort tid etter mordet og i dag er en velbeslått eiendomsmegler.

Selv arrangerer han to mottakelser og debattpaneler for familie og venner denne uka. Han vet ikke hva han skal tro om begivenhetenes gang. Det hele er fortsatt uvirkelig.

- At noen så ubetydelig kan ha rystet verden slik. Jeg velger ikke å tro på noe, vi vil aldri få alle svarene, sier Allman.

Konspirasjonsteoretikere verves fortsatt: At USAs dynamiske president kunne bli skutt og drept av én mann, er for mye å bære for mange. At FBI ødela beviser og drapsmannen Oswald selv ble drept mindre enn 48 timer etter drapet på USAs 35. president, åpner i aller høyeste grad for spørsmål.

- En gresk tragedie

Minst like viktig som hvem og hvorfor, er hvordan USA ville ha sett ut med John F. Kennedy som president.

- Alt dette potensialet, familien, politikken. Det er som en gresk tragedie, sier Allman og ser ned i en pappkopp tom for kaffe.

Spørsmålet om «hva hvis?» har forfulgt USA i snart 50 år og driver den tilsynelatende endeløse samtalen videre.

Hva hvis? Historiker Thurston Clarke tror verden hadde blitt fredeligere om John F. Kennedy hadde overlevd.

- Det er bred enighet blant Kennedy-historikere om at vi ikke ville ha sett noen opptrapping i Vietnam med Kennedy i Det hvite hus, sier Clarke til Dagsavisen.

Etter Kennedy kom den mørke Vietnam-krigen. Protestene. Splittelsen Uten USAs mørke år i Vietnam ville landet ha sett annerledes ut i dag.

I sin siste bok, «JFK´s last 100 days-The Transformation of a Man», mener Clarke å se store endringer i Kennedys politikk og planer. Han tror både USA og verden ville ha sett ganske annerledes ut med Kennedy i Det hvite hus i to presidentperioder. Tidligere den høsten han ble drept, tok Kennedy i FNs generalforsamling til orde for et samarbeid om amerikanske og sovjetiske ambisjoner i verdensrommet. Dermed kunne verdens første månelanding ha vært et sovjetisk-amerikansk samarbeid, sier Clarke, som tror den kalde krigen ville ha vært flere grader varmere med JFK.

- Kennedy var langt mer interessert i verden og internasjonale spørsmål enn sin etterkommer.

Historikerne strides: Var han en glitrende, god eller en midt på treet-president? Han satt med makten i bare 1.000 dager.

- Det er ikke lett å rangere en president som satt med makten i bare 1.000 dager. Men han var kjent for å få til det han ville, og han ville mye, sier Clarke.

Optimismen drept

Han gir Kennedy æren for borgerrettighetsloven som etterfølgeren Lyndon B. Johnson fikk igjennom i 1964, og for velferdsprogrammet Medicare som sikrer eldre over 65 år helsetilbud, innført i 1966.

Det var mer enn Kennedy som ble drept foran øynene på USA på Dealey Plaza i Dallas. Også USAs lysende framtid og stolte idealer ble skutt i fillebiter foran en jublende folkemengde.

- John F. Kennedy representerte framtidshåp og optimisme og et ideal USA likte å speile seg i, sier John Hellmann, professor ved Ohio State University og forfatter av boka «The Kennedy Obsession».

Han er ikke i tvil om at en enestående person og president ble drept novemberdagen for 50 år siden. Men drapet gjorde også John F. Kennedy til en besettelse for amerikanerne.

- En av årsakene til denne besettelsen er personligheten til presidenten og alt han gjorde for at det amerikanske folket skulle bli kjent med ham. Han ville være så menneskelig som mulig. Med det, i kombinasjon med framveksten av massemedier, skapte han et narrativ, en menneskelig historie, sier Hellman.

Hollywoodstjerna

Historien om John F. Kennedys heltemot i Japan ble fortalt over 12 sider i det intellektuelle magasinet The New Yorker. Norman Mailers artikkel fra demokratenes landsmøte i 1960, «Superman comes to Supermarket», ble en klassiker om den mytologiske figuren John F. Kennedy. Selv skrev Kennedy boka «Profiles in Courage», om historiske senatorer som fulgte egen moral og overbevisning i tøffe tider, fortalt melodramatisk og litterært.

- Hvis Lincoln blir sett på som unionens redningsmann, er John F. Kennedy et bilde på USAs ambisjoner og forhåpninger, sier Hellman.

Men Kennedy, dette potensialet uten ende, ville ikke ha vært i nærheten av så ikonisk uten TV-mediet.

TV-presidenten

Ved begynnelsen av 1960-tallet hadde alle amerikanske husholdninger én eller flere TV-er. Kennedy visste hvordan han skulle bruke dette nye massemediet. Til en rådgiver like etter valgseieren skal han ha sagt: «Vi hadde aldri klart det uten den dingsen.» Han mente TV-en.

- Kennedy var det 20. århundrets største filmstjerne. Det hvite hus under Kennedy var hele nasjonens såpeopera, sier Hellman, som forteller hvordan Kennedy dro til Hollywood for å studere hvordan skuespillere klarte å engasjere og connect til publikum, med pressekonferanser hver 16. dag.

TV-mediet spilte også hovedrollen novemberhelga for 50 år siden. En av dem som sendte live-rapporter fra Dallas 22. november 1963 var Bob Huffaker. 77-åringen preges fortsatt av attentatet.

- Det var så fryktelig. Kontrasten til den jublende folkemengden, lettelsen vi i Dallas følte over den varme mottakelsen folket ga John og Jackie, byen var rød, hvit og blå, minnes Huffaker.

Han ble sendt til sykehuset Parkland, der Kennedy ble erklært død bare en halv time etter at skuddene falt.

- Jeg har aldri vært tristere. Jeg har aldri sett en tristere scene. Limousinen var dekket av blod. Grupper av mennesker sto dødsens stille utenfor sykehuset for å vente på siste nytt. En kvinne besvimte da folkemengden forsto at presidenten var død.

Huffaker fortsatte å snakke. Om det han i dag kaller en sorgens og skammens dag.

- Ingen ville si noe. Men jeg måtte jo. Men stemmen min brast, forteller Huffaker, og forsøker å huske hva han sa. «Dette er dagen John F Kennedy ble drept foran våre egne øyne her i Dallas».

50 år senere brister stemmen igjen. Han tørker tårene. Tar en pause...

- Vi holdt nasjonen sammen gjennom TV-sendingene den helgen. Alle satt som limt til svart-hvitt-TV-en.

USAs speilbilde

At nye opplysninger om Kennedys utroskap kom ut siden, har ikke gjort særlig for å rikke på oppfatningen av at han var en unik og svært god president. Amerikanere nevner stadig John F. Kennedy høyt opp på lista over sine mest populære presidenter.

- Det har gjort ham mer menneskelig. Konfliktene han representerer er et speilbilde av amerikansk liv og levnet, sier Hellman.

Over 40.000 bøker er skrevet om den unge presidenten med den perfekte familien. I anledning 50-årsdagen kommer nye bøker og artikler ut. Er det egentlig mer igjen å skrive?

- Ja, mener Thurston Clarke, som selv har skrevet en rekke bøker om den unge presidenten.

- Han var gåtefull og flerfoldig. Ikke engang de som sto ham nærmest, virkelig kjente ham, mener Clarke.

- Ja, mener også James Tague, som også ble skadd av skuddene 22. november.

Skylder på Johnson

Tague (77) har brukt hele livet på å etterforske skuddene som falt den dagen. Selv var han den tredje som ble skadd på Dealey Plaza 22. november, i tillegg til John F. Kennedy og guvernør Connally. Ett av skuddene traff asfalten foran den da 27 år gamle Tague, som først ikke la merke til at blod rant fra ansiktet på grunn av asfalt som ble skutt opp og traff ham i fjeset.

Tague er overbevist om at daværende visepresident Lyndon B. Johnson sto bak attentatet, som ifølge Tague var planlagt to år i forveien. Gjennom detaljerte historier og spørsmålstegn ved den offisielle etterforskningen, har Tague blitt en viktig stemme i debatten om drapet i Dallas. Han har gitt over 50 intervjuer denne måneden, og dagen da Dagsavisen møter ham, har han trippelbooket med et sveitsisk og et svensk TV-team.

Han tror det amerikanske folk vil få øynene opp for det han mener er en åpenbar konspirasjon.

- Om 100 år vil dette være den offisielle forklaringen, sier han og peker på boka «The Kennedy Killings and LBJ».

Han signerer den og foreslår at den vil være verdt flerfoldige dollar om kort tid.

Har han rett? Etter tre dager i Dallas, vet jeg ikke lenger. Min tro på den offisielle versjonen er sterkt svekket, uten at jeg har noen bedre svar. Ikke engang JFK-museet i Dallas tar stilling.

Castro?

I avdelingen for beviser og rettssaken, ramses teoriene om hvem som står bak det mest spektakulære drapet i USAs moderne i historie, opp:

* KGB og Sovjetunionen

* Cuba og Fidel Castro

* Mafiaen

* Anti-Castro-fløyen

* Ekstreme høyre

* Jack Ruby

* Lee Harvey Oswald

Museet har ikke tatt med teorien om at de skyldige er den amerikanske militærindustrien, som skal ha vært dypt bekymret for presidenten som verken ville sende en fullskala militæroperasjon til Grisebukta på Cuba eller trappe opp i Vietnam. Museet nevner heller ikke Lyndon B. Johnson, Kennedys etterfølger, og mannen James Tague er overbevist om at tok livet av sjefen.

Det spiller ingen rolle hva vi tror, sier ungdomsskolelærer Connie Tipado (56), som heller vil minnes president Kennedy og hans idealer. Hun har tatt med seg en gruppe sjetteklassinger for å forsøke å forklare hvordan Kennedys ungdom, idealisme, håp og framtidstro trollbandt og smittet over på hele det amerikanske folk. Hun leder elevene forbi store bilder i svart og hvitt av Jackie og John F. Kennedy som vinker til folkemengden, av USAs mest glamorøse par. Hun blir varm i blikket og smiler bredt mens hun forteller.

Museet

Tipado, som vokste opp i Mississippi, husker et helt nabolag i gråt.

- Afroamerikanere elsket ham, han var den første til å snakke vår sak. Før John F. Kennedy var vi «nobodies», sier hun.

Tipados skoleklasse går forbi stillbildene av de fatale skuddene, av John F. Kennedy som tar seg til halsen.

12-åringene ser bokkassene Lee Harvey Oswald skal ha gjemt seg bak dagen skuddene falt. Pågangen på John F. Kennedy-museet i sentrum av Dallas er stor denne måneden, det er nesten fullt hus. Bortsett fra skoleklassene har de fleste besøkende passert middagshøyden her i sjette etasje på lagerbygningen Lee Harvey Oswald skal ha skutt fra.

- Ble Oswald henrettet i den elektriske stolen, spør en jente og later som om hun får støt før hun bryter ut i høy latter.

- Nei, nei. Vi har vært gjennom dette, sier lærer Connie Tipado og forklarer igjen at Oswald ble skutt før noen rettssak kom i gang.

- Oswald ble skutt av politiet, ble han ikke, spør en 12 år gammel gutt alvorlig.

- Det er riktig, sier Tipado og klapper gutten på hodet, før en annen lærer, Alicia Youngs (33), bryter inn.

- Nei, han ble ikke skutt av politiet, men av en nattklubbeier, Jack Ruby.

En nattklubbeier? Gutten ser forvirret ut.

- Hvorfor det? spør en annen og setter ord på noe av grunnen til at så mange har vanskelig for å kjøpe den offisielle forklaringen på drapet på president John F. Kennedy.

- Det er en vanskelig historie å fortelle en ny generasjon, sier læreren Alicia Youngs.

Hennes bestefar, Joe Cody, kjøpte pistolen som ble brukt til å drepe Lee Harvey Oswald. Han kjøpte den flere år tidligere og ga den til sin venn Jack Ruby, en nattklubbeier «alle kjente». Ruby hadde klagd over sikkerheten og sagt han ville kjøpe en safe. Dette er tidlig på 1950-tallet i Dallas, og politimann og nattklubbgjenger Joe Cody brukte politirabatten sin på pistolen, som skal ha kostet litt over 12 dollar.

- Vi har alle en JFK-historie. Det har ikke de, sier Youngs og peker på viltre elever som stiller alt annet enn alvorstunge spørsmål.