Topptur for alle

– Stram remmene så godt du kan! Og så er det bare å gå som en cowboy! formaner Douglas Eskelius fra Uteguiden.

Først føles det litt snålt å bevege seg rundt med to knalloransje truger på beina og teleskopstaver. Men etter hvert går det forbausende lett. Særlig i oppoverbakkene, når fotvinkelen tråkker ned en praktisk metallklo, som både gir deg meget godt grep og god støtte til foten. Det føles faktisk som å gå på oppover på noen bitte små trappetrinn. Herlig!

Gondolhaik

Vi har riktignok jukset litt med starten. Og latt den deilige, varme gondolen ta oss opp de nesten 1.100 første høydemeterne, opp til den runde, flotte paviljongen på toppen av skianlegget på Strandafjellet.

Bare det å komme seg opp hit kan ta pusten fra enhver lavlending, som ikke er oppvokst med å få hvite fjell og fjorder i fleisen sånn helt til daglig. På den ene siden ser du rett inn i Norddalsfjorden og Sykkylvsfjorden, og på den andre siden leker solen teater og setter spotlys på de ruvende Sunnmørsalpene Aaaah!

– Du finner ikke maken til alpine fjell i hele Norge, sier Eskelius.

Dermed er det gode muligheter til å strande bak en lokal øl allerede her, om du ikke har andre ambisjoner enn å nyte utsikt i verdensklasse.

Lumskt værskifte

Men vi skal selvsagt yte før vi kan nyte. Fra Gondolen labber vi i pingvintakt oppover mot fjellets høyeste punkt Roaldshornet, som ligger på 1.230. Det er ingen lang tur. Men når pudderparadiset lever opp til sitt navn, kjenner vi det i lårmusklene når vi tar oss gjennom snøfonnene.

Og når vi kommer opp på fjellryggen, rekker vi knapt å få snapschattet et glimt av fjorden, før får vi kjenne på hvem som er sjefen her oppe.

På to minutter endrer været seg totalt. 50 meter unna forsvinner toppvarden i en sky av snø og tåke. Og vinden øker fra bris til sterk kuling før jeg får sagt «hold på hatten». Eller rettere sagt lua.

– Øøøh, er det trygt å gå videre nå? jamrer jeg, etter at vinden brått og brutalt har revet av meg lua for andre gang.

Vi må nå stå i vinkel mot vindkastene.

– Jada! Det eneste er at du kommer til å ramle hvis vinden slutter brått, hahaha, ler Eskelius.

Truger åpner fjellet

Vinden og den grå heksesuppa gjør at vi snur her, og legger tilbaketuren litt lenger ned i fjellsiden. Og like fort som de kom, forsvinner vindkulene. Og de flotte landskapene kommer til syne igjen. Fryd og gammen!

– Trugeturer blir mer og mer populært. Det er jo noe alle som er vant til å gå på korte turer kan være med på. Dermed åpner det fjellet for flere, påpeker Eskelius, og peker på en smal egg på den andre siden av dalen.

– Lievarden byr for eksempel på en flott fire timers trugetur. Den ser smal ut herfra, men den er ikke vanskelig eller skummel å gå på i det hele tatt. Det er også et uendelig antall toppturer som du kan gå på truger eller randonnéski og kjøre ned igjen fra her i området, tipser guiden.

Pudderparadis

Men det er ikke for ingenting at Strandafjellet først og fremst er kjent som pudderparadiset.

– Velkommen til himmelen, gliser en ukjent skikjører, mens vi skifter til randonnéski for å nyte nedturen.

Skiene er lettere enn vanlige alpinski, og feller gjør at det å gå oppover går lett som en plett. Du trenger innen forkunnskap, selv om det er greit å være vant til å gå litt på ski.

– Jeg hadde med en kar opp til Bleia, som er en populær randonnétopp for begynnere. Da vi kom opp på toppen, fortalte han at det vær første gang at han gikk på ski! Da var jeg glad for at jeg også er gammel skilærer. Mannen klarte i alle fall å svinge da vi kom ned til skogen igjen, humrer Eskelius, som også guider mer erfarne skikjørere til andre kongefjell, som Ystevasshornet eller Slogen.

Han tar også med seg ivrige frikjørere til steder der de kan utfordre seg og kjøre utfor klipper og dropp, kanskje for aller første gang.

Mye snø i år

– I år har det vært en fantastisk sesong her oppe. Vanligvis kommer jo ikke snøen skikkelig før i slutten av januar eller begynnelsen av februar. Men i år åpnet anlegget rekordtidlig, allerede i november, fortsetter Eskelius.

Gårsdagens gråvær har sørget for et perfekt påfyll av englestøv. Men selv på en nydelig lørdag med høyt, flott skydekke, trenger vi ikke gå mange meterne bortenfor skibakkene for å finne nesten uberørt pudder.

– Det er det som er så fint her oppe. Du trenger aldri gå langt for å finne uberørte sider, ofte rett ved skitrekkene. Det er også alltid noen av fjellsidene som ligger i le for vinden, forteller Eskelius.

Køfritt

Når Dagsavisen er på besøk, er det bare en håndfull entusiaster i aksjon, både i bakken og ute i den florlette løssnøen i fjellsidene i det som VG tidligere kåret til Norges beste off-pisteområde.

– Jeg har aldri måttet stå i kø i en skiheis. Anlegget brukes av 80–90 prosent lokale, og noen utlendinger. Og så pudderjegerne som kan kjøre helt opp fra Oslo bare for å stå en dag, sier uteguiden.

Men Strandafjellet er slett ikke bare for råtasser på 22 eller førtiåringer som tror at de fortsatt er det. Bare å kjøre i anlegget, eller leke seg i trygge off piste-områder rett utenfor løypa, har nok wow-faktor til at langt flere burde legge turen hit.

– Her finner du noe for hele familien, så alle kan gjøre det de liker best. I barneområdet Labb og Line på Fursetsiden er det både barnevennlig skitrekk og terrengpark, sier Eskelius.

Panoramatur

De første nedturene går ikke så fort – det er simpelthen så mange flotte panoramaer å ta inn, at vi må stoppe flere ganger. Og selv om det å gå på trynet i det halvmeterdype pudderet er som å lande i en bomullssky, er det en utfordring å komme seg opp av det hvite dypet igjen.

Og om du vil, kan du kjøre seks kilometer fra fjell til fjord. De raskeste gjør det på bare 6,5 minutt – under det elleville årlige «chinese downhill»-rittet, som går fra toppen av Roaldshornet og helt ned til sentrum. Uten regler! Dagen etter er det Alperittet, med NM i Telemark. Folkefesten finner sted 23.–25. februar i år.

På egen hånd kan du også kjøre noen av Norges beste skogsløyper gjennom «grandiosaskogen» bak Norges mest berømte pizzafabrikk, ifølge skimagasinet Fri Flyt.

– Etterpå kan du bare ringe skitaxien, som tar deg opp til anlegget igjen for en hundrelapp, forteller skiguiden.

Lokal skimat

Inne på Paviljong Roalden er det fullt av ivrige rødkinnede. Inkludert Emilia Pellegrino og Ingar Husabø fra Leikanger, som er her i forbindelse med en bursdagsfeiring, og prøver seg på randonnéski for første gang.

– Vi er ikke så flinke enda, så vi holder mest på nede i bakken, humrer de.

Etter at kjøkkensjef og konseptansvarlig Anders Adolfsson tok over spisestedene i anlegget for tre år siden, har det kommet langt flere lokale spesialiteter på tallerkenene og i glassene.

– Nå kan du blant annet spise lammeskav av lammene som har gått og beitet på Roalden i sommer, forteller Adolfsson.

Nede på varmestua kan du få pizza. Og selv om man på Stranda kunne kommet unna med å kalle Grandiosa for lokalmat, er det ikke det som står på menyen.

– Nei, her får du hjemmelaget pizza med kraftkar og strandaskinke. Vi er jo en spekematbygd, sier han.

Akevittpølser fra Ole Ringdal i Hellesylt er en annen bakkeklassiker. Gjerne servert med ekte akevitt til også. På Fursetsiden ligger det også en liten lunsjkafé.