Typen fra Twitter

Sist lørdag kveld, i salen på Chateau Neuf under NRKs sending av «Komiprisen 2014»: Der satt de og ventet så spent, de tre komikerne som var nominert i priskategorien «Årets gjennombrudd»: Magnus Devold fra «Ylvis», Lena Bakken Høyem fra Centralteatrets forestilling «Da Hilde ble 50», samt en røslig, dresskledd og tydelig nervøs norskpakistaner fra Lørenskog, en 27 år gammel mann ved navn Abubakar Hussain. Et lite øyeblikk var det helt stille i salen. Så ropte programleder Vidar Magnussen triumferende fra scenen:

- Og vinneren er: Abubakar Hussain!

Mens Hussain lettere sjokkert gikk opp på scenen, lød en oppstemt, men samtidig saklig informativ damestemme over høyttaleren: «Abubakar Hussain er en norsk-pakistansk skuespiller, komiker og programleder. Han har vært med i filmen «Izzat», NRK-serien «Taxi», og er programleder for talkshowet «Tabu med Abu» på NRK Nett-TV. Abu er den første komikeren med utenlandsk bakgrunn som er blitt nominert til «Årets gjennombrudd» på Komiprisen. Vi gratulerer! Gratulerer - Abu!»

Noen dager senere sitter Abubakar «Abu» Hussain på en uteservering i Strøget like ved Youngstorget og spiser lunsj. Han er fortsatt litt satt ut over at han faktisk fikk prisen, og ikke minst over at han måtte gå opp på scenen for å ta imot den. Han har sceneskrekk.

- Jeg er aldri nervøs foran kamera, der er jeg liksom i min egen verden, og i en rolle. Men jeg HATER å stå på scenen og se at mange mennesker stirrer på meg. Jeg liker ikke å bare stå der som meg selv. Jeg er komiker, men jeg kommer nok aldri til å drive med standup. Jeg husker absolutt ingenting av hva jeg sa eller gjorde der oppe!

- Du virket for så vidt ganske rolig…?

- Men det du kanskje ikke så, var at hendene mine skalv så voldsomt mens jeg sto der. De var helt ….

Hussain holder fram hendene sine og «skjelver» med dem over bordet. For sikkerhets skyld tenner han seg den første av flere sigaretter. Men han virker egentlig ikke særlig stresset, Hussain er ikke av den typen komiker som nervøst syns de må komme med vits etter vits for å holde på oppmerksomheten din. Men noen små morsomheter sniker seg jo inn likevel, når han forteller om sitt liv hittil. («Hvorfor ble du mobba på skolen, da? - Jo, du skjønner, jeg var feit. Og, ja: Brun. Da jeg kom i sjuende, begynte jeg bare å le av meg selv, og da stoppa mobbinga. Ja, jeg er feit, sa jeg. For det var jo sant!»).

Prisen sist lørdag satte også i gang sin egen boost. «Folk» har ringt, og Abubakar Hussain nå fått seg sin egen manager. Samtidig er det for lengst planlagt at han neste uke skal ut på promoturné for den nye filmen «Haram», der han har en mindre rolle som skummel gangsterboss. Men han tok rollen umiddelbart, han sier alltid sier ja når regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen spør.

- Ulrik har i alle år vært en slags mentor for meg. Det var han som fant meg, sier Hussain, og forteller om da han som 15-åring intetanende satt sammen med en kompis i Lørenskog og spilte FIFA. I kompisens hus ved siden av foregikk innspillingen av filmen «Import Eksport», og assisterende regissør Ulrik Imtiaz Rolfsen hyrte like godt inn de to ungguttene som statister. Fornøyd med at unge Abu lot til å være flink til å ta regi, tok Rolfsen senere kontakt med ham i forbindelse med sin egen film «Izzat». Da fikk 17 år gamle Abubakar Hussain sin første, ordentlige filmrolle. «Izzat» fikk på sin side gode kritikker, og ble nominert til Amandaprisen i 2006.

- Etter det trodde jeg jo jeg skulle bli filmstjerne, ikke sant. Men …. det ble jeg ikke. Jeg var på auditions, jeg prøvde å komme meg videre, men ingenting skjedde. Til slutt var mamma på meg og sa: «Enten må du jobbe, eller så må du studere!». Det var ikke snakk om å ha meg surrende rundt hjemme. Ja, mamma elsker meg, men hun kan være slem, altså! Hadde jeg fortalt henne at jeg ble mobba på skolen da jeg var liten, ville hun bare sagt: «Mobb tilbake». Er jeg på vei ut, sier hun: «Skal du ut å trene?» Og jeg bare: «Nei». «Det burde du», sier hun, forteller Hussain lattermildt, og hermer etter morens norsk-pakistanske aksent: «Hvorfor blir du ikke doktor?»

- Hva med faren din, hva jobber han med?

- Jeg vet ikke.

- Unnskyld?

- Han har vært pensjonist så lenge at jeg ikke husker hva han drev med før! Han er født i 1939, altså før Pakistan ble lagd. Jo, han drev i alle fall en kiosk, husker jeg. En fin kiosk på Grønland.

Abubakar Hussains familie kom til Norge allerede i 1970. Foreldrene fikk tre barn, med Abubakar som attpåklatt i april 1987. Familien oppholdt seg i Pakistan akkurat da, så yngstegutten er født i storbyen Lahore, men er vokst opp på Lørenskog, og innimellom der noen år på Bjørndal i Oslo.

- Jeg er født 10. april, men på grunn av en slurvefeil i papirene mine, gjort av enten fødselslegen eller fyren på passkontoret, så står det at jeg er født den 18. april. De fikk en null til å bli en åtter, hvor vanskelig kan det være å holde de to talla fra hverandre?! Så i alle år har jeg feiret bursdag 10. april med familien, og 18. april med vennene mine. Jeg er egentlig ganske lei av dette tullet, og bestemte meg for å gå for bare 18. april, siden det står i passet mitt. Men da sa mamma: «For meg vil du alltid være født den 10.». Fortsatt driver de eldste vennene mine og gratulerer meg den 10., mens resten følger etter den 18. Jeg gir opp, ass!

Etter det mislykkede forsøket på å bli filmstjerne fant Hussain en dag seg selv mellom hyllene på Lefdal på Strømmen, der han solgte TV-er og PC-er til folk («Jeg har alltid vært flink til å selge folk ting de ikke trenger»). Siden fulgte noen skikkelig mislykkede markedsføringsstudier i Trondheim («men festene var bra»), en deprimerende jobb som nattevakt på Statoil-stasjonen på Fjellhamar («verste jobben jeg har hatt»), samt en helt OK jobb i dataforhandlerkjeden Humac på Oslo City («jeg var veldig glad i folka der»). Samtidig vitset han om sitt miserable liv på Twitter, og var såpass slagferdig at han fikk flere og flere følgere. Hans store Twitter-gjennombrudd kom likevel først i mars 2013, da han under hashtagen «#HvisJegVarHvit» fortalte om en episode på en bussholdeplass i Teisen-krysset i Groruddalen. Som den eneste av alle som sto på holdeplassen ble han stoppet av politiet.

- De bare tok legitimasjonen min, forsvant inn i bilen, kom ut igjen, og jeg fikk det tilbake. Så dro de bare videre. De forklarte meg ikke hvorfor. Mest sannsynlig lette de etter noen, en eller annen pakistaner som hadde gjort ett eller annet, antakelig, men de sa ingenting til meg, sier Hussain, uten å egentlig virke særlig opprørt. Dette er liksom bare en god historie nå.

- Slikt skjedde stadig, men den dagen ble jeg lei. Min måte å ta ting på er å tulle med dem. Jeg begynte å skrive på Twitter: «Hvis jeg var hvit, ville jeg ikke blitt stoppa av politiet, hvis jeg var hvit, så….». Jeg hadde aldri trodd det skulle ta sånn av. Plutselig begynte alle med det, sier Hussain. Etter en stund tok Dagbladet kontakt og fikk ham til å skrive en kronikk, og etter det igjen ble det eget talkshow på NRK. I desember i fjor, bare ni måneder etter at han hadde stått på bussholdeplassen i Teisen-krysset, kom første episode av «Tabu med Abu» på NRK Nett-TV. Den satte straks sinnene i kok, fordi Hussain og gjesten Yosef Wolde-Mariam fra Madcon på en slentrende og munter måte rett og slett rangerte etniske grupper i Norge etter hvor mye de er verdt. «Hvite menn» kom naturligvis øverst på lista. Siden fulgte «Hvite kvinner», så «Hvite folks hunder». Etter det fulgte thaidamer og polakker på en slags delt fjerdeplass, mens romfolket og somalierne «slåss» om sisteplassen. Det ble noen drapstrusler etter dette innslaget.

- Dette er en slags røff «innvandrerhumor» som jeg ikke kan se noen har gjort offentlig før, og her føler jeg meg inspirert av afroamerikanske komikere som Eddie Murphy og Chris Rock. Vi «utlendinger», som vi alltid kommer til å bli kalt i Norge, selv om vi har vokst opp her, kan være megarasistiske selv. Vi pakistanere ser ned på somaliere og syns de er late, mens somalierne mener vi pakistanere tror vi er noe. Før likte jeg ikke tanken på å tulle med bakgrunnen min, jeg er oppdratt til at man skal vise fram de fine sidene ved kulturen sin. Men så var det liksom så få fine sider, da, sier Hussain, som i oppveksten også dyrket Seinfeld. For ikke å snakke om «Team Antonsen» og «Borettslaget». Selv i dag kan et møte med Atle Antonsen eller Robert Stoltenberg gjøre Hussain starstruck.

Etter «Tabu med Abu» fulgte talkshowet Snakkistan». Men det er «Tabu med Abu» han kan takke for at han fikk Komiprisen forrige lørdag. Eller skal han egentlig bare takke Twitter?

- Jeg er nok den eneste i Norge som har fått gjennombruddet sitt etter å ha blitt kjent på Twitter. Jeg vet om en fyr i USA også, som opplevde det samme. Ikke lenge siden satt jeg på en T-banestasjon sammen med en av kompisene mine, Anders Nilsen, som nå er med i «Torsdag kveld fra Nydalen», og snakket om at nå må vi gjøre noe, vi må skjerpe oss, vi hater livet vårt. Og nå er vi her! Vi, som kommer fra Twitter, fra ingenting! Men jeg kommer ikke alltid til å lage «innvandrerhumor». I oktober skal jeg begynne å spille inn en julekalender for NRK, og på sikt drømmer jeg om å lage film. En komedie, helst.

På scenen i Chateau Neuf sist lørdag takket han også sin mor og sin lille datter, resten av familien, kameratene sine, Charlo Halvorsen i NRK og prosjektlederen for talkshowet «Tabu med Abu», Åse Marie Hole. Med Hole greide han til og med å vitse litt, trass i at han var «dritnervøs»: - Åse sendte meg en melding; «Abu, kan vi møtes». Jeg trodde det var en date, men hun ville snakke om en serie.

- Jeg kunne ikke gjort dette uten Åse, sier Hussain, som forteller at Hole har kjempet for sketsjene hans når NRK har ment at de ble for drøye. Som da han tulla med innvandrermenn og voldtekt, for eksempel. Ellers forsøker han å lage humor om «festlige» temaer som terrorisme, innvandrerkriminalitet, dop og religion.

Mobilen hans gikk i svart i dagene etter prisutdelingen, fordi det kom så mange gratulasjoner. Det ble hilst på Twitter og Facebook, ja, selv hans egen, noe kritiske mamma la igjen en høytidelig gratulasjon til sin yngste sønn: «Gratulerer, Abubakar».

- Hun brukte til og med hele navnet mitt! Mamma, som ALDRI kommenterer noe på Facebook! Hun er bare på nettet for «Candy Crush» og sånt, og jeg kjenner ingen som er bedre enn henne til å spille «Angry Bird». Ja, for første gang i livet tror jeg faktisk at mamma var stolt av meg, sier Hussain, og ler godt, vel vitende om at han aldri ble det pakistanske mødre flest ønsker at barna skal bli: Lege («alltid lege»), advokat, eller ingeniør. En annen som gratulerte ham den kvelden, var hans gamle lærer Aud, fra Løkåsen skole i Lørenskog.

- Jeg er veldig glad i henne. På skolen var hun den eneste som trodde på meg. Hver gang jeg følte meg nede og sa: «Nei, det kommer ikke til å bli noe av meg uansett», så satte hun seg ned og snakka med meg en time. Og da jeg begynte å henge med feil folk på ungdomsskolen, sa hun: «Du bør tenke over hvem som egentlig er venna dine».

Selv skrev Hussain på Twitter samme kveld: «Svartingen vant ass. Takk for alle gratulasjonene!».

- Jeg var jo den eneste svartingen der som var nominert. Jeg følte faktisk at det var en seier for alle utlendinger i Norge som vil inn i TV- og komediebransjen. Alle må ikke bli leger, sier Hussain.

Da han var liten og bodde sammen med foreldrene og de tre eldre søsknene i en blokk på Lørenskog, bodde de i første etasje. I tredje bodde familien Carew. For lille Abu var det stort å se John Carew, en utlending som ham, komme på fotballandslaget og bli proffspiller. Selv om Carew-familien kommer fra Ghana og han selv fra Pakistan, er de liksom på samme lag i Norge.

Hussain bor fortsatt i den samme blokka på Lørenskog, nå sammen med kone og datter, i samme borettslag som foreldrene. Han har tidligere ikke lagt skjul på at det var foreldrene som arrangerte ekteskapet, at han angret på at han gikk med på det, men at han ikke bebreider foreldrene sine.

- Men vi forsøker å få det til å funke. Og så tenker vi på den lille datteren vår, som bare er seks måneder. Hun er viktigst, sier Hussain, og legger til:

- Jeg skjønner ikke hvordan hun ble så søt med meg som far, ass. Det var større enn jeg trodde, å bli far.

- Når ble hun født?

Nå blir det helt, helt stille her på uteserveringen i Strøget. Abubakar Hussain begynner å fomle usikkert med mobilen sin.

- Øh, det var en kveld i mars … var det natt til den 23.? Vent litt ….

I bakgrunnen begynner en baby på kafeen å gråte, som om den irettesetter denne faren som ikke kan huske sitt eneste barns fødselsdato.

- Jeg har mye å tenke på, okey? Hehe. Jeg sjekker det første instagrambildet jeg la ut av henne, der kan jeg se datoen …. dette er skikkelig flaut …. 20. mars! 20. mars er hun født. Du vet, jeg er en mann med to fødselsdatoer, jeg blir lett forvirret.

- Hvor var du den 20. mars, da?

- Jeg var der. Men i det andre rommet. Søsteren min hjalp henne med fødselen. Jeg klarte ikke det, jeg er ikke glad i blod og besvimer av sånne ting. Jeg ville ikke vært til noen hjelp. Jeg satt ute i gangen og så på TV med ørepropper, men jeg hørte skrikene hennes. Da fikk jeg frysninger.

- Hva så du på TV?

- Jeg, eh, så på «Trygdekontoret» på NRK. Den rasisme-episoden.

- Det var ditt livs viktigste stund, og du satt og så på Trygdekontoret?

Abubakar Hussain smiler bredt.

- Ja. Jeg satt og så Mohammed Ali Fadlabi ryke i tottene på Elisabeth Norheim i Trygdekontoret.

hanne.mauno@dagsavisen.no

5 favoritter

MUSIKK: Hip Hop og R‘n‘B. «Dr Dre - 2001» er favorittalbumet framfor alle.

FILM: Det er nok «Blood in, Blood out». Fantastisk film.

BOK: Lest for lite bøker. Forbedringspotensial.

MAT: Elsker sushi og indisk/pakistansk. Saag Paneer er favorittrett.

STED: Utenom Lørenskog elsker jeg Tønsberg. I hvert fall når det er Slottsfjell-
festival.