Teaterrebellen

Vi møtes i Nationaltheatrets skuespillerfoaje, et rom tungt belastet med gull og rød fløyel, prismekroner og forgylte speil. I et hjørne står det gamle flygelet som den russiske komponisten Rachmaninov spilte på da han var i Norge i eksil i 1918. Den gang var foajeen forbeholdt teatrets store stjerner og statister, og såkalt vanlige folk hadde ikke adgang.

Kjersti Horn kommer småløpende inn med piggsveisen til topps. Hun har sittet i morgenrushet inn til byen. En assistent løper like bak med frokostbrett. Vi tar plass ved ett av bordene, like ved to stygge sengebinger som er plassert midt i rommet og stikker ut som såre tommelfingre i det barokke rommet. I denne sengen lar Kjersti Horn sin egen mor, og teaterets tidligere sjef, ligge og velte seg i dynene som en del av Horns oppsetning av Norens «Natten er dagens mor». 10. januar er det premiere.

Stykket er et sterkt portrett av en familie som lever med misbruk. Kjersti Horn var nølende til å regissere et stykke med sin egen mor i en av rollene. Men siden det var nettopp dette stykket, takket hun ja. Alkoholisme, ondskap, galskap og familiedrama. Hva er det å ikke like, liksom.

- Å jobbe med Ellen? Jo, det går greit. Jeg så stykket i Stockholm, og tenkte med en gang at det hadde vært perfekt rolle for henne. Men det er ingen hovedrolle. Stykket handler om en skakkjørt familie der faren er alkoholiker, og handlingen ses på en måte gjennom den yngste sønnens blikk. Familien har store økonomiske problemer, og relasjonene er preget av misbruk og vonde ting. Jeg vil si at stykket er en familietragedie, samtidig som det er frigjøringshistorien til den yngste gutten i familien, David. Det handler om strukturer som misbruk og medavhengighet, temaer som opptar meg. Men det handler også om hvordan David klarer å bryte ut og skape seg sitt eget liv. Et litt annerledes stykke enn de jeg har gjort før, sier hun.

2015 blir et arbeidsomt år. Om Kjersti Horn har noe nyttårsforsett så er det å bite tennene sammen og fokusere. Utover det vil hun utfordre og provosere, skape en dialog med publikum som kjennes relevant. Best kjent er hun for sin oppsetning av Per Olov Enquists «Fallen engel», en burlesk og oppsiktsvekkende forestilling om utenforskapet og redselen for å ikke være verdig en annens kjærlighet. Horn satte opp forestillingen med mennesker med synlige funksjonshemninger i flere av rollene. Utenforskapet er et gjennomgangstema.

- Man jobber jo veldig personlig. Det mest interessante er hvis en kan jobbe med temaer som er viktig for en selv.

I april drar hun til Stockholm for å sette opp «Den merkelige hendelsen med hunden om natten», basert på Mark Haddons roman om en gutt med autisme som løser en mordgåte.

- Et gøy prosjekt som er helt innenfor mitt interesseområde, samtidig som det også er innenfor et popkulturelt felt. Det kan jeg like, for teater kan ofte bli for sært.

- Hva ser du etter i stykker å jobbe med?

- Det er i første omgang berøringspunkter, smertepunkter. Jeg har en del prosjekter som ligger veldig nær meg selv, og så er det andre prosjekter som er faglig interessante, som for eksempel å jobbe med en klassiker som «Hamlet» slik jeg gjorde nylig. Det er ikke en tekst som åpenbart faller inn i det som er meg nærmest, men likevel er det interessant som regissør.

Horn har et spesielt blikk. Delvis skyldes det at hun er kortvokst og rager knappe 129 centimeter over bakken.

- Det er mange som sier til meg at de glemmer at jeg er kortvokst. Det er ikke noe poeng for meg. Jeg er ikke opptatt av det, men jeg er opptatt av at det skal få lov til å være en del av meg, ikke en tilleggsting. Alt blir jo veldig vanskelig hvis noe som er en så stor del av deg selv er noe du skal forsøke å overvinne, skjule eller glemme. Hvordan skal du da kunne bli et helt menneske?

- Er det noen fordeler ved å være kortvokst?

- Jeg vet ikke om det er fordeler. Men å være kort er en sentral del av min identitet.

Som datter av en skuespiller og en scenograf måtte det liksom bli teateret for Kjersti Horn, og det til tross for at begge foreldrene prøvde å få henne vekk fra tanken.

- De var begge veldig opptatte av at jeg ikke skulle jobbe på teateret. Tror jeg. Men det er klart det er pasjonsyrker, og mye av min barndom ble tilbrakt på teateret. Det er ikke så uvanlig at barn av leger blir leger heller, sier hun.

Det var tydelig helt fra starten at hun hadde en form for kortvoksthet. Men det var en sjelden type, så det tok tid, smertefull behandling som innebar flere år der hun måtte gå med et stramt snørt korsett og mange utredninger før legen skjønte akkurat hva det var. Ikke før hun fylte 18 skjønte legene nok til å gi henne en diagnose: Spondylo-epyphyfyseal-dysplasi.

- Jeg vet ikke hva man skal bruke en sånn diagnose til når det ikke er noe som skal leges, smiler hun.

Tenårene var preget av dårlig selvtillit. Hun følte seg helt utenfor jentefellesskapet og spillet mellom gutter og jenter. Å ikke kunne drømme om å bli elsket, er destruktivt for en tenåring.

- Tenkte du at du aldri kom til å få deg kjæreste?

- Ja, det gjorde jeg. Det gjorde foreldrene mine også. De forberedte meg på at jeg skulle være alene. Jeg tror de snakket ganske mye om sånt på disse kortvoksttreffene, det er en bekymring mange foreldre til handikappede barn har.

Med to pasjonerte kunstnerforeldre ble det snakket en god del om teater hjemme, og Kjersti Horn tilbrakte også mye tid på foreldrenes jobb. Da hun søkte seg til yrket selv, valgte hun å studere regi ved Dramatiska institutet i Stockholm. Som barn av to profilerte kunstnere var det befriende å komme seg litt bort. Naturlig sjenert som hun er, var hun lenge den stilleste jenta i klassen.

- Jeg var stille et helt år før jeg turte å si noe. Jeg liker ikke oppmerksomhet sånn, sier hun. Og virker nesten litt sjenert bare ved å si det.

I Stockholm skjedde det hun trodde aldri kom til å skje: hun møtte mannen i sitt liv. Han studerte lysdesign og hun regi.

- Du ble forelsket?

- Ja. Erik og jeg hadde det så utrolig morsomt. Vi bare lo og lo når vi var sammen. Jeg husker at jeg tenkte: ja, det er vel dette som er meningen, da, at han og jeg kommer til å bli sammen. Så bare ventet jeg. Og sånn ble det. Det var som om det var styrt ytre makt, smiler hun.

- Erik er en veldig alternativ person, det må jeg si. Han er annerledes og ukonvensjonell.

I dag har paret tre barn i alderen 2, 5 og 7 år sammen. Hun synes kravet til konformitet er blitt større med foreldrerollen.

- Ja, som forelder blir du tvunget inn i fellesskap med folk man ikke har så mye til felles med. Men det går liksom ikke an å bare melde seg ut av det heller.

- Men dette med normalitet og normalitet er komplisert på mange måter. Det er for eksempel veldig bekvemt for normalsamfunnet at de som ikke er normale ikke infiltrerer normalsamfunnet. Jeg opplever det å være forelder er en veldig utfordring på en annen måte.

- Hvordan da?

- Jeg har for eksempel aldri følt meg som en del av de kvinnelige fellesskapet. Fra jeg var liten. Det som er fokusert på klær, utseende, seksualitet. Det er en enorm fokus på det, og det har jeg følt meg fullstendig ekskludert fra. Men når du får barn blir du på en måte tvunget inn i miljøet. Du blir sittende i barselgrupper der du blir en enorm utfordring til konformiteten. For jeg må tenke annerledes og da oppstår det mange rare situasjoner.

- Er det noen som spør direkte om hvordan det er å være kort?

- Nei, det er få som er så direkte. Det er tabu. Men jeg er opptatt av å snakke mye om det med mennesker som jeg skal ha nære relasjoner til, og man lærer seg opp til å ikke spørre og ikke kikke på alt som er annerledes. Jeg tror det er helt feil strategi.

- Føler du at du har gått glipp av noe ved ikke å være del av det store kvinnefellesskapet?

- Det kan noen ganger føles som en sorg. Kanskje har det primært vært en fordel, men jeg kan kjenne på at jeg syns det er komplisert.

- Var det en stor fysisk utfordring for deg å få barn?

- Da jeg ble gravid var det utrolig mye drama, og mange spekulasjoner om jeg skulle bli sittende i rullestol, bli sengeliggende og barna måtte tas ut altfor tidlig og så videre. Det har liksom alltid vært sånne verst mulig-scenarioer rundt alt jeg har gjort. Men fødslene gikk forbløffende fint. Jeg hadde en lett graviditet, og barna ble tatt med keisersnitt, så det var uproblematisk. Jeg syns det er veldig interessant at det går an å føde et barn med en så liten kropp, du lærer deg jo mye om hva du tåler og ikke tåler. Men jeg har klart mange ting som folk ikke har trodd jeg skulle få til, så noen ganger er det nesten som om det er blitt en slags lengsel etter at jeg skal havne i en slags omsorgssituasjon. Som med graviditeten. Da var det liksom sånn at nå, nå skal vi endelig får kjørt Kjersti rundt i rullestol, liksom. Og så ble det ikke noe av.

- Har det gjort deg til en som tør mer?

- Jeg tror i hvert fall ikke at man skal ta alle sorger på forskudd. De begrensningene du har, er kanskje andre enn de du tror, sier hun og smiler bredt.

Ingen av barna har arvet mors kortvoksthet. Akkurat det syns hun er litt trist.

- Barna er fine som de er, men jeg ønsket meg at jeg skulle få i hvert fall ett kortvokst barn.

Kjersti Horn har bemerket seg som en uredd og utfordrende regissør. Som nyutdannede satt hun og mannen opp et stykke basert på Knutbysaken, med Anneli Drecker i rollen som den karismatiske Kristi brud.

- Jeg vet det høres fælt ut men det var nesten hysterisk morsomt til tider. Men, det er ikke den oppsetningen jeg er mest stolt av, smiler Horn og oier seg over at folk fortsatt husker stykket.

- Hvilken forestilling er du mest stolt av da?

- Jeg er veldig stolt av «Styrtet engel». Og «Jeg var Fritz Moen». Som jeg sa i sted, det er noen forestillinger som er nærmere en selv enn andre. Og så må jeg nevne «Hamlet», så klart, som vi gjorde tidligere i år.

Som en av fire nye husregissører på Nationaltheatret skal hun gjøre fire forestillinger over en periode på fire år. Det er en unik mulighet for en frilansende regissør å kunne jobbe så konsentrert og langsiktig.

- Man finner et sted å være hjemme, bli kjent med teaterhuset, med ensemblet og alle som jobber her. Jeg jobber ofte med mange av de samme menneskene, både skuespillere og andre i det kunstneriske teamet. Det er kjempeviktig!

- Dessuten syns jeg Nationaltheatret er et modig teater, som faktisk tør å satse hardt på spesifikke prosjekter. Jeg har jobbet på teatre over hele Norden, og må si at jeg synes Nationaltheatret er det stedet der man kan få til flest spennende ting. Det er et teaterhus som er teknisk avansert og har en kultur som tør å satse. Som husregissør kan jeg være med på å forme identiteten til denne store institusjonen. Det er spennende. Jeg er ikke helt sikker på de andre tre forestillingene ennå, men det er et mål å kunne gjøre et sammenhengende prosjekt gjennom fire forestillinger.

Lysten til å pirke i våre behov for å dømme alle som utfordrer normalitetssamfunnets skjørhet har bare vokst. Da hun satte opp «Styrtet Engel» med funksjonshemmede skuespillere, dukket ordet freakshow opp i anmeldelser og presseomtale.

- Stykket handlet om et freakshow, og jeg ville ta hele uttrykket tilbake og eie det selv. Utfordre publikums blikk. Det er ikke sikkert vi lykkes hundre prosent, men jeg mener det er helt revolusjonært at disse skuespillerne sto på Nationaltheatrets hovedscene med sine budskap. Vi snakker tross alt om mennesker som ikke blir tatt på alvor, sier hun og nå er hun på glid:

- Noen ganger lurer jeg på hvor langt man må gå for at folk skal ta deg alvorlig. Det er en enkel måte å umyndiggjøre folk på ved å gjøre dem språkløse.

For selv om teateret tiltrekker seg folk med avvikende personligheter, folk som føler seg utenfor alle andre steder, finnes det konservative holdninger også innad i miljøet, ideer om kjønn, hudfarge, klasse og fysisk framtoning.

- Teaterfolk er som en stor familie, men det blir lite mangfold. Det er ikke mange funksjonshemmende som søker seg en karriere i teateret, sier hun, og tar en musebit av croissanten som er blitt liggende urørt på tallerkenen foran henne.

- Å bli inkludert, det er det altfor lite snakk om. Bare få mennesker er profilerte i forhold til et handikap og kan tale sin sak. Det trengs mer kraft, og da må man - selv om det kan være vanskelig - prøve å finne en stolthet i sin egen identitet. Jeg opplever i hvert fall ofte at folk får til ting på grunn av at de er den de er, ikke på tross av. Det er det viktig å ikke glemme, sier hun, drar hånden gjennom piggsveisen som stritter enda mer, før hun legger til:

- Jeg er heldig som jobber med kunst, en plattform der jeg kommer til orde.

4 favoritter

BOK: Er veldig glad i «Kilden og muren» av Finn Carling og «Styrtet engel» av Per Olov Enquist.

MUSIKK: Hører ikke på musikk. Jeg syns det er slitsomt. Tror det er en bestemt type mennesker som ikke liker å høre på musikk. Men jeg liker å ha musikk i forestillingene mine. Og jeg kan godt sette meg ned og høre på musikk, men det er mest støy.

MAT: Er flink til å bake. Lager mye mat. Da får jeg umiddelbar respons og det syns jeg er deilig i en stresset hverdag. Jeg liker alt som er fett.

STED: Jeg liker ikke å reise bort, liker meg godt i min lille leilighet i Stockholm.