Erling Borgen smiler som en utstoppet krokodille mot fotografen. Forteller at han er luta lei av å se så sinna ut bestandig. Men med sin buldrende røst, ruvende framtoning og hang til å true med nye bokutgivelser hver gang noe eller noen går han imot, ser han nesten enda skumlere ut når han er blid. Legg til at han senest forrige helg stakk 16 sverd i sin profilerte teatersjefkone, og du aner profilen av en splittet personlighet. Det skal vi komme tilbake til. Først må vi gjennom et hav av krig og elendighet, for når du først skal snakke med Erling Borgen så er det nok av temaer å ta opp.
– Jeg pleier å si at jeg er blitt en reisende i død, mord og elendighet, sier han og slapper av i munnvikene.
– Men det er lov å være blid?
Han ler så det klirrer i vindusrutene og flagget på toppen av nærmeste nabo, Slottet, vaier i brisen fra hans malmfulle røst.
– Det er helt avgjort lov å være blid. Det er ikke sånn at jeg går rundt og er forbanna hele tida. Og nå er jeg blitt så lei av å se det sure trynet mitt på bilder og i TV-ruta at jeg insisterer på å smile på nesten alle bilder.
Borgen byr på ferdigsmurte croissanter og kaffe på kontoret i Henrik Ibsensgate. Lokalene deler han med noen av landets dyktigste tegnere. Innredningen er maksimalistisk: på veggene henger kunst fra Chile og Argentina, innrammede priser og utmerkelser og en militærjakke fra kulturrevolusjonen i Kina. Langbordet han bruker som skrivebord er pyntet med perlebroderte duker fra Burma og Haiti, som trassig forsøker å gi et hjemmekoselig preg til tross for stabler med dokumenter. Med jobb på Lillehammer og Oslo, og kona på jobb i Bergen, har han beholdt en leilighet i Oslo. Men mesteparten av tida tilbringes på kontoret. Det forklarer kubbelys og nips.
Les Erling Borgen på Nye Meninger!
Sist han ble forbanna var i forrige uke. Nyheten om filmregissøren Ulrik Imtiaz Rolfsen som fikk politirazzia i sitt hjem fikk det til å koke i den prisbelønte og erfarne dokumentaristen. Dette er tematikk som treffer han midt i hjertet, og nå snakker han med utestemme:
– Den kortsiktige reaksjonen på det Ulrik Imtiaz Rolfsen opplevde bør være at Stortingets kontrollorgan for sikkerhetstjenesten, det såkalte EOS-utvalget – må tre i aksjon og ta affære. Jeg er forbauset over at så få politikere har reagert, sier han. Om det var han som hadde fått PST på døra skulle det blitt en annen dans.
– Jeg skjønner veldig godt at Rolfsen ble overveldet og usikker. Hadde de kommet her hadde jeg aldri sluppet dem inn. De kunne kommet med stormtropper, knust dørene og slått seg inn, det hadde blitt fine bilder, men jeg hadde likevel ikke gitt dem noe. Aldri i verden. Dette er sånne ting jeg har sett i en rekke totalitære land som vi nødig ønsker å sammenligne oss med.
Selv har han opplevd å bli fratatt filmmateriale i Baku for noe år siden da han skulle hjem etter å ha jobbet med dokumentarfilmen «Fangen fra Aserbajdsjan».
– Jeg ble overfalt av 15 KGB-agenter på flyplassen i Baku som tok alt materialet mitt, men heldigvis hadde jeg tatt kopier av alt og sent hjem. Og jeg har opplevd at journalister bli drept, skutt, arrestert og forfulgt i en rekke land, men jeg hadde aldri ventet at norsk overvåkingspoliti og sikkerhetstjeneste skulle innta hjemmet til norske dokumentarister. Jeg syns det er skrekkelig.
– Hva tror du konsekvensen blir?
– Jeg tror det vil få store konsekvenser ved at folk ikke vil tørre å varsle, og det er et verdensomspennende problem. Sist jeg var på den store journalistkonferansen IRE (Investigative Reporters and Editors) fortalte sjefredaktøren i Associated Press hvordan Obama-regimet i kjølvannet av Snowdensaken har gått til sak mot flere varslere enn noen andre amerikanske presidentregimer til sammen. Så er det en ny tid for journalistikk. Alle journalister som driver med seriøs undersøkende journalistikk bør ikke snakke med sine viktigste kilder via telefon eller nett, men heller møte dem ansikt til ansikt og skru av mobiltelefonene. Jeg har deltatt på kurs i kryptering, og krypterer nå mine viktigste filer.
Han sammenligner problemet med tidligere tiders paranoia for kommunismen. Og om han var skeptisk til myndighetene før, er det bare blitt verre.
– På 70- og 80-tallet sa man at «vi må overvåke for å bekjempe kommunismen». Nå er det blitt til at «vi må overvåke for å bekjempe terrorismen». Det er vår tids mccarthyisme, og jeg som har vokst opp med et overvåkingspoliti som har overvåket anstendige norske borgere og selv lest mappa mi, ser ingen grunn til å stole på de hemmelige norske tjenestene.
Selv har Erling Borgen nettopp avsluttet en serie dokumentarer som skal vises på dansk TV i sommer, og norsk og svensk TV til høsten. «Et hjerte som aldri dør» består av seks dokumentarer om modige menneskerettighetsforkjempere i Serbia, Guatemala, Egypt, Bangladesh, Hviterussland og Swaziland. Serien er laget i samarbeid med den danske gravejournalisten Tom Heinemann.
– Vi har funnet på flere serier sammen om alt fra klimakvoter til avsløringer om Bangkoks klesindustri. Så vi tenkte at nå har vi avslørt så mye, kan vi ikke heller trekke fram mennesker som gjør en forskjell i verden? Personer som risikerer livet for å bekjempe korrupsjon og fattigdom, og forsvare forfulgte mennesker, og som må kunne kalles helter og forbilder. Jeg har møtt mange slike personer gjennom alle mine år i utlandet, og jeg har ofte tenkt: hadde jeg turt det du tør om jeg var i dine sko?
Av alle reiser han har gjort er klassereisen den bratteste. Turen fra Veitvet til jobben som profilert NRK-journalist gikk via politikken. Som ung kom han inn i et miljø der han ble god venn med Finn Gustavsen, og i en alder av 21 ble han Gustavsens assistent i SFs stortingsgruppe, forløperen til dagens SV. Det førte videre til jobb i avisen Orientering. Brått befant han seg på redaksjonsmøter sammen med Jens Bjørneboe, Sigmund Hølmebakk, Sigurd Evensmo og Georg Johannesen, Finn Gustavsen og Kjell Cordtsen.
– Jeg skjønte ikke storheten i det, jeg var for ung. Det var kanskje en fordel, men jeg skulle ønske jeg hadde skrevet dagbok. Ta Georg Johannesen og talene han skrev da han satt i Oslo bystyre i søppel- og renovasjonsutvalg. Håhåhåhå! Det var ikke småtterier! Ofte filosoferte vi over hva grunnen kunne være til at Orientering fikk kontorer på rom nummer 643 og 645 på Folkets Hus. Senere kom det fram at alt vi sa der inne ble tatt opp på lydbånd av vaktmester Terje og sendt videre til Håkon Lie.
– Du vokste opp på Veitvet, det hadde et visst rykte?
– Ja, på Grorudbussen ropte konduktøren bare: «Negerlandsbyen neste!» hver gang de kom til Veitvet.
Tidligere Ap-politiker Thorbjørn Berntsen bodde også i Groruddalen og litt lenger nede i veien på Veivet bodde Knut Bjørnsen.
– Er dere alle utstyrt med samme buldre-gen?
– Vel, Knut Bjørnsen var mer lavmælt, knegger Borgen.
– Var Groruddalen som Jan Bøhler synger «den hellige gralen»?
– Ha ha, Bøhler husker jeg godt. Han hadde ikke så store muskler den gangen. Ja, Veitvet var kjempefint sted å vokse opp. Vi kom fra ett rom og kjøkken på Bislett, og å flytte dit opp var rene mirakelet. Jeg fikk eget rom, og nedenfor blokka gresset det kuer. Bowlinghallen var Nord-Europas største og jeg husker alt som ganske flott. Jeg var forresten i et selskap med Olav Selvaag en gang, og da fortalte jeg han hva blokkene hans hadde betydd for folk som meg og min familie. Han begynte å gråte. Sånn kapitalist skal en lete lenge etter.
I 20 år var Erling Borgen en av NRKs mest profilerte reportere, best kjent for sine avsløringer om skipsreder Hilmar Rekstens skattesvindel og sine mange år som utenrikskorrespondent i Latin-Amerika og Asia.
– Er det spesielle ting du har opplevd i tida som utenriksreporter som du ikke blir kvitt?
– Jeg trodde jeg skulle bli drept i Panama da stormtroppene til Noriega kom etter alle journalister med treklubber. Og en gang var det noen som plasserte en brevbombe utenfor kontoret mitt i Chile, men jeg aner ikke om den var rettet mot meg eller fotografen min. Du opplever også mange meningsløse ting, som barn som mister livet på grunn av trivialiteter. En av de jeg faktisk har tenkt mest på var en jente på seks år i Nicaragua som døde på grunn av meslinger fordi USA gikk til medisinboikott mot landet. Skrikene til moren på sykehuset da datteren døde, de vil jeg huske resten av livet.
– Er det vanskelig å komme hjem til den trivielle norske hverdagen etter så mange utenlandsopphold?
– Nå har jeg vært heldig som har kunnet forlenge min interesse ved å reise kontinuerlig og lage dokumentarer om internasjonale problemstillinger. Og håper og tror jeg ikke har noen spesielle senskader. Men jeg snakker ofte og mye og ganske støyende om opplevelser og det hjertet og hjernen min er full av, og merker da av og til at selv nære venner kan bli litt flakkende i blikket. Det er ikke så lett å identifisere seg med ting som skjer så langt unna.
Følg oss på Twitter og Facebook!
Han var fylt 50 da han bestemte seg for å si opp sin faste jobb og starte eget filmselskap. Siden har han laget 42 dokumentarfilmer som ofte har utløst stor debatt, ikke minst om journalisten Erling Borgen selv.
– Hva tenker du om at du selv ofte er blitt et hetere tema enn innholdet i filmene dine?
– Det var jo tilfelle etter at jeg laget «Et lite stykke Norge». De ble en debatt om stemmen min, musikkbruken, at jeg svettet, at jeg kanskje var kommunist og så videre. Jeg trodde helt ærlig at jeg var ferdig som dokumentarist etter den voldsomme hetsen.
Filmen handlet om norsk deltakelse i internasjonale konflikter og ble nektet vist av hans gamle arbeidsgiver NRK.
– Senere ble det avslørt at NRK mottok et advarselsbrev om dokumentaren fra Næringslivets Sikkerhetsråd. Der var de hemmelige tjenestene med. Jeg har hatt mange flotte redaktører i NRK, som Hjelle. Han jaget Rederiforbundet på dør da jeg jobbet med Reksten-saken. Jeg synes det er oppsiktsvekkende at kringkastingssjef Bernander holdt det skjult for meg at et slikt brev var kommet til ham. I samme periode skulle jeg levere en film om Ibsen til NRK. Avtalen ble kansellert. Jeg fikk høre at Bernander ikke ville ha dokumentarer fra meg. Det må ha vært noe personlig der. I dag har jeg det beste forhold til NRK og har fått en muntlig beklagelse om det jeg ble utsatt for.
– Er livet som dokumentarfilmskaper like mye en jakt på penger som en jakt på gode historier?
– Jeg har ingen grunn til å klage, men jeg bruker rundt halvparten av tida min til å skaffe penger til de filmene jeg vil lage. Siden jeg startet i 2000 laget ca. 42 filmer, men det hadde ikke vært mulig uten at folk hadde hatt tillit til at jeg har gjennomføringskraft,
Et problem han ofte opplever er at maktmennesker omgir seg med en mur av kommunikasjonsrådgivere som nærmest gjør det umulig å få folk i tale dersom de ikke ønsker det.
– I en tid da vi mer enn noensinne trenger et kritisk søkelys på det jeg liker å kalle den underrapporterte virkeligheten, er det beklagelig at det ser ut til å være mindre penger til flinke journalister og mer penger til et korps av medierådgivere vi ikke aner hvem er. Jeg nøler ikke et øyeblikk med å betegne disse menneskene som et stort demokratisk problem.
Forrige helg kjørte han over fjellet til Bergen i en bil tungt lastet med prangende kostymer, tant og fjas. Før han ble gravejournalist var nemlig Erling Borgen en fabelaktig tryllekunstner. Kollegaene i kontorfellesskapet liker å omtale hans alter ego som Erlingo, og forrige helg hadde Den Store Erlingo et top secret oppdrag på en privatfest i regi av svigerfamilien i Bergen.
– Kan du sage over damer og sånt?
– Ikke noe problem. Lørdag stakk jeg 16 sverd i min kones hode. Hun kom fra det med livet, og folk applauderte. Før jeg skulle på scenen var jeg så nervøs at jeg holdt på å kaste opp. Men, så fikk jeg på meg den glitrende tryllejakken min som jeg har kjøpt i Bangkok, og den røde flosshatten som jeg kjøpte på en auksjon til inntekt for et teater i Afghanistan. Og jeg merket at jeg hadde publikum i min hule hånd. Da våget jeg å slå meg riktig løs. Det ble en stor suksess om jeg skal si det selv.
– Seriøst?
– Trylling var en hobby da jeg var 16–17 år, og jeg var med i nordisk juniormesterskap i trylling. Jeg gjorde det ikke spesielt godt dessverre. Siden har det vel egentlig bare gått nedover. Da barna var små tryllet jeg gjerne på juletrefestene deres, men jeg har aldri tryllet offentlig før Mari, kona til Dag Steinfeldt, for et halvt år siden spurte om jeg kunne tenke meg å opptre på denne festen lørdag. Så jeg har ligget i hardtrening.
Akkurat da kommer en av de han deler kontorfellesskap med, tegneren Harald Nordberg, inn døra. Borgen roper:
– Du skulle sett trylleshowet mitt Harald. Det var en kjempesuksess! Det var sceneteppe og allting! Og en fantastisk intro.
Nordberg forklarer overfor Dagsavisen:
– Du skjønner, dette politiske arbeidet hans, det er bare staffasje. Det er tryllekunstner han egentlig er.
Borgen klasker et medlemskort i bordet. «International brotherhood of magicians».
– Er du svoren til taushet om alle triksene?
– Ja. Som du ser er jeg medlem i verdens største tryllekunstnerforening.
Kona Agnete Haaland er visstnok veldig glad for at han driver med litt tullball innimellom, og at hun av og til kan slumpe over en tryllebok eller to i stablene av bøker om krig og tortur.
– Jeg tror hun synes det er bra at det er en motvekt der.
– Du er også glad i sirkus?
– Ja, Knut Dahl i Sirkus Merano er en av mine beste venner. Hvis jeg er på noe og får høre at sirkus Merano er i byen skynder jeg meg å bli ferdig og løper av gårde for å se på. Jeg kan gjerne se sirkus overalt i verden. Jeg bare elsker det.
– Ja du, kona di ...
– Jeg har vært så heldig, Agnete er en fantastisk kvinne, sier han med myk TV-stemme som høres nyforelsket ut. De to møttes gjennom hennes fetter, Hans-Wilhelm Steinfeld, på Aker Brygge, en festlig dag som endte i Axel Jensens båt. Dagen etter skulle Borgen, som den gangen var utenrikskorrespondent for NRK, reise tilbake til Chile. Og Agnete Haaland skulle på filmfestival. Seks uker senere troppet hun opp hos Borgen utenfor hans hjem i Chile og ba om å få overnatte. «Du er mannen i mitt liv, så jeg er kommet for å fri til deg» sa hun.
– Jeg ble helt satt ut. Hun var så vakker, men vi hadde kun møttes den ene gangen. Og jeg levde et liv med mye jobb og tenkte at jeg ikke hadde tid til kvinner. Så jeg sa nei. Vi dro ut til Pablo Nerudas hjem på Isla Negra, et fantastisk sted fullt av gamle skipsantikviteter og utsikt over havet, og der fridde hun igjen. Og jeg sa fortsatt nei.
Da han kom hjem på juleferie et halvt år senere ble han invitert i det årlige juleselskapet til Haaland-Steinfeld-familien.
– Det var alltid mye bråk og liv på de festene. Denne gangen var det en familiær diskusjon om hvem skulle ha arvet noe sølvtøy. Jeg satt i sofaen og tenkte at dette er jo faenimeg som en Fellinifilm, og Agnete dultet borti meg og sa: «Fri da vel!» Det var så morsomt at jeg sa ja, hvoretter Agnete øyeblikkelig slo på glasset og sa: «Hallo, hallo alle sammen! Til sommeren blir det bryllup på Annahaugen». Dermed var jeg en del av familien.
– Dette høres ut som en roman av Isabel Allende?
– Ja. Magisk realisme.
5 favoritter
MUSIKK: Musikken til Ragnar Bjerkreim, han er en av landets beste samtidskomponister.
FILM: Laura Poitras film om Edward Snowden, historien om en helt som har gjort verden en kjempetjeneste og bør få Nobels fredspris.
BOK: Jens Bjørneboes «Jonas». Boka er skrevet med en sånn harme og indignasjon at den vekker rettferdighetsfølelsen hos leseren.
MAT: Jeg er god til å lage thaimat, og lager gjerne en god thaisuppe basert på kokosmelk og sitrongress.
STED: Annahaugen, gården vår på Vestlandet. Det er vårt ferieparadis der vi har tilbrakt alle ferier i 24 år.
