Personliga Persson

En drosje stopper utenfor det moderne, eksklusive leilighetskomplekset ved sjøen noen kilometer fra Stockholm sentrum. En dør går opp. En arm kommer langsomt til syne. Så to bein med føtter stappet inn i to tøfler snedig kamuflert som sko. Og så en stor mage. Leif Gustav Willy Persson er hjemme.

Persson har vært ute og drukket lunsj med sine kollegaer i SVT, der han har et ukentlig TV-program. Det har bare gått noen uker siden den svenske krimforfatteren, kriminologen og TV-personligheten gjorde nøyaktig samme manøver. Da endte lunsjen med fall i trappa utenfor, 11 sting i skallen og at han rømte i sokkelesten fra det lokale sjukehuset. De hadde ikke enkeltrom til ham. Nå tar vi heisen opp til den doble leiligheten på toppen. I enden av de slitte olabuksene subber føtter langs linoleumen. Ut av den militærgrønne, vatterte vesten stikker små hvite dotter. Han puster tungt. Det er ikke lett å komme seg ut av en Mercedes. Og opp fra hodet står det korte, grå håret til alle kanter, som en uflidd krone.

– Mineralvann? bjeffer han.

Før vi slipper Persson løs, må vi tilbake til Gamla stan og en kafé. To godt voksne damer slår øynene opp når nordmannen med blokk undrer på hva de syns om GW. De ler, de smiler småpikeaktig bare de hører navnet.

«Han är skön».

Han har skrevet gode bøker. Han er fin å lytte til på TV. Folkekjær.

Damene bobler avgårde, den ene syns han er for åpen om feil og plager, den andre syns det er nettopp kilden til svenskenes kjærlighetsforhold til Persson. Men de er enige om at det ser ut som om livet har innhentet ham.

«Han är gammal nu». De sukker omsorgsfullt. Regningen for levd liv har kommet på bordet. På vei ut mot Solna og Persson, legger drosjesjåføren ut om Perssons kneoperasjoner. Som hele Sverige selvsagt kjenner til. Når Aftonbladet før sommeren skulle finne ut hvem som var broderfolkets førstevalg som reisefølge, falt valget selvsagt på GW. Ikke på Zlatan, Abba-Benny eller prinsesse Victoria. Men på Leif. Ikke bare elsker de han. De forguder han.

Leif GW Persson kommer stabbende med en favn full av Ramlösa og snusbokser og synker sammen i den okergule lenestolen inne i forfatterleiligheten. Han stønner. Ved motsatt vegg en arbeidspult. På veggene er det mest bilder av han selv. Han er åpenbart ikke nykter. Det kunne vært presseetisk kinkig. Men skal man prate med han på denne siden av sommeren, må man nesten regne med det. Siden slutten på 80-tallet har han drukket med begge hendene fra juli og ut, for så å være hvit som snø fra januar. Klar for på jobbe. Nå er han såvidt klar for å prate.

– Hvordan er livet? Det føltes som det eneste riktige spørsmålet.

– Det er vel ok. Litt sliten. Jeg har spist lunsj med andre glade medarbeidere. Men jovisst, det fins dem som har dårligere liv enn meg, sier han og lukker øynene. Magen beveger seg opp og ned. Mercedesen sitter i. Og snart 72 år.

Det går en rødvinsrød tråd i svensk åndsliv fra Bellmann til Vreeswijk, til Plura Jonsson, Jan Guillou og GW sjøl. Et sjikt som blander tøylesløs livsappetitt med ånd og mat og rikssynsing fra hofta. Som et 70-tall som aldri tok slutt. I Norge går eliten på ski.

– I dag har jeg drukket, snøvler han.

– Men jeg blir dårligere og dårligere på det, jeg orker ikke hver dag lengre. Selv under det andre halvåret har jeg to og kanskje tre nyktre dager i uka. Som alkoholiker er jeg snart ikke å regne med. Men det er klart jeg er en misbruker. Jeg tenker jo på det hele tiden.

– Hvor mye har du drukket?

– Næh. En del, faktisk. En halv flaske vin og en øl og et par schnapps. I morgen blir det ingenting, ikke torsdag heller. Fredag og lørdag pleier det å bli en hel del. Men ikke på søndagene. Drikkingen demper angsten. Det er, hva heter det, selvmedisinering?

Han er en åpen fyr, Leif Persson. Om de åtti pillene han putter i seg hver uke. Om hjertepoblemer og hjerneblødning. Om angsten og fylla. Og når han har rollen som mesterdetektiv og stjerne i SVTs «Veckans brott» på TV, kan han svare dønn ærlig på høflighetsfrasen «hur är läget» med å legge ut om at «jeg har for meg at jeg holder på å bli forkjøla, faktisk». Og i neste program følge opp med at den gryende influensaen isteden var elveblest.

– Jeg syns det er et jævla poeng, sier han om mangelen på filter. Han banner en del. Han vet at det er nøkkelen til medelsvensons hjerter. Jo drøyere han er, jo mer seg sjøl og åpen han er, jo mer tindrende er glorien. Han er sønnen som aldri kan gjøre galt i morens øyne. Vi kommer tilbake til den virkelige moren.

– Det er viktig at jeg som er så jævla framgangsrik økonomisk og på alle vis, forteller om det. Det har jeg ikke noe problem med. Når det gjelder alt det andre, så sparer jeg tid, hva? Jeg gidder ikke gjøre meg til.

– De sier du er «skön»?

– Folk skaper seg et bilde, men det behøver ikke være sant. Men de ser meg på TV og syns jeg er en trivelig jævel, og ser sånn passe avrundet ut. Jeg er passe gammel og tjukk, og gir et mildt inntrykk. Det var det samme med Rolv Wesenlund, hva? Han så vel omtrent ut som meg. Marve Fleksnes, han var ikke like hyggelig. Lagerformann, sier han med tilgjort norsk stemme. Det glimter til i øynene.

Les også: Toralv Maurstad: – Av og til føler jeg meg litt gammal

«Har man hatt så lite, vil man ha alt», sa damene på kafeen om Leif. For GW Persson vokste opp fattig. Med søster og foreldre i en toroms leilighet i Stockholm på 1950-tallet. En hardtarbeidende far, en selvmedlidende mor. Derfor snakker han mer enn gjerne om det største av nordiske tabuene ved siden av døden: Penger. Hvor mange penger han har tjent.

– Fordi jeg aldri har hatt noen. Mine barn, som alltid har hatt penger gjennom meg, syns jeg er en jævla bracka, at jeg er usivilisert og ukultivert. For penger snakker man ikke om. Men da sier jeg at grunnen til at dere ikke snakker om det er at dere aldri har savnet dem. Men jeg gjorde virkelig det. Og da jeg begynte å tjene dem, gjennom eget arbeid, ble jeg så jævlig glad i dem, så jeg elsker å snakke om penger. Det er veldig kaksete, og selv om jeg ikke er finansmann, tjener jeg en jævla masse penger.

Da han var guttunge i Stockholm solgte han smuglersprit og -sigaretter. Gjerne til pappa.

– Handler det om hvor du kommer fra?

– Jeg tror det. Hva er det psykologene sier, en kompensatorisk refleks? Jeg vil leve filmen baklengs, jeg. Da jeg var ung dagdrømte jeg om suksess. At jeg skulle vinne i Lotto og bli så rik som hälst, og vi skulle flytte fra vår lille toroms leilighet til et palass. Og pappa skulle få en Mercedes. Alt sånt. Og det fylte hele min tankeverden. Og da jeg i voksen alder lyktes med det, er det klart jeg liker det.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

En million i uka drar han inn nå om dagen på boksalg og TV-programmene. Hans nyeste bok, «Kan man dö två gånger», kom på svensk i september og hadde 150.000 i førsteopplag. Selv har han levd nok for to liv. Det syns. Og det kjennes.

– Det eneste jeg har problemer med er helsa, men det er selvforskyldt. For jeg har levd som en idiot. Virkelig. Jeg har mishandlet meg selv helt fenomenalt. Jeg har spist for mye og jeg har drukket for mye.

Til lunsj har han spist flesk med raggmunk. Potetkake med stekt flesk og tyttebær. Dryppende av fett.

– Kona spør ofte om jeg ikke skal gå ned i vekt. Jo, takke faen for det, hva? Men til hvilken pris da? Gjør du slik og sånn og så går du ned, men faen, hva slags liv skal jeg leve da? Min hustru spiser salat og kylling og avocado og sånt. Er vi ute og spiser, sitter hun bare og rister på hodet.

– Er du redd?

– For å dø, ja. Det er klart. Alle som påstår noe annet, de juger. Men jeg orker ikke tenke på det.

Forlaget hans er sikkert også redd for han skal dø. Han tror ikke forlaget er glad for planen han nå har for forfatterskapet sitt.

– Jeg tenkte å avslutte mitt forfatterskap med å skrive noen gode bøker, det hadde ikke vært feil? At en som jeg skriver kriminalromaner, er jo ikke så jævlig rart. Jeg slipper å gjøre research, for jeg har levd hele mitt liv i den verdenen, jeg kan alle historiene. Krim er en easy way out, hva? Hvis jeg bare for en gangs skyld kunne anstrengt meg litt og skrevet noe med litt mer bestandig verdi. Men sannsynligvis ville jeg halvert salgstallene mine, ler han.

– Hva tenker du på?

– Noe som er skikkelig bra. En bok som folk opplever at er noe å tenke på.

Siden debuten i 1978, som vi kommer tilbake til, har han skrevet 12 krimromaner. For tre av dem har han fått utmerkelsen «Årets krimbok» i Sverige. Han har solgt sju millioner bøker. Nå drømmer han om noe annet, noe større enn krim.

– Men forlaget presser på meg, og de har etter det jeg forstår noe sånt som 20 ansatte som lever av at jeg gir ut bøker der. Og da tenker man jo, oj da, jeg er nødt til å levere en til.

Alle store eventyr begynner smått. Også dette. Den begavede arbeiderklassegutten som hadde hode til å bli økonom eller ingeniør, men som ville løse krimgåter. Han som ble kriminolog med anlegg for yrkesromantikk og en forakt for politiarbeid som var banalt med sine håndjern og arrestasjoner. Som fordi han fikk sparken fra byråkratjobben i det svenske politiet, ble forfatter. Fordi han ville hevne seg.

– Jeg var innblandet i en kjempeskandale. Hadde det vært i Russland, hadde de bare slått meg i hjel, men ikke her. Etter noen år fikk jeg jobb i regjeringen, ler Persson.

Les også: David (44) satt på jobben. Plutselig hogg det til i brystet.

Han forstår det fortsatt ikke, 40 år etter. Som ung byråkrat ble han blåst som kilde for Dagens Nyheter i den såkalte Geijersaken som påsto at Olof Palmes justisminister Lennart Geijer hadde kjøpt tjenester av østeuropeiske horer og utgjort en nasjonal sikkerhetsrisiko. Persson fikk sparken. Året var 1977, han var 32 år, hadde tre barn, kone og huslån opp over ørene.

– Hva het han spionen som hadde pappa som var statsråd? Treholt, ja. Jeg var faen på Treholt-nivå som forræder.

Det smalt i november. Gulvet åpnet seg under føttene hans og han forsvant ned i avgrunnen. I begynnelsen av desember kjørte han til den iskalde jakthytta noen mil sør for Stockholm. Han fant fram hagla. Plasserte den i munnen.

– Så satt leppa seg fast i siktekornet, og helt refleksmessig dro jeg løpet ut, og det var nok det som reddet meg. Så satt jeg der og skalv en halv natt, så dro jeg hjem.

– Alt rundt meg bare raste. Så kom en god venn, Sven Melander, han var en av få venner, og sa: Du kan faen ikke bare ligge her, du må reise deg opp, gjøre noe.

Persson lå i senga til over jul. Tredjedag sto han opp. Og begynte å skrive på boka som skulle endre alt, «Grisefesten». Han skrev ut all dritten på tre måneder. Det ble årets mest solgte bok. Han gikk fra kjelleren til millionær på ett år.

– Jeg begynte å tjene penger på en måte som jeg ikke hadde kunnet forestille meg. Jeg tjener mer enn resten av landets kriminologer til sammen. Jeg gjør faktisk det. Det liker de ikke å høre. Det er litt gøy. Men det var veldig rart det som skjedde. Det må være han der opp.

Han peker opp mot taket.

– Som du ikke tror på, vel?

– Jo, det gjør jeg. Det er den eneste forklaringen på at jeg har kunnet leve det livet jeg har gjort.

– Personlig kristen?

– Ja, det tror jeg. Det er ikke sånn at jeg driver og ber med en gang jeg føler meg dårlig, men noe må det være. Så fort det er noe man ikke kan forklare som forsker så sier man at det skyldes en uforklarlig varians i den matematiske modellen. Eller så er det the act of God, hø hø. Da velger jeg det siste.

Om det ikke var gud, så tok i hvert fall Folkhemmet og Socialdemokraterna vare på ham. I 1982 var Palme tilbake som statsminister og Persson ble kalt inn som rådgiver for visestatsminister Ingvar Carlsson.

– Hva faen, de må jo ha hatt hukommelsestap! Det gikk ikke opp.

– Jeg skulle jobbe med Ingvar. Det gikk utmerket. Vi spiser fortsatt lunsj sammen en gang i måneden. Det var litt spesielt, har han sagt. Skulle faen bare mangle! Intellektuelt ubegripelig, men sånn er Sverige.

Boksuksessen åpnet mange dører. Alle dører.

– Jeg fikk plutselig treffe helt andre mennesker. Skuespillere og kulturpersonligheter. Det åpnet seg en helt annen verden.

I dag føler alle at de kjenner Leif. Høy og lav.

– Jeg kan ikke gå ti meter på byen uten at det kommer ei gammel tante og skal kysse på meg og si hvor flink jeg er og hvor bra TV-programmet er. Og da blir jeg så jævlig sjenert, prøver å beskytte meg, men det er vanskelig å forsvare seg mot folks kjærlighet, ikke sant? Men jeg sier jo at «så bra er det ikke» og sånt. He he.

Han forteller om årets åpning av fornøyelsesparken Gröna Lund i Stockholm. Da lederen av Hells Angels kom og tok han i hånda.

– En skrekkinngytende fyr, og min frue ble urolig. Og så kom landets justisminister bort og sa hei, for han var også der. Og da sa kona: Du kjenner alle. Og ja, jeg gjør det, i den verden. Men jeg kan omgås alle. Og det er veldig praktisk.

– Jeg sliter med folk, jeg. Når de kommer for nær. Hvis de vil kødde med meg, da er det ikke noe problem. Da kan jeg bite tilbake, det er mye enklere. Men kjærlighet... Det er vanskelig, svensk på noe vis, at det er vanskelig å ta til seg folks kjærlighet.

– Men trives du i det sjiktet, med forfattere og elite?

– Nei. Jeg trives best aleine. Med meg selv.

Vi tar det nesten som et hint. Men før vår besøkelsestid er over, må vi snakke litt politikk. Samme tirsdag som Donald Trump overrasket og sjokkerte en hel verden, sa GW Persson på beste orakelvis i «Veckan brott» at han mente det var sannsynlig at Trump ville vinne. Han sa det var et for stort steg med en kvinne. Og at det holdt hvis bare noen av Clintons folk ble hjemme og ikke stemte. Han fikk rett.

– Jeg forstår ikke alt oppstyret. For når jeg så hvilke kandidater republikanerne stilte opp med, forsto jeg at Trump konkurrerte mot en gjeng idioter. Og hvem er motstanderen? Hillary? Som er et av USA dårligst likte kvinnfolk noensinne. Og han gamle kommunisten? Bernie Sanders. Jeg tenkte at det bare kunne slutte på en måte. TV-mannen kommer til å ta det her.

Nå har USA fått Trump, og hans eget, elskede Sverige har Jimmy Åkesson på full fart inn i posisjon.

– Jævlig flaks at Breivik var nordmann ellers ville dere hatt et Frp som regjeringsparti i kraft av eget flertall. Sverigedemokraterna kan bli største parti og da blir jeg ikke glad. For de kan ikke styre landet, og jeg frykter uberegneligheten deres. Men det holder meg ikke våken om natta.

GW Persson mener utviklinga gir spenning til livet. Det blir interessant å følge, sier han

– Følge hva da?

– At verden er i ferd med å kantre. De rike blir rikere og rikere, middelklassen fortviler og de fattigste proletariseres. Alt vi kjenner eroderes, det uroer meg. Hva vil skje når de 90 prosentene som ikke har noe oppdager de ti som har alt? Da blir det kanskje ikke så gøy.

– Men nå kaster jeg deg ut!

På tide å sove ut rusen. Eller begynne på mesterverket.

Les flere av Dagsavisens helgeportretter her!

5 favoritter

Musikk: En opera av Puccini. Kanskje «La Boheme», selv om jeg nok ville skrevet et annet manus. For sånn som det er nå kommer både «Che Gelida Manina» och «O soave Fanciulla» i første akt.

Film: «Gudfaderen 2»

Bok: «Døden om ettermiddagen», Ernest Hemingway.

Mat: Stekt, salt sild med løksaus.

Sted: Hvis du med sted mener by, blir det naturligvis byen jeg har bodd nesten hele livet, Stockholm.